Hva er det med Hans Børli?

Selv ble jeg kjent med hans diktning via en plate som min far fikk. Det var plata Skogens Sang, gitt ut i forbindelse med skogsarbeiderdagene i 1975. Den besto av tonesettinger av Hans Børli og Martin Vestlien, begge to skogsarbeidere fra sør i Innlandet fylke.

Jeg har møtt tre komponister som på hver sin måte har funnet inspirasjon i Børlis arbeide.

– Hvorfor tonesette Hans Børli?

Sanger, komponist og kantelespiller fra Finnskogen, Sinikka Langeland, har tonesatt en rekke Børli-dikt. Hun bor midt i den skogen som Børli skriver så mye om.

– Jeg fant noe i ham jeg kjente meg igjen i; naturkontakten, de små detaljene. Senere også det spirituelle som gjennomsyrer hans diktning. Børli setter ord på ting som språket egentlig ikke kan beskrive.

«Sette vinger på en stein», sier Børli.

Hun oppdaget ham i samme periode som Børli ble kjent utover Kongsvinger-distriktet, nemlig midten av 70-tallet.

– Siden du og Børli er fra nesten samme område; har det hatt noe å si?

Vi sitter på kjøkkenet til Sinikka ikke langt fra Finnetunet på Svullrya. I hjertet av Finnskogen. Hunden Peikko krever oppmerksomhet. Matmor har vært lenge på turné i Japan. Langeland tenker seg om.

– Vi bor i den samme skogen, så jeg tror det. Ta for eksempel diktet «Marihøna» hvor han beskriver i detalj hvordan marihøna ser ut og flyr. En slik kunnskap hadde også de gamle skogfinnene. Jeg kan se den samme detaljrikdommen i dikteposet Kalevala og i de gamle runesangene. Børli beskrev hva som lå rundt ham med en spesiell begavelse.

– Hvor begynner du når du tonesetter dikt?

– Jeg begynner med å jobbe lenge med diktet. Det må finne seg en plass inne i meg. Min tolkning blir så utgangspunkt for hvordan jeg tonsetter.

– Hvordan da?

– Ved å bruke min intuisjon, men også min kunnskap om instrumentet mitt og dets muligheter.

Børlis brede appell ble understreket da Sinikka sang «Har du lyttet til elvene om natta?» i India og fikk respons der.

– Og da slo det meg hvor universell han er. Min elv er Glomma, men der sang jeg ved Ganges. Det var spesielt å framføre diktet Treet som vekser opp-ned i en palmeskog i India og merke at disse bildene er universelle.

Glemte å levere bok

– Hva er det som dikterer musikken i et dikt?

– Det er mange måter å angripe det på; Rytmen i diktet er en måte. Jeg har jobbet mye med folkesang og kveding hvor man lar teksten bestemme. Man presser ikke musikken inn i en taktart. Det å tenke slik, gir en frihet. Men diktet må først treffe meg, danne en spire.

For tiden jobber Langeland med å tonesette Jon Fosse og nevner at det er en parallell til Fosse hos Børli.

– Begge bruker naturbilder for å beskrive noe man ikke kan sette ord på. De store mysteriene i livet.

– Du har ofte valgt relativt ukjente dikt av Børli. Kan du si noe om motivasjonen bak valgene?

– Jeg lånte en bok på biblioteket som jeg aldri har levert som het «Når menneskene er gått heim».

– Ikke levert?

– Hehe, nei. Det var i 79/80 så det er vel litt sent å komme med den nå. Jeg ble nemlig veldig glad i den boken. Kunne ikke gi slipp. Mange av diktene jeg har tonesatt kom derfra.

Langeland stopper opp og tenker seg om og ser ut av vinduet. Huset hun bor i er omringet av grantrær som i sin gestalt veksler mellom å være dystre og lyse.

– Det er noe med de tilfeldighetene som styrer de valgene en tar. Dette var en av dem. Så noe godt kom det ut av forglemmelsen.

Hun forteller at dikt må modnes og leses mange ganger for å få det under huden.

– Det å oppdage noe må ofte ta litt tid. Måten jeg lager musikk, måten mitt instrument klinger, Børlis kontakt med naturen, henger sammen på en underlig måte. Jeg ville ikke laget musikk slik jeg gjør hvis jeg hadde bodd i for eksempel New York. Tror jeg. Eller har det mest med personligheten å gjøre?

Svein Olav Blindheim: Fascinasjon utløst av gave

Svein Olav Blindheim er utdannet lærer fra Volda, men har stort sett livnært seg som kontrabassist og komponist. Hans kjærlighet til Hans Børli ble utløst av at han fikk boka, «Samlede dikt» av kona.

– Den var først liggande, men så tipsa søstera mi meg om diktet «Junikveld». Det blei det første eg sette musikk til, og det vart min veg inn til Børli.

– Hva er det ved ham som fenger?

– Ja, sei det. Det er nok det at ein aldri kjem til botnen. Mykje blir ikkje uttalt, og der er stadig noko å komma tilbake til, nytt å finne, nye nyansar. Eg trudde eg hadde lese alt, men så er der heile tida nye dikt som vaker.

Blindheim tenker seg om. Det blir litt stille. Han utdyper svaret.

– Ein kjem til nye stadar i livet og det er nye dikt, eller nye sider ved gamle dikt som gir gjenklang.

– Sinikka Langeland nevner at Børli og Jon Fosse har til felles at de kan sette ord på det ubeskrivelige. Hva tenker du om det?

– Jau! Det trur eg det er mykje sant i.

Tonesetting er lik utprøving

– Har du noen spesiell metodikk for tonesetting av dikt?

– Først må eg like diktet. Derpå prøver eg å finne dei sentrale orda og vendingane i diktet. Så tester eg ut forskjellige måtar å synge dei på. Prøver å framelske diktet, kan du seie.

Blindheim forteller at han bruker mye tid på å prøve ut stilarter, rytmikk, og melodiføringer på diktet.

– Målet er at musikken skal framheve diktet. Teksten har forrang. Særleg når det gjeld Børli.

– Diktet dikterer musikken?

– Jau, det vil eg seie. Eg nærmar meg Børli med stor ærefrykt. Med andre forfattarar hender det eg tar meg den friheit å gjenta ei linje her og der, men det har eg nesten ikke gjort med Børli.

– Hva tror du det er som gjør Børli unik?

– Ikkje lett å seia. Det handler nok mykje om at det han skriv er så universelt.

Under praten dukker Børli-sitatet «Sette vinger på en stein» opp også hos ham. I sin helhet er verset: «Prøv bare, prøv å sette vinger på en stein, prøv å følge sporet etter en fugl i lufta.»

– I starten syntest eg det vart mykje skog, men skjønte etterkvart at det var berre «innpakninga». Det miljøet han kjende og dei bileta han hadde. Men Børli ville sikkert kunne sagt mykje av det same med andre bileter, om han hadde vore fødd for eksempel ved kysten.

– Har Børlis dikt endret din måte å tilnærme seg musikk på?

– Eg bruker å seie det slik at då eg vaks opp, sovna eg til jazzmusikk og vakna til salmar. Seinare har eg vore innom mange forskjellige genrer, noko eg trur har hjelpt meg i tilnærminga til dei forskjellige dikta. Og Børli har nok – om ikkje endra meg, så i alle fall bevisstgjort meg. Og Børli likte jazz veit eg. Det gir meg ryggdekning til å bruke litt blåtonar her og der.

– Men kvart dikt krev sitt eige rom. Det kjennest nesten som om eg må lære å komponere på nytt for kvart av dei. Så grundig må eg ta det.

Erik Lukashaugen: Poesioppvåkning

Komponist, visesanger og gitarist Erik Lukashaugens første møte med Hans Børli var nærmest som en oppvåkning. Poesi hadde aldri truffet ham på denne måten før.

– Jeg spør deg og: Hva er det med Børli som fenger?

– Han var den første dikteren som virkelig traff meg. Børli skriver ting jeg ønsker jeg kunne skrevet selv. Et ujålete og nedpå språk. Tanker som treffer meg.

Lukashaugen snakker også om det evig aktuelle med Hans Børlis dikt.

– Selv om han skrev det meste for snart en mannsalder siden og tok utgangspunkt i sin virkelighet som tømmerhogger, så snakker han om ting vi strir med også i dag. Jeg blir slukt inn i diktene.

Det å lese toner inn diktene til Børli, falt lett for Lukashaugen. Han snakker og om at stemningene i diktene er tydelige.

– Diktene hans inneholder mye inspirasjon. Som soloartist jobber man mye alene, men å jobbe med diktene hans er som å sitte med en kollega å skrive. Man må føle seg hjemme i tekstene, ellers blir det ubehagelig å fremføre dem.

Melodien ligger gjemt i diktet

Det er enten piano eller gitar som Lukashaugen bruker som musikalsk innfallsvinkel.

– Jeg må jobbe meg mot melodien, rytmikken i ordene og stemningen som ligger gjemt i diktet. Stemningen er det viktigste. Er den seig og mørk, er det en brudemarsj …

I likhet med Ketil Bjørnstad snakker Lukashaugen om hvordan det å tonesette dikt tvinger deg inn i et landskap du aldri har vært i før.

– Det skjer at et vers har en stavelse for mye og da skjer det ting. Jeg kan ikke ta den bort. Da må jeg lage vendinger jeg kanskje ikke ellers ville brukt.

Han har tonesatt dikt på bare to vers. Da blir låta kort.

– Da må jeg rett og slett bli kreativ for at dette skal bli en fullverdig låt. Jeg må fram med nye verktøy. Det synes jeg er spennende.

– Hvis jeg nevner parallellen mellom Jon Fosse og Børli som Langeland snakket om, hva tenker du da?

– Enig i det. Diktene består ofte av tilsynelatende enkle bilder, men man blir sittende og tenke. Musikken bør klinge med underteksten.

– Har du noen gang lest et dikt som treffer deg, men som du allikevel har valgt å ikke tonesette?

– Jeg må innrømme at da jeg leste Børli første gangen så tenkte jeg: trenger dette egentlig noe mer? Er ikke dette ganske komplett uten musikk til? Det spørsmålet stiller jeg meg hele tiden.

Lukashaugen blir tankefull. Han stiller spørsmålet om det å tonesette endrer noe ved diktet. Er det alltid bra? Kan man gjøre skade?

– Men så tenker jeg: jeg jobber jo masse med dette. Det kan hende jeg bare utdyper det som allerede er der. For hvis jeg ender opp med å tåkelegge teksten, har jeg jo mislykkes.

Vi kommer og innpå Børlis universelle appell. Hvordan diktene resonnerer over generasjoner og landegrenser.

– Han kunne jo ha jobbet på fabrikk i Oslo og brukt det miljøet for å beskrive de samme store tankene.