Nopas dramatiske underdrivelser

Løst forankret krav

Det begynte med at Nopa 31. august 2024 sendte et krav til Forhandlingsutvalget for bibliotekvederlag om å få skilt ut 80, og på sikt 90, prosent av bibliotekvederlaget til forvaltning i et eget fond som skulle forbeholdes populærmusikkomponister. Dette kravet skulle tre i kraft fra og med 2025 – kun et snaut halvår fram i tid.

Nopa legger altså til grunn at de har en eksklusiv rett til å forvalte 90 prosent av midler som tilhører alle som skriver musikk i Norge, på vegne av én avgrenset gruppe. Uansett hva man ellers mener om saken, må det kunne kalles et ganske dramatisk endringsforslag.

Dramatisk er også kravets uklare grunnlag. Akkurat hvordan Nopa regner for å finne ut at dette er en rettferdig fordeling, kommer ikke klart fram. Heller ikke hvordan de ser for seg at en oppdeling av fondet og sjangerbasert tildeling skal løses i praksis.

Fjerde paragraf i lov om bibliotekvederlag stadfester at organisasjonstilhørighet ikke skal legges til grunn for individuelle tildelinger fra fondet. Dessuten – hvor går grensen mellom «populærmusikk» og alt annet, i dagens stadig mer sjangeroverskridende musikklandskap?

Nopa hevder fondet er «feil ‘skrudd sammen’ for å kunne gi representative tildelinger» og at «vedtektene sier […] at samtidsmusikk skal prioriteres».

Det er i beste fall en unøyaktighet. I fondets vedtekter heter det at: «Komponistenes vederlagsfonds formål er å støtte norsk skapende tonekunst, uansett genre» (min utheving).

De tre stedene ordet «samtidsmusikk» er nevnt, står det «kan», ikke «skal», og to av punktene gjelder kun «i særlige tilfelle».

Mangel på informasjon

Det andre dramatiske momentet Antonsen ser ut til å glemme, er mangelen på åpenhet fra Nopa overfor egne medlemmer.
En rekke Nopa-medlemmer og dobbeltmedlemmer i både Nopa og NKF hevder de ikke har hørt noe om kravet underveis. Nopa har, så vidt jeg kan se, heller ikke sagt noe om saken offentlig før de publiserte en tekst på egne nettsider 23. januar 2025, altså nesten fem måneder etter at kravet ble fremmet.

Da saken ble offentlig kjent, var reaksjonene fra musikklivet massive, både i redigerte og sosiale medier, blant annet i form av kronikken fra medlemmer som det er lenket til over.

Også ikke-medlemmer reagerte:

– Det er hårreisende å bruke penger som kommer fra vår felles opphavsrett, til søksmål mot andre komponistforeninger, sa musiker og komponist Susanna Wallumrød til Klassekampen.

På jakt etter enda et fond?

Den tredje omstendigheten som må kunne kalles dramatisk, er at Komponistenes vederlagsfond kanskje ikke er den eneste ordningen Nopa vil ha kontroll over. I et vedtak fra Nopas årsmøte i 2022 heter det:

NOPAs styre skal overvåke tildelinger fra Det norske komponistfond nøye i årene som kommer. Dersom andelen av tildelinger til populærmusikkfeltet ikke er økt betraktelig innen utgangen av dette styrets arbeidsperiode (ut 2025), vil NOPAs generalforsamling i 2026 ta opp til behandling om NOPA skal arbeide for en avvikling av Det norske komponistfond.

Kulturfiendtlig retorikk

Fjerde og siste dramatiske moment er den nærmest kulturfiendtlige retorikken Nopas leder og nestleder har lagt seg på i sine offentlige utspill.

I sin julehilsen til medlemmene forsøkte Antonsen å skape et bilde av at populærmusikk generelt er uglesett, belagt med vilkårlige sitater uten avsender, og stråmenn med kjente navn som «noen» og «mange».

Han refererer også til ikke-spesifiserte offentlige støtteordninger som har eksistert inntil nylig, som han hevder er fjernet fordi de «ikke tålte dagens lys».

Her tegner Nopa-lederen altså opp et bilde av både at «noen» ser ned på popmusikk og har fått støtte de kanskje ikke er berettiget til.

Nestleder Tove Bøygard bærer ved til samme bål når hun i Klassekampen kaller NKF representanter for en «musikk-adel», og sier at NKFs stipendsøkere er en «påfallende ensartet gruppe, der mange har samme utdanning og kunstsyn».

At ledelsen i en sentral og viktig kulturorganisasjon som Nopa tillater seg å fremstille visse kunstnergrupper som snobbete og elitistiske, og samtidig antyder at statlige støtteordninger er lyssky affærer, mener jeg er så dramatisk at det egentlig fortjener sin egen kommentar. Det får bli en annen gang.

Bite negler til 1. juni?

Det er mye å si om denne saken, men at den ikke var «så dramatisk som det ble fremstilt», er ikke en av dem.

Heldigvis reiste mange av medlemmene seg mot det urimelige kravet så fort det var offentlig kjent. Og heldigvis har Nopa nå gått med på en samarbeidsavtale som legger opp til fornuftige og udramatiske endringer i både styresammensetning og vedtekter.

Da gjenstår det bare å vente i spenning på om avtalen holder i praksis, eller om det kommer et – dramatisk – voldgiftssøksmål innen den utsatte fristen 1. juni.