Hva skjer med Akademi for scenekunst nå?

 Løsningsseminar 

Torsdag 3. april var det både demonstrasjon for bevaring av akademiet på Youngstorget utenfor Arbeiderpartiets landsmøte og seminar på Black Box teater.  

Seminaret het «Akademi for scenekunst – hva nå?», og ble arrangert av stiftelsen NTA Alumni, som representerer tidligere elever ved scenekunstakademiet. Programmet besto av innledninger og panelsamtaler ved mange ulike aktører fra utdannings- og scenekunstfeltet, blant annet Norske scenografer i Creo, Norsk teater- og orkesterforening, Norsk skuespillerforbund og Kunstfilmskolen i Kabelvåg. 

Selv om ett spørsmål som ble diskutert var «hva vi mister», etterlyste initiativtakerne, representert på scenen ved Nela H. Kornetová og Marina Popovic, også konkrete løsningsforslag og realistiske muligheter.  

Fra før har elleve kunstnerorganisasjoner tatt til orde for at videreføringen sikres i revidert nasjonalbudsjett for 2025. Oppropet foreslår at regjeringen bevilger 15 millioner til en institusjon som vil huse Akademi for scenekunst, uten at det foreløpig har kommet noe konkret ut av det. 

Samtaleleder Hege Knarvik Sande (Senter for scenekunst Norge) sa fra scenen at HIØ har vært i kontakt med en rekke utdanningsinstitusjoner om mulighetene for å videreføre akademiet:  

NTNU, Oslomet, Universitetet i Agder og Høyskolen Kristiania. Alle har sagt nei. Dette bekrefter også rektor ved HIØ, Lars-Petter Jelsness-Jørgensen, per e-post.   

Kanskje Khio? 

Én institusjon som foreløpig har sagt kanskje, er Kunsthøgskolen i Oslo (Khio). Victoria Meirik, dekan ved Teaterhøgskolen, satt i et av panelene på Black Box. Selv om hun deltok i en åpen diskusjon om hva slags rolle Khio kan ha i en mulig redningsaksjon for akademiet, virket det likevel som om en ferdig løsning er langt unna. 

Samtidig ser det ut til at Khio er den mest konkrete muligheten som ligger på bordet per dags dato.  

Kontekst tok derfor direkte kontakt med rektor Marianne Skjulhaug for å høre hvordan hun ser på de reelle muligheter for å videreføre Akademi for scenekunst.  

– Hvordan ser dette ut fra deres side, er det aktuelt for Khio å overta ansvaret?  

– Det er rett og slett ganske komplisert, sier Skjulhaug.   

Hun understreker at Khio har «stor sympati» med akademiet.  De er viktige for norsk scenekunst, fordi de representerer et alternativ og styrker mangfoldet, mener Skjulhaug.  

Videre forteller hun at da de ble kontaktet av HIØ med forespørsel om å ta over, var det et viktig vilkår at akademiet får holde sammen som en enhet.   

– Det legger noen føringer, sier hun, og fortsetter:  

– Ut fra det perspektivet har vi undersøkt om Khio kunne bidra. Vi har brukt tid og ressurser og gjort så godt vi kan for å utrede mulighetene.   

Ifølge Skjulhaug er det mye risiko knyttet til en slik overtakelse. Det er både et spørsmål om fag, økonomi og fasiliteter.   

Faglig sett er hun bekymret for at det ville føre til en reduksjon av mangfoldet og at det kunne bli utfordrende å bevare Akademi for scenekunst sin egenart.    

– Kanskje vi ville endt opp med en mellomløsning, som ville svekke begge utdanninger? Hvis vi skal ta begge utdanningene på alvor og drive på forsvarlig nivå, vil dette bli en svært krevende øvelse, sier hun.   

Flere elever enn Teaterhøgskolen

Når det gjelder økonomi og ressurser, sier Skjulhaug at Khio er i en sårbar posisjon selv. De har også, som kunstutdanning, fått kutt som de har store utfordringer med å håndtere. Dessuten er det allerede trangt om plassen:  

– Vi bruker all den infrastrukturen vi har her. Akademi for scenekunst har per nå 55 studenter, og det er flere enn det Teaterhøgskolen har, konstaterer hun.  

Det er foreløpig ikke kommet noen signaler om at Kunnskapsdepartementet (KUD) kommer til å bevilge de 15 millionene som er foreslått, men hvis de pengene kom, ville det være nok?  

– Det er veldig usikkert. Vi er redd for at den reelle kostnaden er høyere enn de 15 millionene som er antydet, sier Skjulhaug.  

– Har dere konkludert?  

– Det ser ikke så lyst ut med tanke på hva som virker forsvarlig og realistisk per nå. Vi mener at veien å gå nå, er gjennom politisk påvirkning. Vi har stilt oss åpne hvis HIØ vil gå til KUD. Da blir vi gjerne med.   

Del av et større bilde

Kyrre Heldal Karlsen, styreleder i Norske scenografer i Creo, tar også til orde for at nedleggelsen er et politisk anliggende: 

 – Beslutninger som er så store og viktige for feltet må forankres på politisk nivå, og i arbeidslivets behov. Fagfeltet burde være representert i disse prosessene, skriver han i en e-post.  

Karlsen understreker viktigheten av at de store utdanningsinstitusjonene beholder sin akademiske frihet, men legger til at det likevel må gå an å sikre at vi har essensielle utdanningstilbud på plass: 

– Det må være mulig å holde på prinsippet om armlengdes avstand uten å gnage av seg hele armen.  

Dekker ikke behovet

Karlsen tilføyer at man ellers kan få en situasjon der det nasjonale utdanningstilbudet som helhet ikke dekker de reelle behovene i scenekunstfeltet. 

– Akademi for scenekunst ble drevet av en gruppe ildsjeler og meget kompetente og nytenkende lærerkrefter. Utdanningen er og har vært en ekstremt viktig og innflytelsesrik arena for utvikling av ideer og metoder som har tjent hele scenekunstfeltet både nasjonalt og internasjonalt, fortsetter han.  

Karlsen mener feltet både trenger denne typen smale utdanninger som «kan utfordre etablerte metoder og ideer innen feltet», og helhetlige utdanningsløp innenfor alle scenekunstens fagfelt.  

– Scenekunst kan skapes etter mange forskjellige metoder, påpeker han, og understreker at produksjonsprosessen alltid er lagarbeid, som trenger kompetente teknikere innen alle felt. For eksempel produsenter, inspisienter, dramatikere, og designere for blant annet lyd, lys, video, kostyme, maske, parykk og figurteater.  

– Det er store hull i utdanningstilbudet for scenekunstnere. Vi trenger fullverdige utdanningsløp for alle som er med og lager scenekunst. Vi i Norske scenografer har pekt på dette behovet i flere tiår, legger han til.  

Rom for kultur 

Kunsten og kulturens rolle i samfunnet er også et viktig poeng for Karlsen. Han mener den gir «rom til å oppdage og utvikle hvem vi er, og de verdiene vi deler».  

– Det er et politisk ansvar å sikre at dette rommet finnes, som den nasjonale beredskapsplanen også stadfester, sier han.   

Karlsen fastslår at både Akademi for scenekunst og en helhetlig, bredere utdanning for alle de ulike formene for scenekunstdesign «koster småpenger i det store bildet». 

– Det burde være hevet over enhver debatt at dette skal på plass umiddelbart, avslutter han.