Hvorfor skal du samarbeide med konkurrenten?

Norges kvinnelandslag i håndball er en suksesshistorie. Kampen om plassene på laget er naturligvis hard og i Paris-OL fikk en av de store profilene, Camilla Herrem, overraskende lite spilletid. I Dagbladet uttalte Herrem imidlertid at det ikke går an å tenke egoistisk rundt det å ikke blir prioritert:

– Jeg ser helheten. Det viktigste er at jeg gjør den jobben jeg skal når jeg er ute på banen. Selvfølgelig vil alle spille. Men alle vi vil jo samme vei. Vi har det samme målet, sier hun.

Det kontinuerlige arbeidet med å skape en kollektiv mentalitet har vært en viktig suksessfaktor for håndballjentene. Det er blant innsiktene som kommer fram i boken Klokskap og ledelse i høytpresterende miljøer (2024). Her ser forskerne Sigrid Røyseng og Liv Hemmestad nærmere på ledelsesfilosofi, praktisk lederskap og gruppeprosesser i to utpregede prestasjonsorganisasjoner: Nasjonalballetten i Bjørvika og nettopp håndballandslaget for kvinner.

Med utgangspunkt i Aristoteles’ begrep praktisk klokskap argumenter de to for hva som er kjennetegn på god ledelse der det skal presteres på særlig høyt nivå.

«Coopetition»

Forfatterne beskriver en rekke spenningsforhold som kan spille seg ut i prestasjonsmiljøer. Blant dem er at utøverne gjerne er konkurrenter og samarbeidspartnere – samtidig.

Både landslagsspillerne i håndball og Nasjonalballettens dansere er dedikerte mennesker med høye individuelle ambisjoner. Hver enkelt er villig til å jobbe hardt og ofre mye for å nå disse.

I begge miljøer er realiteten imidlertid en notorisk skjevhet mellom tilbud og etterspørsel – flere ønsker seg sterkt posisjoner det bare finnes én av (som å være trenerens førstevalg som venstreving, eller inneha rollen som Sukkerfeens kavaler i Nøtteknekkeren). Den interne konkurransen kan være knallhard.

Samtidig (og interessant nok) handler prestasjonsyrker påfallende ofte også om felles mål og gjensidig avhengighet. Et håndballag skal vinne over motstanderen (spillerne tar altså del i en ekstern – i tillegg til en intern – konkurranse) og hos et ballettkompani er målet at forestillingen blir best mulig. Gruppens resultat er faktisk det essensielle.

Det kreves derfor av utøverne å vise vilje og evne til genuint samarbeid – også med konkurrentene sine.

I businessverdenen kalles samspillet mellom konkurranse og samarbeid for coopetion (et nyord basert på competetion og cooperation). Dette kan både handle om strategisk samarbeid mellom rivaliserende bedrifter (som for eksempel resulterte i Pfizer og BioNtechs covid-19-vaksine) og om intern coopetition i bedrifter/organisasjoner – slik som på håndballandslaget og i Nasjonalballetten.

Trygghet og utrygghet

Uttalelsene til håndballstjernen Herrem tyder (tilsynelatende) på at hun var kapabel til nedtone egne aspirasjoner fremfor gruppens «behov».

Røyseng og Hemmestad fremhever imidlertid at coopetition ikke alltid er enkelt. Gruppens behov kan gå på tvers av individuell motivasjon og målsetting. Dessuten kan man tenke seg at for eksempel misunnelse, sinne og bitterhet lett kan ledsage karrieremessige skuffelser hos utøverne – noe som igjen påvirker samarbeidsklimaet.

En sentral lederoppgave i denne forbindelse vil være å balansere to motstridende hensyn:

På den ene side er psykologisk trygghet et fundament for trivsel og prestasjon. Det er faktisk en forutsetning å føle seg trygg og tillitsfull i det miljøet man er i, for å lære og kunne samarbeide. Rom for å vise sårbarhet kan dessuten avhjelpe vanskelige følelser. Men dette er sårbart – ett «surt eple» kan ødelegge for alle.

På den annen side skal folk pushes fremover. Følelsen av å stå i en konkurransesituasjon, oppleve at man samtidig er «litt» utrygg og ikke kunne ta noe for gitt, vil kunne inspirere folk til å jobbe hardere og utvikle seg raskere ­­– om det skjer i riktig dosering og på riktig måte. For egen del er det lite som er mer motiverende enn å høre andre musikere gjøre ting jeg selv ikke får til – «sånn vil jeg også spille!»

Læringsmiljøet er et felles mål i kunstutdanning

For en stund siden tok en leder ved en norsk kunstutdanning kontakt med problemstillingen: «Hvordan kan vi få studentene våre til å jobbe med og ikke mot hverandre?»

Lederen fortalte at flere lærere ved institusjonen hadde meldt om utfordringer i undervisningen. Spesielt gjaldt det settinger der studentene skulle skape og utøve sammen i kunstneriske fellesskap. Innbyrdes konkurranse i klassen, sterke meninger og personligheter førte ofte til konflikter studenter imellom, forklarte hun.

Konkurrent-og-samarbeidspartner-dynamikken gjør seg altså gjeldende også i studiesituasjonen i scenekunstfeltet.

Enten det dreier seg om en fiolinklasse på Musikkhøgskolen, et Teaterhøgskole-kull eller en musikalklasse på Bårdar, kniver studentene om de samme fremtidige jobbene. Samtidig kan vi hevde at hver av disse gruppene også har felles mål og er gjensidig avhengige av hverandre for å nå disse.

Ett felles mål handler om å skape en god, kollektiv læringskultur i egen arbeids-/studiesituasjon. En sterk fellesskapsfølelse og raus deling av erfaring, teknikker og perspektiver er kjennetegn på en slik læringskultur. Gruppe-synergieffekter kan bidra til at alle medlemmene når lengre enn hvis de hadde stått utenfor gruppen. Det er ikke tilfeldig at også individuelle idretter (som langrenn, hopp) er organisert som lag.

Å skape en kollektiv mentalitet innebærer blant annet å favne spennet mellom konkurranse og samarbeid. Dette krever klokskap hos leder/lærer. Og dersom gruppen fremstår for kompetitiv, bør kanskje denne klokskapen benyttes retorisk ved subtilt å nedtone den interne konkurransen. Heller kan det legges vekt gruppens felles mål. Til syvende og sist handler det om å skape en felles erkjennelse av at en kollektiv mentalitet som regel vil gagne alle. Og at det kan være lurt å samarbeide med konkurrenten sin.