Kunstfagene: Infrastrukturens krøttersti

Det er mange år siden sist det ble tatt et politisk initiativ til en kulturdebatt. I alle fall om «kunst og kultur». Om det i hele tatt noen gang har skjedd?

Noku ønsker en partilederdebatt om kultur før valget neste år. Dette stiller jeg meg bak.

For etter å ha lest igjennom partienes kulturprogrammer, er det stor grunn til undring og uro. Hva vil de egentlig?

Med runde ord og myke vendinger skryter de fleste partier om hvor viktig kulturen er. Likestilling, mangfold og frivillighet skal blomstre mot salig evighet. Også idretten da, selvfølgelig.

Partiprogrammenes kunst

Men forståelsen av hva profesjonell kunst er, eller hva en profesjonell kunstner holder på med, finnes det ingen beskrivelse av. Ikke engang mellom linjene.

Jeg finner ikke en eneste idé eller et punkt om kunstpolitiske ambisjoner!

Det må nok kalles arbeidsuhell når de få gangene ordet ‘kunst’ forviller seg inn i partiprogrammene. Men trøst eder, uhellene er sparsomme.

Her er min uformelle gjennomgang av partiprogrammene:

• Arbeiderpartiet bruker ordet ‘kunst’ i forbindelse med kunstnernes økonomi. Dette er bra og nødvendig, men kunst må da være noe mer, selv for AP.

• SV forteller at norske kunstnere produserer film, skuespill og musikk i verdensklasse. Også bra, men hva med den daglige kunstutøvelse, de hjemlige profesjonelle utøverne. De i den hemmelige og tause verdensklasse?

• Venstre kobler ordet opp mot «nye kunst – og kulturformer». De mener i tillegg at kunst- og kulturuttrykk har en verdi i seg selv og er ikke primært en vare i et marked. De signaliserer her tydelig at «armlengdes avstand» mellom stat og kunst får være nok.

• Høyre mener at kunst og kultur er en del av «vår nasjonale infrastruktur». Ja, den kunne og burde ha vært det. Men da må den først få oppmerksomhet. Uten informasjon og folkeopplysning blir kunsten infrastrukturens krøttersti.
Politikken må møte kunsten! Og media må følge opp.

• FrP, KrF og SP nevner ikke ordet ‘kunst’. Jeg fant det i hvert fall ikke.

Syv navneskift

Det er tydelig at ‘kunst’ har en udefinerbar betydning og skaper frykt og usikkerhet hos de folkevalgte. Ikke så rart, for området er uten politisk debatt og dermed også uten politiske refleksjoner.

Lukten av usikkerhet og tvil er merkbar – også gjennom historien: Ansvarlig departement har skiftet navn og innhold syv ganger siden 1982:

I 1818 fikk Norge sitt første «Kirke- og undervisningsdepartement».

I 1982 fikk Norge et eget kulturdepartement for første gang: «Kultur- og vitenskapsdepartementet», mens «Kirke- og undervisningsdepartementet» fortsatte.

I 1990 ble de to departementene reorganisert. De to nye departementene ble til «Kirke- og kulturdepartementet» og «Utdannings- og forskningsdepartementet».

I 1991 ble kirkesakene tilbakeført, og departementene het «Kulturdepartementet» og «kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet».

Fra 1. januar 2002 het departementene
«Utdannings- og forskningsdepartementet» og «Kultur- og kirkedepartementet».

Frem til 31. desember 2009 het departementet «Kultur- og kirkedepartementet».

Fra 1. januar 2010 heter departementet «Kulturdepartementet».

Fra 1. januar 2022 heter departementet «Kultur- og likestillingsdepartementet».

Spørsmålet er muligens åpenlyst:

Burde vi ha et eget «Kunst- og kulturdepartement»?

Les Bjerke!

Uten enighet og uten debatt er det vel bare en vei å gå, og det er jo alltid den letteste, den å gjemme seg bak begrepet «armlengdes avstand». Dumt, for da sier man samtidig fra seg mulighetene til å skape politikk, sette premisser, ha formål og å legge enkle kunstpolitiske føringer.

De folkevalgte har lenge mast om at lærere behøver faglig påfyll. Jo da, hvem gjør ikke det? Alle gjør da det. Også de på Løvebakken.

Hva med noen selvransakende tanker? Begynn med å lese André Bjerke dikt «Kunstneren».

Mange av dagens politikere vet kanskje ikke hvem André Bjerke var, men allikevel har faktisk ett parti gjort det mesterstykke å gjøre diktets første del til sin offisielle politikk (Gjør kunsten nytte? / Kan den fremme nasjonens liv på noe sett?), uten å oppfatte at diktet har en avsluttende del som argumenterer dem i senk (Driv kunstneren ut: all lek vil du dermed fordrive / og mister du evnen til lek, da mister du livet).

Men huff, det er anstrengende å lese et dikt til endes.

Hva vet politikerne egentlig om de kunstfag som finnes i landet vårt og alle de profesjonelle kunstnerne som er disse fagenes utøvere?

Kunstfagene må få en storpolitisk debatt!

Politikerne kan jo begynne med å spørre seg selv hva de tenker om følgende tilfeldige ledende spørsmål, laget og utvalgt av meg selv:

Er det bare finansieringen av kulturlivet som bør debatteres?

Hvorfor stilles det bare bærekraftskrav og ikke kunstpolitiske krav?

Hvorfor har vi teatre, orkestre eller opera? Må vi virkelig ha det? Er de viktige? Har teatre, orkestre eller opera betydning for å oppnå gode samfunn?

Hva gjør kunstopplevelser med oss som medmennesker?

Hva gjør kunstopplevelser med vår trivsel, vår psyke og helse?
Kanskje kunstopplevelser til og med er forebyggende – både mot sykdommer og kriminalitet?

Hvordan kan man diskutere de gode tjenester i en kommune uten å nevne befolkningens kulturelle opplevelser og deltagelser?

Vi er ikke bare til pynt, vi er nødvendige. Diskutér kunstlivet!

• Kommentarartikler reflekterer skribentens egne meninger.