Anja og Christian bygget sitt eget øverom fra bunnen

– Med to barn er det luksus å kunne tusle ut hit og få en effektiv time, sier Anja Lauvdal.

Etter en mikro-odyssé med Nesodden-båten fra Aker Brygge, grønn buss fra Nesoddtangen, en liten vandretur mot sjøen, kommer jeg fram til et nybygget hus med et studio/arbeidsrom på tunet.

Her er et øverom bygget etter mål fra Lauvdal og livs- og samarbeidspartner Christian Winther.

– Snekkerne skjønte ingenting da vi ba dem om å bli ferdige i arbeidsrommet før hovedhuset, sier begge og ler.

– Vi er så heldige og ha arbeidsplassen kun fem meter fra huset. Her komponerer vi, spiller inn, øver, arrangerer musikk.

Til tross for at sjøen er innen synsvidde, har Lauvdal og Winther valgt å ha det brede hovedvinduet i studioet rettet mot «fjellveggen».

– Det er helt bevisst, sier Christian.

– Vi hentet ideen fra Studio Martin på Røros. Man slipper å bli distrahert av utsikten, her ser man kun det nære. Det er minst like spennende. Skiftende årstider, rådyr og katt.

Gikk tom for penger

Det lille uthuset som rommer arbeidsplassen, har mulighet for overnatting. Det er høyt under taket og ingen vegger er helt parallelle for å unngå uønskede stående bølger i rommet. Stående bølger kan svært enkelt forklares som resonans. For mye av det i et studio, gjør rommet vanskelig å jobbe i.

– Det ble litt kløing i huet da jeg skulle legge panel og liste alle disse rare vinklene, sier Christian.

– Har dere bygd dette selv?

– Nesten. Vi gikk tom for penger da snekkerne hadde satt opp reisverket, forteller Anja.

– Men vi hadde bygget kjøkkenet selv og snekker Magnus Skurdal, som bygde huset, var til stor hjelp. Vi hadde jo ingen snekkererfaring.

Godt å være for seg selv

Tidligere øvde paret på Øveriet. Selv om de har masse godord å si om det stedet, så er det noe med det å være sin egen sjef.

– Men rommet er ganske lite. Hva gjør dere med bandøvinger?

– Her øver vi med små konstellasjoner. Slik sett er det ikke så mye annerledes enn det vi hadde på Øveriet, sier Christian.

– Hans Hulbækmo, som spiller mye sammen med oss, kan spille lavt. Det er viktig når rommet er såpass lite.

Dessuten får paret låne lokale av teatergruppa De Utvalgte, som har restaurert et gammelt naust ikke langt unna.

– Det får vi leie rimelig nesten så ofte vi vil, sier Lauvdal.

To gamle trær

Gjennom vinduet bak pianoet står det to trær.

– To furuer! Det er navnet på studioet vårt, forteller Christian.

– Vi ser på dem og undres over hva de har sett og hvordan landskapet har endret seg gjennom tidene.

Mens han ser på trærne, tar han fram en gammel Guild kassegitar fra en koffert. Vi lytter etter klangen i rommet. Den er kontrollert, men ikke flat.

– Vi ønsket oss en rom som ikke var helt dødt. Det må leve litt, sier Anja.

– Ser du vinduene i taket? Når det regner, så kommer det en fin suselyd. Noen ganger er det deilig å ha med seg når man spiller. Vi har inngått en del kompromisser for å ha et godt rom å være i.

– Er det andre fordeler enn fleksibilitet på tid med å ha et eget arbeidshus?

– Ja! Nå får vi plutselig lyst til å investere i mer permanent utstyr. Før delte man med andre, det var plassmangel, man måtte rydde ting opp og ned hele tiden.

Sentralt, men landlig

Anja, Christian og de to barna trives på Nesodden, men liker å se lysene fra Oslo sentrum. Om kvelden ser man dem langt borte mellom trærne.

– Da får vi følelsen av: «Oslo er rett der borte. Vi kan dra på konsert når vi vil». Selv om vi ikke gjør det så ofte, sier Anja og ser på lille Erlend som gjør sine første forsøk på å krabbe på gulvet foran oss.

– Til gjengjeld blir det mer viktig de gangene vi faktisk gjør det.

– Og hvorfor Nesodden? Ingen av dere er herfra.

– Det er ganske tilfeldig, men det begynte med at vi hadde seilbåt ved Ulvøya ved Mosseveien, sier Christian.

– Så begynte vi å se etter en tomt. Så dukket det opp en tomt. Begge hadde lyst til å bygge og bo.

– Og det blir ikke ensomt?

– Nei, ikke så lenge vi har plass til besøk.