Kulturskolens sjel – er den i spill?

Tidligere i år flyttet byrådet i Trondheim ansvaret for kulturskolen – uten forvarsel – fra Byrådsavdeling for oppvekst og utdanning til Byrådsavdeling for kultur, idrett og friluftsliv.

Dette er, som flere andre har sagt, sjokkerende. Jeg redegjør her for noe av den omfattende historien bak kulturskolen, og hva byrådet nå bør gjøre.

Samordnet musikkforsøk (1974 – 1981)

«Rapporten konkluderte med at forsøket hadde vært det viktigste prosjektet i musikkutdanningen i Norge».

Dette skrev professor Per Dalin, daværende leder for Stiftelsen Imtec (International Management Training towards Educational Change) i 1982 om evalueringsrapporten fra Europarådets kulturkommisjon.

Hva dreide forsøket seg om?

Samordnet musikkforsøk var et ambisiøst prosjekt. Det omfattet all offentlig undervisning i musikk i Trondheim «fra barnehage til universitet».

Ideen til forsøket kom fra Kåre Opdal, som to år før, i 1972, hadde blitt ansatt som rektor i Trondheim kommunale musikkskole.

Politikerne støttet ideene hans, og med støtte fra Forsøksrådet for skoleverket, kom forsøket i gang våren 1974.

Samordnet musikkforsøk hadde to søyler. Den ene var å styrke den allmenne musikkopplæringen og utdanningen på feltet, skape en sammenheng fra bunn til topps i systemet, og iverksette nye tilbud der noe manglet. Dette skjedde gjennom omfattende kursvirksomhet og videreutdanningstilbud for lærere i alle skoleslag.

Den andre søylen var den spesialiserte musikkundervisningen, der musikkskolen var grunnmuren og forsøkets hovedprosjekt.

Den integrerte musikkskolen

Musikkskolen skulle bygge på planverket for grunnskolen – Mønsterplanen – og være en del av skolestrukturen. Musikkskolen skulle hjelpe og støtte grunnskolen i musikkfaget, men forholdet var gjensidig. En styrket grunnskole ville gi musikkskolen et bedre utgangspunkt for rekruttering til sin undervisning.

Musikkskolen ble betegnet som «den integrerte musikkskole». Målet var å nå ut til alle elever uten de sosiale og faglige utestengingsmekanismer som var til stede i de private, men også de få kommunale, musikkskoler som fantes på denne tiden: Ofte opptaksprøver, høye skolepenger og ventelister for å komme inn.

Jeg ble nyåret 1974 tilsatt som prosjektleder. Fire inspektører som var ansatt i musikkskolen ved oppstarten høsten før, var samtidig fagrettledere i musikk i grunnskolen. De ble nå også enhetsledere i forsøket med hver sine ansvarsområder:

• Lærerkurs (primært for grunnskole og musikkskole)

• Skolekonserter (i samarbeid med Rikskonsertene)

• Estetiske valgfag på grunnskolens barnetrinn

• Elevopptredener i institusjoner / sykehus

Tilbudet i estetiske fag la blant annet grunnlag for kombinerte lærerstillinger innen musikkskole/grunnskole. Musikkskolelærere med kompetanse i allmenn musikkundervisning kunne også ha slik undervisning.

Estetiske valgfag ble en suksess. I flere år gikk om lag 500 elever på gratis opplæring i sin lokale skole, mens de i musikkskolen måtte betale. Søkningen til musikkskolen eksploderte, men også skolens budsjettramme.

«Det åpne opptak»

Forsøksutvalget så seg nødt til å omdisponere sine midler, men det strakk etter hvert ikke til, og det ble satt sammen en statsstøttekomité for å prøve å få statlig hjelp. Den første statsstøtte til forsøksmusikkskolen var på kr 50.000.

Selv om beløpet fra staten ble økt fra år til år, og valgfagstilbudet og omdisponering av forsøksmidler hjalp til, ble det «åpne opptak» etter hvert umulig.

En musikkskole med intensjon om nå ut til alle elever, kunne ikke avvise barn, sette dem på lange ventelister eller heve skolepengesatsen for å øke budsjettet.           

Politikeren som ble «tent»

Tenkningen bak den integrerte musikkskolen må kunne karakteriseres som genial. På ett vis var den så enkel og innlysende at alle som ble informert, umiddelbart forsto hvorfor dette var bra.

Da stortingsrepresentanten Kjell Magne Bondevik ble «tent av ideen» i 1978, akselererte den politiske prosessen. Bondevik reiste den første interpellasjonsdebatt om musikkskoler i Stortinget 6. februar 1980. To år senere kom den første generelle statsstøtten. Bondevik fulgte opp denne, nå som Kirke- og undervisningsminister. Da han var blitt statsminister, støttet han i 1997 helhjertet opp om sin kirke- og undervisningsminister Jon Lilletun da han foreslo å lovfeste musikk- og kulturskolene.

På begynnelsen av 1990-tallet ble det nasjonale prosjektet Positivt Skolemiljø igangsatt i regi av Norsk kulturskoleråd. Der kunne lærere i grunnskolen og kulturskolen gjennom en tiårsperiode møtes på regionale samlinger for å praktisere samhandling mellom de to skoleslagene, selve grunnideen i musikkskoleforsøket. Alltid organisert og ledet av utviklingsavdelingen i kulturskolerådet.

Fra minifiolinist til Trondheimsolist

Også det suksessfulle fiolinprosjektet Minifiolin startet i Trondheim. Etter få år deltok nær 500 småbarn med foresatte i tilbudet.

Den tidlige starten, i kombinasjon med rekrutteringen av strykere fra valgfagene og de fire skoleorkestrene, skapte behov for et fordypningstilbud for elever som sprengte den ordinære progresjonen i undervisningen.

Opdal så selvsagt utfordringen. I 1986 ble Lørdagsskolen en realitet. Dette skapte i sin tur «strykerpyramiden», der barn og unge kunne gå i en kontinuerlig undervisning fra de startet i barnehagealder til de gikk ut videregående skole.

Etter hvert førte det til at min kollega på konservatoriet, fiolinisten Bjarne Fiskum etablerte Trondheimsolistene, med studenter fra konservatoriet og de beste elevene fra Lørdagsskolen.

Kulturskolens rektor, Vidar Hjemås, som i 1995 overtok etter Opdal, ga pyramiden det treffende tittelen «Fra minifiolinist til Trondheimsolist». «Strykerpyramiden» skapte oppmerksomhet langt ut over Trondheims grenser. Blant annet i tidsskriftet «The Strad».

Sjokket i Trondheim

De siste elleve årene har jeg i stor grad abdisert fra feltet. Men fra min dvale som kulturskole-forkjemper ble jeg brått vekket av heftige artikler i vår regionavis Adresseavisen i slutten av mai måned.

Innlegget av Wenche Waagen, «Trondheim kulturskole – et kompetansetårn i fare», ble etterfulgt av «Kulturskolen er en SKOLE» forfattet av en rekke lærere ved skolen, og «Trondheim kulturskole er en suksess, hvorfor gjør dere dette?», signert instituttleder Nora Bilalovic Kulset ved NTNU Musikk her i Trondheim.

Hva var foranledningen?

I løpet av våren hadde Trondheim kommune innført parlamentarisme. De tre styrende partiene i bystyret hadde opprettet et byråd som kommunens operative organ. I organiseringen av sine interne ansvarsområder hadde de flyttet kulturskolen fra avdeling for Oppvekst og utdanning til Kultur, idrett og friluftsliv.

Dette etter 50 år i skolesektoren, uten å involvere skolens rektor eller tillitsvalgte!

Nær 1500 personer har til nå signert et opprop mot dette. Mange har også gitt relativt krasse kommentarer. Kulturskolens rektor har flere ganger stått fram med kritiske synspunkter både på framgangsmåte og faglige og praktiske konsekvenser.

«Det er viktig at alle skolebarn kan møte tilbudet om kulturskole, og det til en overkommelig pris»

Kjell magne bondevik

Selv ble jeg som tidligere direktør i Norsk kulturskoleråd intervjuet, og ga uttrykk for at dette måtte være et arbeidsuhell.

Det som har skjedd i ettertid, viser at det ikke er et arbeidsuhell. Byrådet lot seg ikke rokke. De var paradoksalt nok enige i at 50 år på skolesektoren hadde vært en suksess, men mente at en gjennom en samarbeidsavtale mellom kulturskolen og avdeling for Oppvekst og utdanning ville løse problemene som var rapportert fra Oslo og Bergen, der byråd har sine kulturskoler plassert på kulturområdet.

Til og med regionavisen Adresseavisen har bedt byrådet om å snu dersom endringen ikke gir en bedring.

Det er innlysende for meg at den lange forsøksperioden og all oppmerksomhet om kulturskolen i mediene i etterkant, har gjort noe med DNA’et til folk her i byen. Selvsagt aller mest til lærere og ledelse i kulturskolen og utdanningsløpet videre, men også i skoleverket og kulturliv.

Tusenvis av innbyggere har gjennom årene vært elever, foresatte, lærere og rektorer i skolen, eller tillitsvalgte i de frivillige organisasjonene. Alle disse har opplevd kulturskolen som en naturlig del av skolesystemet.

Det har også politikeren som bidro til det politiske gjennomslag i kulturskolesaken nasjonalt, Kjell Magne Bondevik. Da jeg i sommer informerte han om det som hadde skjedd i Trondheim, svarte han i en e-post:

«Det har vært en grunnleggende tanke å integrere tilbudet om kulturskole i det generelle skoletilbudet. Dette var sentralt i de epokegjørende forsøkene med musikkskoler i Trondheim, Bjugn og Sandnes, og dette la vi vekt på helt fra da vi fikk støtte til musikk-/kulturskolene inn pä statsbudsjettet. Det er viktig at alle skolebarn kan møte tilbudet om kulturskole og det til en overkommelig pris».

Det som har skjedd, reiser flere spørsmål.

Har vi som har frontet kulturskolen etter forsøksperioden underkommunisert betydning av skoletilknytningen? Eller har de mange veiledninger, utredninger om meldinger som er bygd på dette prinsippet, ikke hatt den innflytelse i kommunene som en hadde antatt? Spesielt i de største bykommunene? I småkommunene, med nærheten mellom personer og etater, vil plasseringen av kulturskolen i skole eller kultur ha mindre betydning.

Eller er det jeg, som ikke har fulgt det siste tiårets utvikling, som ikke har fått med meg at kulturskolens profil er endret – at den går i retning av det som av mange oppfatter som et fritidstilbud? Min mangeårige kollega og venn, Dag Krafft i SMoK – den svenske kulturskoleorganisasjonen, mente, da vi hadde kontakt i september, at dette var situasjonen hos dem:

«Generellt har Kulturskolan (KS) gått från att ha varit en skola till at vara en fritidsverksamhet. Kommunen bestämmer vilken förvaltning KS skal ligga under, och det har varit en strid ström från skolförvaltning till kulturförvaltning»

Den utviklingen Krafft beskriver er interessant. Kan dette ha «smittet» over til oss i Norge? I Sverige som hos oss er det opp til den enkelte kommune å bestemme hvor i organisasjonen kulturskolen skal ligge. Lovparagrafen fra 1998 er på dette området upresis. Få år etter den kom, ble også de få kriterier som gjaldt for tildeling av statsstøtte til kulturskolene fjernet (blant annet nivået på skolepengene). Til tross for kulturskolerådets rammeplan og velmenende festtaler, er kulturskolen i dag – både ideologisk og prinsipielt – «fritt vilt».

En utopi?

Ideologien «Kulturskole for alle» fortoner seg ikke bare som en utopi. Med nivået på skolepenger og langvarige ventelister i mange kommuner, framstår den nærmest som en floskel! I den sammenheng fortoner prinsippet om plassering i skole- eller kulturetat seg som lite vesentlig. På kort sikt kan det kanskje det, men over tid snakker vi om hva kulturskolen skal være – om kulturskolens sjel.

I mine funderinger omkring hva som er på gang, oppsøkte jeg kulturskolerådets hjemmeside. Her fant jeg at den nye Opplæringsloven, gjeldende fra 1.8 i år, har et «kapittel 26 Kulturskolen», nå med to setninger – om kulturskolen. Den første §26-1 med uvesentlig endring fra den opprinnelige. Den andre derimot, med en tekst som både forbauset og skurret. Der heter det:

26–2 Formålet med kulturskolen

Kulturskolen skal leggje til rette for at elevane får delta i ulike aktivitetar der dei får lære, oppleve, skape og formidle kulturelle og kunstnariske uttrykk, i eit trygt og godt skolemiljø.

Setningen er tvetydig. Menes det at det er kulturskolen som skal stå for de kulturelle aktivitetene, eller at kulturskolen gjennom sin undervisning skal gi elevene et grunnlag for å delta det lokale kulturlivet? En vesentlig forskjell!

Kulturskolerådet hadde, som meg, reagert på «elevane får delta i aktivitetar». På en høring i Stortinget hadde de foreslått en endring av setningen, men ble ikke hørt.

I Kunnskapsdepartementets forarbeid til loven fant jeg imidlertid at de hadde adoptert en ukjent definisjon av kulturskolen fra kulturdepartementets St. meld 18 (2020–2021) Oppleve, Skape, dele – Kunst og kultur for, med og av barn og unge.

Der sies det:

Kulturskolen er en skoleaktivitet – en kulturaktivitet og fritidsaktivitet.

Hva innebærer en slik definisjon? Kunne noen finne på å si at grunnskolen er en skoleaktivitet?

I forsøksmusikkskolen, og i kulturskolen i Trondheim etter den tid, var ett av de sentrale prinsippene at skolen ikke skulle ha egne kor, korps eller orkestre, eller annen virksomhet som svekket ansvaret, eller ble opplevd som konkurrerende med kulturlivets lag og organisasjoner.

Gjort mer generell og prinsipiell, innebærer dette for meg følgende definisjon:

Kulturskolen er en skole, som gjennom sin opplæring av barn og unge i kunstfag skaper kulturaktiviteter – også fritidsaktiviteter, men ikke overtar dem.

Behov for en case study i Trondheim

Byrådet i Trondheim har i sin tiltredelseserklæring uttalt at de støtter universitetskulturskole-prosjektet (UniKuP). Om de ikke umiddelbart er villig til å flytte kulturskolen tilbake til skoleetaten, kan de sørge for dette:

Bidra med å finansiere en «case study» innenfor rammen av universitetskulturskoleprosjektet slik at det kan gjøres en vitenskapelig basert konsekvensanalyse av flyttingen av kulturskolen i Trondheim fra skole- til kultursektoren.

Gjennomføre en drøfting av § 26.2 i den nye opplæringsloven som kan hevdes å være i strid med intensjonene bak den integrerte musikk- og kulturskolemodellen, det faglige og politiske grunnlaget både for statsstøtteordningen og den senere lovforankring av de kommunale kulturskolene i Norge.

Artikkelen er basert på Rishaugs foredrag under Cutting Edge kulturskole 2024: Cutting Edge or Cutting Corners i Trondheim 22. oktober 2024.

Kommentarer gir uttrykk for skribentens meninger.