– Improvisasjon har blitt en stadig større del av praksisen min

Fiolinist Eira Bjørnstad Foss bruker rommet på Rotvoll Kunstnerkollektiv i Trondheim aktivt på veien mot doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid.

– Beklager jeg er litt sen. Jeg kom hit på sykkel.

Foss møter Kontekst ved inngangen til Rotvoll Kunstnerkollektiv, bare noen minutter med tog fra Trondheim-sentrum.

– Det gjør ingenting. Vi har god tid.

Hun leier rom ved samme kunstnerkollektiv som Daniel Herskedal, tidligere omtalt i en øveromsartikkel.

– Folk vi har snakket med her, føler på en viss energi i veggene. Er du preget av den tidvis tragiske historien til bygget?

For å friske opp hukommelsen: Bygget er et tidligere psykiatrisk sykehus og er en litt dyster, men flott steinbygning fra 1870-tallet.

– Nei, det vil jeg ikke påstå. Jeg synes vibben her i bygget er super. Det er fantastisk med fellesskapet her. Vi samarbeider på tvers av disiplinene, sier Foss.

Hun nevner Martin Smidt som har vært initiativtaker og drivkraft bak kunstnerkollektivet.

– Uten hans innsats, intet hus.

Disiplin kontra improvisasjon

Bjørnstad Foss er utdannet klassisk fiolinist ved Barratt-Due musikkinstitutt, Norges musikkhøgskole og NTNU.

– For tiden er jeg stipendiat i kunstnerisk utvikling ved NTNU.

I løpet av studietiden ble hun gradvis mer og mer trukket mot samtidsmusikken.

– Masteren min ved NTNU hadde «modernistiske uttrykk» som selvvalgt fordypningsemne. På denne tida startet vi også opp kvartetten Tøyen Fil og Klafferi.

Da begynte hun å jobbe med improvisasjon. Kvartettens idé er å samtidsmusikk inn i nye, gjerne overraskende sammenhenger. De arbeider innenfor et vidt spekter av sjangre.

– Det har blitt en stadig større del av praksisen min med årene, sier Foss.

Tøyen Fil og Klafferi ble nominert til Spellemannprisen i kategorien samtidsmusikk i 2021.

– Rommet ditt er ganske lite og fullt av ting. Øver du mye her inne?

– Nja. Som du sier, er det mye stæsj her. Da synes jeg det er litt vanskelig å konsentrere seg her inne. Jeg elsker å bruke kapellet i tredje etasje.

Rotvoll Kunstnerkollektiv har et vigslet kapell øverst i trappeoppgangen, med sveitserstil ornamentikk og mange trestoler med rottingvev i setet.

– Vi skal egentlig booke rommet i felleskalenderen, men jeg er ikke så flink til det. Jeg bare stikker opp og ser om det er ledig, sier hun og ler. Bjørnstad Foss ler ofte.

– Jeg har ingen strenge øvingsrutiner, men begynner gjerne med skalaer.

Gummihøne og iskremmaskin

Ved siden av oss er det hyller med mye rart. I tillegg til vanlige instrumentkofferter, så står det en iskremmaskin på en hylle og i en bolle ligger en gummihøne, av typen med lyd.

– Og dette? Hva brukes det til?

– Det skal brukes i Eiras kiosk, sier hun og ler høyt.

– Gummihøna er egentlig Klaus Ellerhusen Holm sin. Den ble brukt på et prosjekt vi hadde med The Hub.

The Hub består av Klaus og Eira pluss de to rom-naboene, Gyrid Kaldestad og Are Kolbeinsen. Gruppa opererer i kryssfeltet improvisasjonsmusikk, klassisk samtidsmusikk og lydkunst.

– Iskremmaskinen er det nok også Klaus som står bak. Den er til et av prosjektene hans. Planen er etter hvert å flytte den til kjøkkenet vårt. Han har nemlig lovt å teste den ut på ungene våre.

For ordens skyld: Klaus Ellerhusen Holm deler ikke bare øvingsrom med Eira, de er og gift!

– Apropos Eiras kiosk: Hva selger du der?

– Nei, nei det er ingen kiosk på den måten. Det er solo-prosjektet mitt, en serie med konserter eller lydinstallasjoner som jeg annonserer kort tid i forkant og som dukker opp på stadig nye steder. Jeg har mye moro med det.

Kiosken har blant annet poppet opp i heisen på Rosendal Teater og i barversjon på Only Connect-festivalen.

Til Kunstfest Rotvoll i august, som er den årlige festivalen på huset, laget hun nok en Eiras kiosk.

– Det var Skattejakt-utgave. Sammen med publikum utforsket vi ulike krinkelkroker her på Rotvoll.

Nøkternt rom, likevel overfylt

– Hva slags instrumenter står det her inne?

– Jeg har to fioliner. Et kvalitetsinstrument og ett som tåler mer uvøren behandling. Det er og et godt instrument, men det er fint å ha begge deler. Jeg er ikke så redd for den siste.

Rommet deler hun med ektemannen, treblåser og komponist, Klaus Ellerhusen Holm og bassist Nicolas Leirtrø.

– Som du ser, er det ganske mye ting her inne i det lille rommet. Men alt er ikke mitt.

Eiras rom er relativt nøkternt teknologisk: Det er ingen laptop eller stabel med lydkort og effektenheter.

– Jeg er elendig på slikt. Personlig foretrekker jeg å jobbe med papir, men rett som det er trenger også jeg å spille inn ting og lignende. Da blir det å mase på Klaus.

– Funker det å dele et så lite rom med to andre?

– Jada. Vi er flinke til å ikke gå i veien for hverandre. Vi har til og med et lite julebord.

– En dag, når jeg er ferdig med doktorgraden, må jeg ut av kontoret i sentrum. Da kommer dette stedet til å bli enda mer viktig.