Ikke ta flytfølelsen for gitt

I konsertsituasjoner tar jeg meg av og til i å tenke. Jeg kan havne i indre monologer, gjerne med selvbevisst innhold som bringer fokuset vekk fra selve musiseringen: «Nå spiller jeg faktisk ganske bra!» eller «håper publikum liker dette». Tanker av typen «Dette låter jo dritt, jeg er elendig», er jeg heldig som stort sett slipper. Jeg vet mange kan streve med dem.

Uansett er erfaringen at for mye dveling ved tanker – negative, positive eller nøytrale – kan føre til at man begynner å gjøre «unødvendige» feil i spillingen. Og når dette først skjer, er det nærliggende å begynne å klandre seg selv: «Hvordan kunne jeg spille feil der, hva er det jeg driver med? ».

Muligens kan tre strategier avhjelpe slike situasjoner.

Strategi #1: Aksepter at du ikke er en maskin

Det hadde vært fint om konsentrasjonen vår alltid var på topp når vi ville det. Og noen ganger er den også faktisk fantastisk god. Begrepet flyt (eller flow) ble for alvor ble popularisert med psykologen Mihaly Csikszentmihalyis bok Flow: The Psychology of Optimal Experience (1990). Tilstanden kjennetegnes av total psykisk absorpsjon i selve aktiviteten her og nå. Det er en finstemt balanse mellom oppgavens krav og egne ferdigheter. Vi er så fokusert at vi glemmer tid og sted og ikke minst oss selv.

I samme ånd, i sin introduksjonsbok til prestasjonspsykologi konstaterer Frank Abrahamsen: «Når man gjør det bra, tenker man lite eller ingenting. Man klarer å stenge ute distraksjoner, og har fokus på det som skjer.»

Flytfølelsen er likevel noe de fleste av oss ikke kan ta for gitt – fokus og konsentrasjon er sårbare greier. Det er mye som konkurrerer om oppmerksomheten vår. Vi kan skille mellom ytre og indre distraksjoner. Ytre distraksjoner kan være kommentarer fra publikum, feedback fra en høyttaler, en interessant samtale utenfor øvingsrommet ditt eller blinking i en mobiltelefon. Vanlige indre distraksjoner er tanker, for eksempel om eget spill, hvordan andre vurderer deg («Oj, festivallederen i Vossa Jazz sitter på første rad, nå må jeg spille bra!»), hva du skal ha til lunsj eller at du har vondt i en skulder. Felles for distraksjonene er at de bringer deg mentalt sett vekk fra selve aktiviteten. Og det kan ta lang tid å komme tilbake i god konsentrasjon og arbeidsflyt når vi blir avbrutt, i alle fall på øvingsrommet.

Selv når vi er forskånet for tydelige distraksjoner, har vi begrensninger i vårt konsentrasjons-spenn. Gjennom et langt konsertprogram eller øvingsøkt vil nødvendigvis graden av fokus fluktuere. Ergo kan det vært lurt å forsøke å akseptere, som et grunnpremiss, at man faktisk ikke er mer enn et feilbarlig menneske; usystematiske arbeidsuhell i spillingen vil skje av og til.

Strategi #2: Øv deg på å vende oppmerksomheten tilbake til selve aktiviteten

I øyeblikket vi tar oss selv i å ha mistet fokus eller gjør en overraskende feil, blir vi gjerne kastet tilbake til «her-og-nå». Da har vi to valg: Vi kan fortsette å «bade» i tankene våre, eksempelvis frustrasjons-tanker knyttet til feilen vi gjorde («å nei, nå får jeg sikkert aldri spillejobb på Vossa Jazz igjen»). Dette fører ikke sjelden til ytterligere tap av fokus, konsentrasjon og prestasjon. Alternativt representerer øyeblikket også en gylden mulighet til å refokusere til det vi faktisk holder på med, selve aktiviteten.

Altså: Når jeg selv blir oppmerksom på at jeg tenker «nå spiller jeg pokker meg fint!» eller noe annet, pleier jeg raskt å si til meg selv: «OK, bare vend tilbake til musikken du Jo, før du begynner å kødde det til». Og når en feil inntreffer på grunn av manglende konsentrasjon, forsøker jeg å la det gå sport i å nullstille meg. Lett er det ikke, men jeg prøver å huske på at oppgaven min er å anerkjenne at «nå skjedde dette» – for deretter å mentalt vende tilbake til klangen av bassen og musikken.

Strategi #3: Skap gode forutsetninger for konsentrasjon

Vi bør også ta til etterretning at forutsetningene for god konsentrasjon rett og slett er avhengige av en del basale faktorer: Hvor uthvilte er vi? Har vi lavt blodsukker? Er vi i vater emosjonelt sett? Regelmessig fysisk aktivitet og å være ute i naturen hjelper på. Og med mindfulness-meditasjon kan vi faktisk øve på nettopp å refokusere – vende oppmerksomheten tilbake til her-og-nå – hver gang vi har begynt å «fade ut.» Dette er selve oppgaven i mindfulness.

For å øke effektiviteten i øving er et annet hett tips å ta regelmessige pauser. Pomodoro-teknikken ble utviklet på 80-tallet og er fortsatt relevant. Grunnideen er å jobbe intenst i 25 minutter for deretter å ta 5 minutter pause. Dette gjentas fire ganger slik at man får en to timers økt, før man tar en lengre pause. Deretter gjentas prosedyren, om ønskelig. Det er selvsagt åpent for varianter av denne, avhengig av individuelle forskjeller i konsentrasjonsspenn.

For tiden er for øvrig jazztrommis Dag Magnus Narvesen i gang med en doktorgrad ved Universitetet i Stavanger om flyt-tilstander i musikalsk utøving. Der kan det komme ny lærdom. Enn så lenge legger vi til rette for god konsentrasjon så godt vi kan, samt øver oss på å akseptere våre begrensninger og refokusere ved behov.