Smarttelefonens paradoks – den umulige balansegangen 

Jeg setter pris på øyeblikkene der jeg er forskånet for den pågående distraksjonen mobiltelefonen forårsaker. Slik sett kan jeg godt misunne islendingene litt. De har svømmehallen som en slags sosial hjørnesteinsarena. Sittende i en heitapottur sammen med kjente og ukjente er det ingen mobil å fortape seg i. Jeg innbiller meg at det kommer mye bra sosialisering ut av det. 

Slike skjermfrie skanser – ja, dønn analoge opplevelser – er det simpelthen ikke så mange igjen av i livene våre. I tillegg til svømmehallen kan jeg i farten kun komme på et fåtall andre: kino, dype samtaler, sex og måltider, i alle fall når flere spiser sammen. 

Og så sceneopptredener da. På konserter og forestillinger insisterer vi fortsatt på at publikum skal være fullt og helt til stede, her og nå, i det som skjer mennesker imellom. Vi ser det som en forutsetning at telefonen må legges vekk for at magien skal kunne oppstå. Flere artister og band har sågar begynt å ta i bruk en fiffig liten dings for å forhindre publikum i å bruke mobil under konserter. 

Som scenekunstnere havner vi i en litt rar dobbeltrolle i denne smarttelefonens og skjermbrukens tidsalder. Oppdraget vårt med å forvalte en skjermfri aktivitet krever nemlig en kontinuerlig oscillering mellom to uforenlige moduser: å forholde oss til telefonen som en motstander – og som et nødvendig arbeidsverktøy. Dette kan være en krevende øvelse og ligning som ikke helt går opp. 

Skjermen som motstander 

I boka Stjålet fokus (2023) argumenterer den britiske vitenskapsjournalisten Johann Hari for at overdreven skjermbruk har medvirket til en global oppmerksomhetskrise. Forfatteren beretter åpenhjertig om egen avhengighet av sosiale medier og nyheter. Han beskriver også hvordan dette går utover den mentale helsen og konsentrasjonen hans. På et tidspunkt ser Hari seg nødt til å dra på et lengre skriveopphold uten verken mobiltelefon eller internett tilgjengelig. Etter tre måneder ytterst på halvøya Cape Cod øst for Boston, får han en dyp (men skjør) erkjennelse: 

«Jeg følte meg roligere og mer sentrert enn noen gang før i mitt liv. Du kan ikke bare dra tilbake og leve slik du gjorde tidligere, sa jeg til meg selv der jeg satt i skyggen av fyrtårnet.» 

Straks han er tilbake i hverdagen, sklir Hari imidlertid gradvis tilbake til gamle uvaner. Kreftene som drar i ham, er simpelthen for sterke. Boka belyser årsakene til at det er så vanskelig for enkeltindividet å kontrollere egen skjermbruk. Det handler mye om svakheter i psyken vår som blir grovt utnyttet av teknologiselskapene. I tillegg har konstant digital tilgjengelighet blitt normalen i dagliglivet. Det er nesten umulig å smyge seg utenom. 

Mer konsentrert uten

Prestasjonsutøvere er fullt klar over mengden tålmodighet og uforstyrret tid som kreves for å tilegne seg nødvendige ferdigheter og skape god kunst. Skjermbruk blir slik sett en mektig motstander å holde i sjakk gjennom karrieren. Ja, YouTube oversvømmes av nyttige tromme-opplæringsvideoer. Vinninga går likevel opp i spinninga hvis vi kontinuerlig blir distrahert av notifikasjoner og nyhetsvarsler. 

En dyktig musikerkollega sa til meg: «Hadde det funnes smarttelefoner og PlayStation da jeg vokste opp, hadde jeg garantert brukt oppveksten min foran en skjerm heller enn å øve på gitar.» 

Mange av musikkhøgskole-studentene mine ser også ut til for lengst å ha erkjent at mobilen er en oppmerksomhetstyv. Kanskje det forklarer hvorfor påfallende få av dem oppgir å bruke øvings-apper – som markedet bugner av? Snarere påpeker flere studenter at øvingsøkta blir mer konsentrert når mobilen er lagt helt vekk. 

Skjermen som nødvendighet (og tidtrøyte) 

Å utøve scenekunst profesjonelt innbefatter altså ofte noe som står i motsetning til utstrakt skjermbruk. Samtidig er vi scenekunstnere slave av mobilen, vi også. Sosiale medier gir tross alt en mulighet for mange i vår bransje til å selge oss selv. Konsertarrangører, plateselskap og managere ser det gjerne som et stort pluss at utøvere legger mye i – og har mange følgere på sine sosiale medie-profiler. Å være synlig, å dele og engasjere er effektivt; en kunstners digitale tilstedeværelse kan være avgjørende for karrieren. 

Booking, kontor, søknader: alt dette bruker vi dessuten datamaskinen og mobiltelefonen til. Og på turné fylles dødtiden ofte opp med formålsløs skrolling mens vi venter på fly, hotell-pickup og konsertstart. 

I den hensikt å skulle tilby publikum en annerledes og mobilfri stund, blir vi altså selv fort hensatt i skjermens vold. Det er ikke rart om ambivalens oppstår av dette faktum; tiden kunne heller vært brukt til for eksempel skapende, kunstnerisk arbeid.  

Likevel er det bare et fåtall scenekunstnere som distanserer seg fra smarttelefoner og sosialer medier. Det er modus operandi som gjelder for de fleste av oss, av sosiale og karrieremessige grunner, som riktignok er fullt forståelige. 

Noe av et paradoks er det like fullt: For å bli gode nok til å stå på scenen kreves det at vi legger utallige timer i å øve, i dyp, tålmodig konsentrasjon. Men, for å fylle salen kreves det at vi bruker tid og ressurser på digitale plattformer som er skapt for å fragmentere oppmerksomheten.