– Vi blir alle bimboer i møte med boligmarkedet

– Catchfrasen vår er «en bimboforestilling om bolig», sier Frida Vige Helle.

Helle er en tverrfaglig scene- og visuell kunstner, og sammen med Nami Kitagawa Aam har hun altså skrevet, produsert og spilt i denne «bimboforestillingen».

Sitter du nå og klør deg i hodet over hva dette egentlig betyr, så er du ikke alene.

Et opphøyet formspråk

Vi lar dem forklare:

– Det er en forestilling som viser at alle blir litt bimbo i møte med bolig, både marked og politikk. Vi har prøvd å gripe tak i noe skikkelig omfattende og krevende å forstå, sier Aam.

For selv om boligpolitikk og boligøkonomi er vanskelige saker, så er det også noe som angår oss alle.

– Du må bo et sted. 

Duoen forteller at stykket, med den klingende tittelen Take all my resources and trickle some down on me, Daddy, i stor grad er kapitalismekritisk og politisk, men likevel menneskelig.

– Den menneskelige kjernen gjøre dette store, abstrakte til noe nært, sier Aam.

– Hvordan? 

– Kort fortalt er det er stort, eksistensialistisk og vanskelig, kapitalismekritisk prosjekt som vi har forsøkt å få nært og sårt og for en målgruppe som oss selv, sier Aam.

Helle supplerer:

– Vi bruker virkemidler som humor, masker og dans for å kunne fortelle om og representere ulike aspekter ved boligproblematikk. Du har enkeltskjebners historier i møte med boligsituasjoner, i et opphøyet formspråk, sier hun.

– Arketypen av en utrolig sexy ung dame

Ideen for stykket ble til under koronapandemien.

Da dreide mye offentlig debatt seg om boligpolitikk, om det var bolighaier, støtteordninger eller drittleiligheter.

Helle laget da en maskeserie som het «redd haiene fra oss, og oss fra bolighaiene». Da hun møtte Aam, fant de ut at de ville gjøre noe mer, og ballen begynte å rulle.

Etter flere år i utvikling hadde forestillingen deres   premiere på Salt i Oslo i oktober 2024.

Stykket består av en rekke utklipp av enkelte skjebner og har en nærmest episodisk dramaturgi. Bruddstykkene av de forskjellige historiene sammen som en mosaikk og forteller om en større helhet.

I senter av fortellingen møter vi de to bimboene Destiny og Brittany Dream.

– Men hva er en bimbo? 

– En bimbo er en drag-karakter. Det er hele arketypen av en utrolig sexy, ung dame med pupper og rumpe, og helt blåst i hue, sier Helle, og Aam stemmer i:

– Jeg tror det finnes mange bimboer der ute som velger å være bimbo fordi verden er så føkka uansett. 

– Vi blir alle bimboer

Hvordan knyttes dette til boligmarkedet, lurer du på?

Jo, forestillingen stiller opp en hypotese om at leietakere blir objektiverte i møte med leiemarkedet. Bimboene blir en personifisering av denne objektiveringen, forklarer dramatikerne.

– Vi har blitt veldig glad i de bimboene altså, sier Aam.

Helle forklarer at bimboene også tydelig viser problemet ved at boligmarkedet og boligpolitikk er så vanskelig å forstå. 

– Vi blir alle bimboer, fordi vi ikke forstår det. Det er ikke bare en objektiviseringssak. 

Det visuelle aspektet er like deler glamour og hav. Konkylier fungerer som medbrakte hus, men de er også en tung bør å bære. Det visuelle eksisterer alltid under bolighaienes blikk.

– Vi plasserte det i et poetisk undervannslandskap, fordi en forestilling som er såpass opphøyet og satirisk ikke tjener på å være i en leilighet som er konkret. 

Et tydelig standpunkt

Helle menet scenekunsten kanskje har blitt litt tam.

– Det er mye politikk i andre kunstformer, men mye teater er veldig nøytralt, sier hun.

Stykket Take all my resources … er derimot uttalt politisk.

Likevel er det ikke en appell, understreker de.

– Vi tar et tydelig standpunkt, men vi forsøker å fortelle om skjebner og fortelle historier. Ikke komme med tall og aktivist røst, sier Aam.

– Vi har den og, innvender Helle.

– Ja, men vi spiller på den, sier Aam.

Helle forklarer at selv om de er aktivistiske, så er de ikke kun aktivister.

– Vi inviterer ikke folk inn i en teatersal for å gjøre det samme som vi kunne gjort på Eidsvoll plass.

De er uttalt kritiske til høyresiden, bolighaier og hyperkommersialisering av eiendom. 

Men:

– Vi har ingen løsning. Vi prøver å fremsi at dette er et mangefasettert problem. 

Et annet publikum

Alt i alt forteller duoen at de har fått hyggelige tilbakemeldinger. Noen blir provoserte, men det er forventet, understreker de.

En ting Aam og Helle imidlertid har merket seg, er at publikummet som trekkes til Salt, er annerledes enn det scenekunstpublikummet de møter andre steder.

– Det er mange som kommer som ikke nødvendigvis er teaterfolk fra før, sier Helle.

De syns det er inspirerende at spillestedet kanskje senker terskelen for folk som ikke er så teatervante. Samtidig tror de også en del innen scenekunstfeltet kan møte spillestedet Salt med fordommer.

– Det er en arena som ikke blir tatt så seriøst av store institusjoner, så vi får ikke besøk av folk som kunne hjulpet oss videre, sier Helle.

Fremover håper de på muligheten til å fortsette å spille stykket.

– Det er typisk for sånne friteaterstykker at man finansierer kanskje tre dager, og så spiller man litt festivaler her og der, sier Helle.

– Og så bare dør det, legger Aam til.  

– Ja, så man står i fare for å ha jobbet lenge og hardt med noe som ikke lever et langt liv i det hele tatt, fortsetter Helle.

– Vi håper ikke det skjer. Vi er veldig glade i dette stykket, sier Aam.