Sceneskrekk kan bekjempes i scenelys

Jeg satt på kafé og overhørte en samtale på nabobordet mellom en mor på omtrent 70 år og hennes sønn på kanskje 40.

Bakteppet virket å være mors bekymring over at sønnen isolerte seg hjemme, at han ikke var ute og traff kvinner.

Sønn: Men, ingen damer vil ha en usikker, trist mann. Hvis jeg går ut og prøver og treffe noen, blir jeg bare avvist, noe som gjør meg mer trist og usikker. Så, dermed går jeg ikke ut.

Mor: Du må komme deg ut av den sirkelen.

Sønn: Jeg velger å ikke gå ut. Da havner jeg ikke i sirkelen i det hele tatt.

Den lett tragikomiske utvekslingen kan sies å demonstrere vår hang til å unngå det vi forventer kan bli ubehagelig. Sagt på en annen måte: Har vi hatt en vond opplevelse i fortiden, unngår vi ofte lignende situasjoner i fremtiden.

Dette enkle prinsippet ble beskrevet av psykologen Thorndike allerede på starten av 1900-tallet. Og ofte er det ganske funksjonelt. Har vi vært i et usunt parforhold, hatt en skremmende opplevelse knyttet til inntak av rus eller jobbet et sted med elendig arbeidsmiljø, kan det være lurt å skygge banen neste gang. Verre blir det når vi begynner å unnvike mulige kilder til glede og mening.

På meg virket det som om sønnen på kafeen savnet en trygg, intim relasjon i livet sitt. Imidlertid var han drevet av frykt for intimitet og smerten ved en potensiell avvisning. Resultatet var en unngåelse av det han egentlig ønsket. Logikken hans om å være hjemme for ikke å havne i sirkelen, fungerte dårlig.

Frykten for scenen

Et lignende mønster kan utspille seg hos scenekunstnere (og andre) som har hatt kjipe opplevelser på scenen. De kan utvikle sceneskrekk – en lammende angst for, og kanskje også unngåelse av det å opptre. Dette på tross av at sceneformidling egentlig er noe viktig og positivt i livet deres.

Sigrid Skutvik, teaterviter og tidligere sanger og performer, tematiserer nettopp et slikt problemkompleks i sin nylig utgitte lille refleksjonstekst Veien ut – kunstnerisk praksis på ramme alvor.

Skutvik forteller om en blackout hun fikk under en sceneopptreden. I teksten skildrer hun de desperate følelsene som gikk gjennom kroppen i hun kom «ut av det» og ordene forsvant. Hendelsen satte en støkk i henne. Scenelyset hadde tidligere vært assosiert med noe trygt og godt. Nå var det selvfølgelige ved å uttrykke seg på en scene blitt borte. Hennes indre rom for intuitiv kunstnerisk utfoldelse hadde blitt blokkert. Slik jeg leser teksten, virker det var som om situasjonen involverte mye frykt.

Hun begynte i alle fall å ty til sikringsstrategier – tiltak som gir en kortvarig følelse av kontroll, men som på sikt bidrar til å opprettholde problemet. Å plassere alle sangtekstene foran seg på scenen, tekst hun egentlig kunne utenat, ble bare en midlertidig løsning og et symptom på den manglende tilliten hun hadde til seg selv. Sikringsstrategier ble etter hvert erstattet med unngåelse – Skutvik fikk en mental barriere mot å opptre.

Eksponering som en vei til endring

Et viktig virkemiddel for å motvirke dysfunksjonell unngåelse er eksponering – unngåelsens motsats. Kort fortalt innebærer det å utsette seg for det man har unngått eller ikke mestret, stå i angsten og etter hvert kunne kjenne at den slipper. Når det fungerer etter hensikten, er eksponering emosjonelt korrigerende. Tidligere angstfremkallende situasjoner og objekter assosieres ikke lenger med samme ubehag og hjelpeløshet som tidligere.

Systematisk eksponering gjøres ofte sammen med en terapeut, men det går også an å få det til på egen hånd eller sammen med en venn som kan motivere og heie. Et viktig poeng er at eksponering bare virker hvis det genererer positiv mestring – angst forsvinner ikke bare ved å oppleve noe mange ganger. Derfor er det vanlig å planlegge et såkalt eksponeringshierarki: å gå videre til stadig skumlere situasjoner først i det man mestrer nivået under. Det krever ofte mange repetisjoner å få hode og kropp til å lære at situasjoner man er redd for, ikke er så farlige likevel.

For en scenekunstner med sceneskrekk, vil eksponering naturligvis handle om å få nye og positive mestringserfaringer knyttet til sceneopptredener. Det er ikke noen en fasit på hvordan dette skal gjøres. Et passende eksponeringsopplegg eksperimenteres og planlegges gjerne fram ut fra den enkeltes problematikk og ønsker.

I sin refleksjonstekst forklarer Skutvik hvordan hun tok i bruk eksponeringsprinsipper for å hanskes med egen situasjon – om enn på et uortodokst og kreativt vis: Hun tok utgangspunkt i scenelys. Scenelyset/spotlighten var blitt et symbol på det hun var blitt redd for, og derfor også et objekt hun kunne jobbe med og eksponere seg for. Hun erkjente at det var ved å entrescenelyset igjen – på et fysisk og imaginært nivå – at hun kunne gjenfinne tryggheten og gjenåpne sitt kunstnerisk utfoldende indre rom.

Innledningsvis eksperimenterte hun med små lyssirkler på et mørkt bad. Med en led-lykt forstørret og forminsket hun sirkelens omkrets, og visualiserte seg inn dem. I neste steg initierte hun en seanse i en faktisk black box med spotter, mikrofon og noe publikum til stede. Igjen handlet det om å eksponere seg for scenelys på ulike måter, for å skape handlingsrom og emosjonelt korrigerende erfaringer for seg selv.

Til slutt, på en utstilling, der en sterk spotlight var satt opp midt i et rom som et kunstverk, grep hun sjansen. Spontant gikk hun inn i sirkelen og laget en performativ aksjon (med mye folk til stede). Stående i scenelyset så hun for seg den mentale verkebyllen (sceneskrekken) ligge i hånden hennes. Rytmisk og støtvis blåste hun verkebyllen vekk og ut av sirkelen.

Gjennom et grundig indre og ytre eksponeringsarbeid forteller Skutvik hvordan sceneskrekken forsvant også i henne. Veien ut av den onde sirkelen handlet om å komme seg inn i sirkelen igjen.

Mannen på kafeen virket for øvrig som en sympatisk, reflektert og sosialt oppegående mann. Frykten hans for avvisning satt nok veldig dypt. Samtidig tror jeg ikke han hadde hatt vondt av noen mestringserfaringer, for eksempel med kvinner, som brøt med hans bevisste og ubevisste negative forventninger. Jeg fikk vondt av ham der jeg satt, og hadde mest lyst til å gå bort, gi ham en klem og formidle noen velvalgte ord om onde og gode sirkler.