– FrP bruker ord jeg ikke vil ta i min munn
Det beste forsvaret mot populistisk kunstfiendtlighet er rødgrønn kulturpolitikk, mener den rødgrønne kulturministeren.
På tampen av hennes første hele budsjettår som statsråd, har jeg tjue minutter med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery.
Hva er hun fornøyd med å ha fått til i år? Jaffery trekker fram to ting:
– Det ene er regionale kulturfond, som vi starter med til neste år, og det betyr mer kunst og kultur i hele landet. Det har vært kjempeviktig for oss.
– Det andre er at vi har gitt bevilgninger til opprustning og bygging av fjorten nye kulturbygg, det også over hele landet, så med det følger vi opp vårt eget punkt i Hurdalsplattformen.
– Hva med den kunstneriske aktiviteten i disse husene – er det satt av midler til det også?
– Jeg mener det er en kjempeviktig diskusjon vi må ha, og jeg har vært opptatt av å følge det opp, særlig som kulturminister. Når «Normoria» i Kristiansund står ferdig neste år, for eksempel, må de ha økt tilskudd, og det har jeg lagt inn i statsbudsjettet. Vi må fylle disse husene med innhold, og det må jo kulturministre passe på helt uavhengig av hvilket parti de kommer fra.
Jaffery understreker at ikke alle de fjorten prosjektene gjelder oppføring av helt nye bygg; det dreier seg også om en del eksisterende bygg som skal pusses opp.
– «Gamlekinoen» på Voss er jo et eksisterende konsertlokale i dag, og den kommer til å bli oppgradert. De vil få nytt teknisk utstyr, nye stoler og bedre backstage. Det kommer til å bedre rammevilkårene for kunsten.
Hun trekker også fram et stort nybygg, Vest-Agder museum, som skal bygges på Odderøya i Kristiansand, og som vil gi museet økt behov for midler til driften – midler hun sier den som sitter i kulturministerstolen når bygget står ferdig, må være villig til å bruke:
– Det gjorde vi også da Kunstsiloen ble åpnet i fjor, da kom jeg med 11 millioner til drift.
Hun repeterer:
– Det er viktig at kulturministre prioriterer penger til drift, og ikke bare penger til bygg.
Nationaltheatret: Skal være det i hundre år til
En av de største og mest omstridte sakene Jaffery har arvet, av en lang rekke forgjengere, er rehabiliteringen av Nationaltheatret. Etter at hun i sommer la fram Statsbyggs rapport med tre ulike alternativer, har det haglet med synspunkter – noen mer kvalifiserte enn andre.
Når jeg spør henne hva hun mener er det viktigste hun som kulturminister kan gjøre for å lande denne prosessen uten enda flere utsettelser og omkamper, sier hun det er å lytte til de som jobber med den pågående kvalitetssikringen av rapporten, og ha en diskusjon i regjeringen.
– Jeg er opptatt av vi må finne en bærekraftig løsning som kan stå seg over mange år, legger hun til.
– Nationaltheatret er en nasjonal institusjon, som skal være nasjonalteater i alle fall i 100 år til. Da må de ha gode rammebetingelser, og bygget er en del av det.
Jaffery sier hun både vil ta vare på det eksisterende bygget og gi teateret «noen gode fasiliteter» i tillegg. Hun er ikke så opptatt av akkurat hvor det blir, så lenge det er funksjonelt, bærekraftig og kan stå seg over tid – og har politisk oppslutning.
Den kunstfiendtlige offentligheten
Det er med tidsbegrensningen kanskje dristig av meg å gå inn på de helt store spørsmålene, men noe av det som bekymrer meg mest om dagen, er hvordan en eksplisitt kunstfiendtlighet ser ut til å ha fått fotfeste i den offentlige samtalen: et narrativ der kunst og kultur – spesielt den som ikke umiddelbart er lønnsom i kroner og øre – er luksussysler for elitene.
Denne fortellingen har jo alltid vært til stede i noen grad, men det er som om den har fått et oppsving de siste årene, nylig eklatant demonstrert av finansminister Vedums utspill om nettopp Nationaltheatret: en sammenligning av den mest omfattende og den enklest mulige løsningen med henholdsvis Rolls-Royce og Volvo.
Til og med rikskringkasteren kaster seg på: «Nordmenn velger bort teater etter pandemien. Kulturministeren gir likevel mer penger», var overskriften i en sak på nrk.no i november. Jaffery ble spurt om det er «riktig å øke støtten til et felt som folk i mindre grad benytter seg av».
Vi har altså kommet dit hen at rikskringkasteren, med et eksplisitt ansvar for å formidle norsk kulturarv (jf. § 37 i NRK-plakaten del III), uten videre lager en sak som forutsetter at verdien av teater kan reduseres til antall solgte billetter.
Jeg er tydeligvis ikke alene, for mens jeg sitter og skriver ut dette intervjuet, kommer det to tekster som roper varsku om dagens kunstfiendtlige klima, begge med utgangspunkt i TV 2 Plays reklame for egne tjenester, der premisset er at ingen med vettet i behold egentlig liker TV-programmer med kunstnerisk innhold: Én av kulturkommentator i NRK, Inger Merethe Hobbelstad (selvsagt uten å nevne egen arbeidsgivers rolle) og den andre av forfatter, regissør og skribent Christopher Phale.
Høyre og Venstres manøvrering med FrP
Når jeg spør kulturministeren hva hun mener er det beste forsvaret mot denne typen retorikk, er hun ikke helt enig i at det foregår «et stort angrep på det breie kulturlivet vi har i Norge». Hun mener det handler mye om partipolitikk:
– Det er jo klart at FrP, for å sette bjellen på sauen, er tydelige i at de ikke ønsker å bruke penger på kunst og kultur, i hvert fall ikke på smale uttrykk. De kutter bokstavelig talt nesten hele kulturbudsjettet i sitt alternative forslag.
– De bruker også ord jeg ikke vil ta i min munn, som begynner på «f» og slutter på «kultur» – det kaller ikke jeg noe kultur i landet vårt, fordi at jeg mener at alle mennesker skal kunne benytte seg av og bli eksponert for alle typer kunst og kultur.
Jaffery er opptatt av at ingen kunstuttrykk er forbeholdt dem som er oppvokst med det, og hun forteller at nettopp dette var tema på et møte hun hadde med Oslo-Filharmonien for litt siden:
– En kan jo både bli glad i klassisk musikk og bli en utmerket utøver på det feltet, hvis en blir eksponert for det og får muligheten til å spille et klassisk musikkinstrument.
Men det viktigste virkemiddelet for å forsvare kunst og kultur mot populistiske angrep er altså at regjeringen fortsetter å være rødgrønn:
– Jeg er veldig spent på hvordan Høyre og Venstre skal manøvrere med Sylvi Listhaug som statsminister, der de ikke skal bruke noen penger på kunst og kultur.
… og meningen med kultur er:
Ja, selvsagt handler noe av dette om partipolitikk, men det handler vel også om hvorfor partiene som er imot offentlig støtte til kunst og kultur, får oppslutning.
Jeg tror noe av problemet ligger i at de populistiske spørsmålene om hva som er vitsen med offentlig støtte til kunst og kultur, litt for ofte blir hengende i luften uten konkrete svar.
Og det er ikke så rart, for det er ikke lett å argumentere for det uten å komme inn på eksistensielle spørsmål om meningen med menneskenes liv på jorden, og uhåndterlige begreper som verdier, moral og dannelse. Men kanskje har en kulturminister noen gode svar på rede hånd?
– Mitt svar har vært veldig tydelig på det hele tiden: I den tiden vil lever i, skal vi bruke mer penger på kunst og kultur, fordi det samler folk, det skaper tilhørighet og identitet, det viser oss hvem vi er, det viser også hvem vi ikke er. Den ytringsfriheten som kunsten representerer, er ekstremt viktig.
Hun mener kunst og kultur også er en del av samfunnets infrastruktur, på samme måte som broer og veier, selv om debatten blir annerledes; når det handler om broer, veier og sykehus, er det sjelden noen lurer på hva vi skal med det i det hele tatt.
– Kunstens egenverdi er jo veldig tydelig og til stede, sier hun.
– Jeg tror at hvis kunsten og kulturen vi bruker penger på i dag hadde forsvunnet … hvis vi ikke hadde hatt for eksempel teatre, orkestre, opera, distrikt- og regionopera i Norge med offentlig støtte, så tror jeg at folk hadde lagt merke til det. Jeg tror vi har all grunn til å være stolt av den kunsten og kulturen som vi skaper her til lands – og at vi bruker mye penger på det.
