– Jeg har grudd meg til å snakke om dette

Man kommer ikke utenom Lars Klevstrand når man skal snakke om tonesetting av dikt. Som en av landets mest profilerte visesangere, har han viet mye av sitt virke til dette. Kontekst møter han på Lorry i Oslo.

– Jeg vanker ikke her, men det er et trivelig sted, sier Klevstrand.

For å bruke en klisjé kan man kalle Lars Klevstrand en «ringrev» innen norsk visesang. Han har tonesatt en rekke poeter. Mest kjent er han for å ha tonesatt Rudolf Nilsen.

– Hva er det med Rudolf Nilsen?

– Det er så mangt. Det er kampviljen, bykjærligheten og kjærlighet som sådan. Ikke minst har du det politiske. Han har masse snert og humor blandet sammen med kampen, sier han.

Vi tar opp bestilling på lunsj. Ute er det vinter og folk på gatene hutrer.

– Er hans forbindelse til Oslo viktig for å knytte ham tettere opp til deg?

Klevstrand drar på det. Han er ikke født i Oslo, men flyttet til byen i 1978.

– Jeg fikk etter hvert et slags Oslo-bånd til ham, men det var det politiske som tok oss den gangen.

Ideer på flytur

Klevstrand er utdannet klassisk gitarist fra Norges musikkhøgskole.

– Hvordan har instrumentet påvirket hvordan du skriver musikk?

– Idealet er vel at instrumentet ikke skal spille noen særlig rolle. Men jeg spiller nå dette instrumentet, så jeg må jo få det til å fungere der.

Takket være utdanningen, så kan Klevstrand skrive ned en melodi på noter, uten å nødvendigvis ha instrumentet for hånden.

– Denne rutinen gjør at jeg skriver ned hva jeg hører inni meg. Derfor kan jeg fange ideene med en gang de kommer.

En av hans mest kjente melodier, «Storbynatt», ble til på denne måten.

– Den noterte jeg ned på notepapir under en flytur. Flere melodier har kommet til meg slik.

Politisk visesang

Da Klevstrand slo igjennom i 1968, var visesangen svært politisk. Det var mange slagord og paroler. Kampviljen var sterk.

– Det var meget viktig. Hvis du tar den nord-norske visebølgen, så rådde den politiske agitasjonen grunnen der.

Det var viktig i Klevstrands liv som visesanger.

– Det politiske fikk vi fra folk som Rudolf Nilsen og Arnljot Eggen og ikke minst den sør-amerikanske innflytelsen, som Victor Jara fra Chile.

Vi snakker om de agitatoriske visegruppene, hvor slagord og tekster var knyttet til svært konkrete kamper. Man kommer ikke utenom det når man snakker visesang, dikt og Rudolf Nilsen.

– Slagord var ikke helt min greie. Jeg ønsket at tekstene skulle ha litterære kvaliteter. Det er helt essensielt. Det begynner der, forteller Klevstrand.

Klevstrand startet som utøver, men begynte ganske snart å komponere egne melodier. Selv om han har tonesatt en rekke poeter, så skriver han også egne tekster.

– Du nevner Arnljot Eggen. Det er nok en del som trenger introduksjon til ham. Kan du si hva det er ved ham som inspirerer deg?

– Altså; han var opprinnelig lærer fra Nord-Østerdalen som debuterte som modernistisk poet.

Så ble Eggen fanget av venstrebølgen mens han var lærer på Lysaker, forteller Klevstrand.

– Han ble ganske hard politisk. Men visene, tekstene og deler av det han skrev for scenen var alltid velfundert og velformulert. Det holder seg den dag i dag.

Utfordringen med politiske dikt om konkrete kampsaker er at de kan bli utdatert.

– Men hverken Nilsen eller Eggen er vel det. Hvordan har det seg?

– Ikke lett å si, men det handler ofte om at referansene er fleksible, slik at de beholder aktualitet. For eksempel Nilsens «Vise om kinabarna» er lett å overføre til dagens virkelighet.

Intuisjon og rytmen som ikke alltid stemmer

– Når du tonesetter dikt, har du en metodikk?

– Nei.

– Nei vel?

– Altså, man begynner med å sette seg godt inn i diktet. Det finnes ingen mal. Men jeg opplever ofte at når jeg setter meg ned, så kommer det ganske fort noe jeg kan bruke, sier han, og legger til:

– Det kommer helt intuitivt.

Likevel, Klevstrand sjekker alltid om det metriske det stemmer. Og hos Rudolf Nilsen er ikke det alltid tilfellet.

– Selv om antall stavelser stemmer, så gjør ikke alltid rytmen det. Da må jeg skrive annerledes.

Både Ketil Bjørnstad og Erik Lukashaugen snakket om dette. De så på det som en musikalsk utfordring, noe Klevstrand også kjenner seg igjen i. Men det gjelder ikke bare ved rytmiske uregelmessigheter.

– Såkalte brudd i teksten, eller stemningsskifter, motiverer også musikkens retning, sier Klevstrand.

Flere forbilder

– Når jeg hører på platene dine, så opplever jeg dine melodier som forseggjorte. Du velger ofte ikke den enkleste veien.

Klevstrand smiler.

– Jeg er helt klart preget av visse forbilder og at jeg alltid har vært glad i jazzmusikk.

Klevstrand forteller at han nylig gjenoppdaget en stor inspirasjonskilde: Svenske Olle Adolphson. Han nevner og både Alf Cranner og Finn Ludt som forbilder.

– Ludt er så dyktig med ordformidling. Vi må heller ikke glemme Paul Simons gitarspill og låtskriving. Han var det vi kalte sløy.

Klevstrand tar en slurk av kaffen. Plutselig kommer han på en sangpoet og komponist fra Uruguay som har inspirert ham veldig.

– Daniel Viglietti er komponisten bak tittelkuttet fra platen Riv ned gjerdene!. Sangen er en milonga, en langsom tango i 4/4 og ikke 6/8. Jeg hørte den først med Victor Jara og sang den mer som ham og det var litt «feil», sier han og ler.

I likhet med Jara var Viglietti også en trussel for makthaverne i landet. Begge ble hardt straffet for sin kunst. Jara sågar med livet!

Ikke bare Nilsen

– Hvor mange forskjellige poeter har du tonesatt? Har du oversikt over det?

– Oi. Det er mange. Erik Bye har betydd mye for meg. Åse-Marie Nesse er en annen. Jeg har laget en hel plate med hennes tekster. Hans Børli en tredje. Jeg har også tonesatt en del Prøysen.

– Kan man si noe om hvordan stilen til forskjellige diktere påvirker hvordan man komponerer?

– Ja, det kan man i den forstand at diktet er styrende for hvordan musikken blir.

Men Klevstrand kan ikke peke på hvilke elementer i diktene fra for eksempel Børli, Nilsen eller Bye som påvirker musikken direkte.

– Det blir vel fort mer «min stil» som høres vil jeg tro, sier han.

Han setter ned koppen og tenker seg om.

– Jeg må være så ærlig at jeg har nesten grudd meg litt for å møte dette temaet. Det å skulle si noe konkret om noe så abstrakt, det er ikke enkelt, innrømmer han.

Klevstrand tenker videre mens blikket sveiper over rommet.

– Altså; diktet gir rytmen, taktarten. Og det rytmiske er viktig. Så er det jo dette med stemningsinnholdet, moll eller dur rett og slett.

Vi blir avbrutt i tankerekken av at lunsjen blir servert.

– Da jeg snakket med Susanna Wallumrød og senere Ketil Bjørnstad snakket de om dikt så perfekte at man kanskje ikke bør tonesette dem. Hva er din kommentar til det?

– Tja, jeg vet ikke. I så fall har jeg kanskje forbrutt meg, sier han og ler.

Avslutningsvis siterer han ingen ringere enn Prøysen:

– Prøysen sier litt ertende i en tekst som heter «Tone, tekst og trubadur» som var en hilsen til Alf Cranner: «Du må ikke tro at noen hører på teksten hvis melodien er for god og du må ikke tro noen hører melodien hvis teksten er fabelaktig, eller du må ikke tro noen hører noe som helst når du synger, så stilig som du er.»