Er det mulig å være for hyggelig som frilanser?

Det heter seg at frilans scenekunstnere trenger tre egenskaper for å gjøre suksess i bransjen. For det første må man være kunstnerisk kompetent – så klart. For det andre forventes pålitelighet: å møte presis og forberedt, svare på telefon, e-post og meldinger. Den tredje påkrevde egenskapen er å være hyggelig, samarbeidsvillig, fleksibel og positiv.

Etter sigende skal det fungere å inneha kun to av disse egenskapene dersom det kompenseres i andre enden. Er man for eksempel en upålitelig rotekopp, må man være en ekstremt god utøver og samtidig ha et vinnende vesen (jeg kjenner noen sånne …).

At kompetanse og pålitelighet er essensielle dyder for frilansere, sier seg vel selv. La oss nå kikke nærmere på hyggelighetskriteriet og stille spørsmål ved om frilans-hyggeligheten kun er et ubetinget gode.

Hvem vil vel ikke jobbe med omgjengelige folk?

Egenerfaring tilsier at scenekunstproduksjoner som involverer frilansere, er full av nettopp hyggelige, samarbeidsvillige, fleksible og positive folk med høy sosial intelligens.

Det er ikke så underlig. I vår bransje lever mange av oss fra oppdrag til oppdrag, vel vitende om at det alltid er noen som står i kø og ønsker å overta jobben vår. Begrenset prøvetid og tett samarbeid krever at det bare må fungere, kunstnerisk og sosialt. Seleksjonen kan være brutal. Hvis folk får dårlige personlige erfaringer med deg, står du i fare for å bli silt ut.

Med såpass sterke insentiver i sving er det ikke umulig at frilansere med «riktig type» personlighet har et fortrinn. Personlighetstrekket omgjengelighet («agreeableness») har å gjøre med tilbøyeligheten vår til å komme godt overens med andre. Folk som skårer høyt på omgjengelighet er gjerne godt likt, sosialt kompetente og medgjørlige.

Jeg har ikke sett vitenskapelige artikler på dette, men i en uformell, amerikansk spørreundersøkelse fra 2021 sammenlignet man personligheten til 400 frilansere med over 500 normale arbeidstakere (det var ikke oppgitt innenfor hvilken bransje) – og fant at frilanserne i gjennomsnitt skåret høyere på omgjengelighet. Studien må tas med en klype salt, men gir likevel mening: Hvem vil vel ikke hyre omgjengelige folk til sine kunstneriske prosjekter?

Hyggelighetens fetter: føyelighet

Hyggelige mennesker kan i mange tilfeller også være føyelige mennesker. Ifølge personlighetspsykologiens innflytelsesrike femfaktormodell er trekket omgjengelighet inndelt i seks fasetter (eller deler om du vil). Føyelighet er én av disse seks, og beskriver tendensen vi mennesker har til å ville unngå konfrontasjon eller konflikt. Veldig føyelige folk trekker seg, godtar, tilgir og glemmer ¬– alt for å bevare harmoni.

Jeg vil hevde at scenekunstbransjen ikke bare stiller krav til hyggelighet, men også til føyelighet. Det innebærer at å inneha evnen til å være ydmyk og tilbakeholden som frilanser, er nødvendig og funksjonelt i en rekke jobbsituasjoner.

For eksempel: Vi kan lese i avisen om kjente artister som betaler musikerne sine altfor dårlig, eller høre rykter om teatre hvor det råder fryktbasert ledelse. Jeg har snakket med utøvere som jobber under «slike forhold». Typisk forteller de at om de forsøker å ta opp sine (urimelige) arbeidsbetingelser får de huden full, eller blir ikke spurt neste gang. For i det hele tatt å beholde jobben sin, er realiteten at de må føye seg – holde kjeft, godta og stå på videre.

De fleste frilansere forholder seg også til «portvoktere» for videre progresjon i karriereløpene sine, «småkonger» i bransjen som bestemmer hvem som skal få oppmerksomhet og oppdrag: festivalsjefer, teatersjefer, regissører, kunstneriske ledere, redaktører og ledere i alskens organisasjoner. Det kan, enten man vil eller ei, være avgjørende å holde seg inne med disse. Med bakgrunn i makt-ubalanse kan man tenke seg at enkelte inntar en servil posisjon ovenfor sine portvoktere – ikke gi dem for stor motstand eller risikere å havne på kant med dem – uansett hvordan de oppfører seg mot deg. Samtidig skal man unngå påtatt hyggelighet og regelrett smisking, som kan virke mot sin hensikt.

Føyelighetens pris

Ikke overraskende tror jeg for mye føyelighet tross alt har omkostninger.

Får man aldri sagt ifra eller stilt krav på egne eller andre vegne, kan det oppstå personlig misnøye eller til og med bitterhet. Man kan ende med å jobbe for mye uten å få nok igjen. Man kan føle seg utnyttet, eller kjenne at egen integritet har blitt tråkket på.

Det rent kunstneriske kan også bli skadelidende. De fleste av oss har vel vært i jobbsettinger hvor vi har fått ideer om hva som skal til for å løfte kvaliteten, men ikke våget å ta det opp. En musikerkollega fortalte for eksempel om et album han nylig hadde produsert. I etterkant av innspillingen erkjente han at resultatet antakelig hadde blitt betraktelig bedre, hadde han turt å være mer direkte med musikerne. I studiosituasjonen hadde det blitt for mye fokus på hygge («fint spilt, altså!») og å bli likt av de han jobbet med.

Dessuten: kan man ikke i noen grad også «miste seg selv» i det å skulle være så fordømt hyggelig hele tiden? Selv opplever jeg at tjue år som frilanser har polert vekk noen av de skarpere kantene i min egen personlighet. Antakelig har jeg blitt en litt hyggeligere utgave av meg selv (til glede for samboeren, blant annet). Samtidig lurer jeg på om jeg også kan ha blitt litt kjedeligere …

Jeg tror vi yter både selv og kunsten en tjeneste ved å forsøke å svelge litt færre kameler på jobben. Det kan fint kombineres med å være hyggelig nok. Benytt sjansen når det faktisk er rom for å fire litt på føyeligheten i frilanserhverdagen!