Sliteneliten: – En revolusjon har ofte et soundtrack ⋆ Kontekst
Sliteneliten
Sliteneliten er et politisk prosjekt, så vel som et band. Politikk og musikk hører naturlig sammen for dem. Foto:Signe Rosenlund-Hauglid
Nyheter

– En revolusjon har ofte et soundtrack

Sliteneliten lager musikk for å holde håpet oppe, selv i tider som virker aldri så mørke.

– Vi er et band som skriver om ting som skjer rundt oss i verden på et politisk plan generelt, sier Synneva Gjelland.  

Hun er vokalist, pianist og gitarist i Sliteneliten. Sammen med bassist Maria Refsland, utgjør hun vestlandsdelen av Sliteneliten.  

For ordens skyld, de startet bandet da alle bodde i sammen by, men så skjedde livet og nå er visepønkerne fordelt mellom Øst- og Vestlandet.  

Sliteneliten er grunnlagt som et politisk band og skriver mer enn gjerne om alt fra landbrukspolitikk og handelsavtale til nedlegging av fødetilbud.  

Eat the rich, liksom. 

Men i møte med et verdensbilde som er mer og mer preget av krig og konflikt ble det viktig for dem å skrive om fred:  

– Det var viktig å si noe eksplisitt om fred. Vi må tviholde på og insistere på at krig ikke er vår eneste mulighet, sier Gjelland.  

Begge snakker engasjert om det å holde fast i troen på en bedre verden i møte med et dystert nyhetsbilde:  

– Vi må holde fast på troen på at ting faktisk er bedre når vi ikke kriger, når vi holder oss fredelige og har respekt for menneskelivet, og ikke bare eskalerer opp våpenkappløp, sier de.  

Flere fallgruver 

Å skulle skrive om tematikken er likevel utfordrende: 

– Det er et tungt og alvorlig tema. Det er viktig for oss å ikke gjøre det banalt, sier Gjelland.  

Hun forteller at bandet brukte langt tid på å skrive låtene som nå har blitt til EP-en Fred heller. Hun beskriver prosessen som seig og tøff, ikke ulikt arbeidet med å jobbe for fred. De har både lest bøker og deltatt i debatter og demonstrasjoner for å føle alvoret på kroppen. 

– Vi ville heller ikke havne i en naivistisk, banal fremstilling av fred, fortsetter Gjelland.   

– Hvordan unngår man de forslitte klisjeene?  

– Først må vi kanskje se på hvorfor klisjeer er klisjeer. Noen klisjeer har jo vært utsatt for svertekampanjer slik at de ikke betyr noe mer, sier Refsland, og fortsetter:  

– På en måte kan en ta tilbake fredsslagord og si at jo – de har mening og betyr noe.  

Mest prøver vi å være konkrete. Det er vi glade i generelt.  

Å lage politisk musikk 

Politikk er som nevnt en grunnpilar i Slitenelitens virke. De er uttalt på venstresiden, pro-Palestina og mot nedstenging av lokale fødetilbud, for å nevne en brøkdel av Slitenelitens politiske agenda.  

Mens enkelte kanskje ser på det å lage kunst og musikk som overflødig i harde tider, vil bandet argumentere for at det er i nettopp vanskelige tider at vi trenger det mest. 

– Vi har alltid vært sikre på at politikk har en plass i kunsten. 

Men samtidig:  

– Det er noe annet å synge om fred enn å synge om at bonden skal ha gode vilkår, innrømmer bandet.  

Sliteneliten
Bandet har fått mye oppmerksomhet for sine tekster om handelsavtale eller hev-senk-pult. Foto:Pål Jørgen Volan

Humor, som de ofte lener seg på, ble utelukket når de skulle ta tak i et «så heftig» tema. Den umiddelbare tvilen om dette vil funke ble dog raskt lagt til side.  

– Man må jo insistere på at dette er viktig, sier Refsland.  

– Man ser at høyreradikale går etter kunstnere og kultur, og det er mye sensur. Vi har bevist gjennom historien at politisk kommunikasjon gjennom kunst har vært så potent at regimer har forbudt, forfulgt og drept kunstnere. Vi har bevisene for at dette kan bety noe.  

Sliteneliten har også selv opplevd at det å synge om potent tematikk er viktig for andre.  

Konsertene og samholdet som skapes der betyr mye for både fansen og bandet selv.  

– Det betyr mer enn noensinne: Å synge politiske sanger i en tid som dette. 

– Man skal ikke kimse av styrken som ligger i toner

Det er viktig å holde håpet oppe, ikke bare for en selv, men for sine medmennesker også, mener de.  

– Hvis man mister håpet er kampen tapt, sier Gjelland. 

Hun forteller at Sliteneliten ofte spiller for aktivister og på politiske arrangement. Der blir det gjerne tydelig hvor styrkende musikken kan være for de som står midt i en kampsak.  

– Vi ser at det resonnerer og gir en gnist. Den styrken folk kan hente fra en sånn opplevelse gjør at man kan stå i den kampen litt til. 

– En revolusjon har ofte et soundtrack. Vi har vært veldig inspirert av det, sier Refsland.  

– Man skal ikke underdrive effekten av det å spille musikk for å holde oppe håpet. Man skal ikke kimse av den styrken som ligger i toner eller i kunstuttrykk eller i å lage noe, fortsetter Gjelland.  

Den styrkende følelsen de beskriver, kommer ikke bare i et skapende øyeblikk, eller når en synger for seg selv, men er ofte enda sterkere i fellesskap, eller til og med i kampens hete:  

– Jeg mener Sara Marielle Gaup sa noe sånt under Fosen-aksjonene, sier Gjelland og parafraserer:  

«Jeg måtte bare fortsette å joike. Hvis jeg hadde sluttet å joike, så tror jeg at jeg hadde kunst».  

– Det viser tydelig det håpet en kan finne i handlingen å synge eller lage musikk, i seg selv, ikke bare for saken, men for deg som menneskene.