Å bli nestleder i Creo var noe han måtte ha familieråd om
Geir Grønnestad ønsker å være en brobygger mellom de ulike fagområdene i organisasjonen. Da må han være mye på farten.
– Fagforeningens posisjon i Norge … Jeg ser med skrekk og gru på hva andre land har blitt. Fagforeningen er konstant under press. Det er jo ikke sånne typer tilstander vi vil ha i Norge.
For Geir Grønnestad er en sterk fagforeningskultur like selvfølgelig som å betale skatt. Han er innstilt som ny nestleder i Creo, etter at Christine Thomassens gikk tilbake til Operaen.
– Jeg husker da (forbundsleder) Hans Ole Rian ringte, så var det liksom sånn: Å, ja nei, dette er … Skal jeg ta stilling til dette nå liksom? Nei nei, du kan tenke litt på det. Så husker jeg at jeg spurte: Men du skal være der en stund du, Hans Ole?
– Det å få jobbe sammen med dem er jo helt topp.
Grønnestad trer inn i et Creo som har vært i en formidabel vekst og tilknyttet seg mange nye fagområder de senere år. Det er ikke noe han tar lett på.
– Kjøttvekten har en betydning i fagforeningssammenheng. Det at man er mange medlemmer, har en signifikant betydning. Men jeg har òg vært vitne til at det skaper en del utfordringer fordi det er ikke gitt at alle har samme interesser eller ønske om hvilken retning man skal dras i. Så hvis det er noe jeg brenner for, er det at det skal være plass for alle som driver innenfor kunst og kultur. At man får følelsen av at vi er et vi.
– Fordi når arbeidslivet blir tøft, så tenker jeg det er særdeles viktig å stå sammen som kunst- og kulturfelt. Så hvis jeg på en eller annen måte kan være en brobygger, så foretrekker jeg det.
Ivrig etter å bidra
Grønnestad har bakgrunn som klassisk gitarist, og allerede bena godt plantet i Creo som tidligere hovedtillitsvalgt i Viken fylkeskommune og som regionlagsleder i Creo Vestfold og Telemark.
– Har du noen hjertesaker som du tar med deg inn i denne jobben?
– Det er jo veldig naturlig å trekke paralleller til hvor jeg kommer fra. Skole og KS-området er noe jeg har kunnskap om. I min siste jobb var Den kulturelle skolesekken en stor del av jobben. Akkurat det med musikk, dans og drama og kulturskolens rettigheter er viktige saker for meg.
Nå tar han over kontoret til Christine Thomassen med stor respekt, og har som mål å møte ukjente fagområder med nysgjerrighet.
– Det er mye av scenekunstfeltet jeg ønsker å sette meg inn i. Jeg har jo jobbet tett med lyd- og lysteknikere i den forrige jobben jeg hadde, så jeg kjenner at scenekunstfeltet er brennende interessant for meg.
– Hva er du mest spent på i din nye jobb?
– Jeg er jo spent på lønnsforhandlingene. Og å se organisasjonen fra innsida, for som medlem har jeg jo alltid forholdt meg til veldig mange av disse menneskene. Så nå må man liksom finne en ny tone. Det synes jeg er spennende.
– Altså, jeg lurer på hva jeg kan bidra med. Jeg har jo opparbeidet meg mye kunnskap og erfaring som tillitsvalgt, men hva kan jeg bidra med inn i organisasjonen? For jeg ønsker så veldig å bidra. Noen ganger kanskje såpass mye at det fremstår som litt keitete.
– Du skal nok få bidra, ser du. Men nestleder i Creo, hvordan ser du for deg de neste årene?
– For å si det på den måten, så var det noe vi nylig hadde familieråd om. Der var min klare beskjed på at jeg kom til å være veldig mye på farta. Jeg er innstilt på å være tilgjengelig, jobbe … for ikke å si over evne. Men jobbe så mye som jeg overhodet kan for at organisasjonen skal bli mer robust.
– Det er også mulig med hjemmekontor. Folk her er glade i det, kreative sjeler vet du. Ikke at de ikke jobber mye, altså.
– Jeg prater nok best når jeg ser mennesker i fysisk form. Så jeg kommer nok til å være mye på kontoret i Oslo og rundt om i Norge.
– Men den gitaren. Spiller du fortsatt?
– Ikke så mye som jeg skulle ønske. Hodet vil, men jeg har en kropp som ikke takler det så godt. Så nei, ikke like mye, men litt. Jeg tar fortsatt opp gitaren … med håp om å bli verdens beste gitarist.
• Kontekst er en selvstendig redaksjon heleid av Creo – forbundet for kunst og kultur.