Samarbeid mellom kulturskole og grunnskole
samarbeidet tett med kulturskolen i snart ti år.
Svak kompetanse i kunst- og kulturopplæringen var et av hovedfunnene i
Anne Bamfords rapport. Den ble lagt fram i Oslo 24. mai. I Stavanger er
det satt i gang et FOU-prosjekt for å dokumentere og videreutvikle et
samarbeid mellom skole og kulturskole. Her gir artikkelforfatterne et
innblikk i arbeidet.
Musikktorsdag i Stavanger
På Auglend skole har en kulturskolelærer og grunnskolepersonalet
samarbeidet om musikkundervisningen på tredjetrinnet i snart ti år.
Dette er et samarbeid mellom skolen, skolekorpset og kulturskolen, og
inngår i skolens dagligliv under navnet «musikktorsdag».
Kulturskolelæreren Kristin sin torsdag er en dag som ligner litt mer på
en ni til fire-jobb enn de andre dagene i uka. Hun møter tidlig på
morgenen, har lunsjpause sammen med andre midt på dagen, og går hjem på ettermiddagen. Musikkundervisningen starter halv ni. I starten av
musikkprosjektet på høsten og like etter jul (ved oppstart av nytt tema
for forestilling) møter alle i musikkrommet: omtrent 70 elever,
kulturskolelæreren og lærerne på trinnet. De starter med oppvarming av
kropp og stemme i kortrappene, så innstuderes en ny sang. En av de andre
lærerne går gjennom teksten med elevene, Kristin lærer dem melodien
strofe for strofe og akkompagnerer på piano. Etter dette repeteres
allerede innstuderte sanger og det arbeides med enkel notelære og
rytmikk. Lærerne deler ut de nye sangtekstene som norsk- eller
engelsklekse uka etter.
Senere i prosessen gjennomføres musikkundervisningen på en litt annen
måte. Da deles klassen i tre og organiseres i stasjoner. I løpet av
musikkøkta, som varer fra halv ni til kvart på elleve, er elevene innom
tre forskjellige aktiviteter. Den ene stasjonen er i musikkrommet hvor
Kristin og en av de andre lærerne kan ha samspill på eksempelvis
rytmeinstrumenter, gitarer, blokkfløyter og messinginstrumenter. Elevene
går videre til neste stasjon hvor de lager kulisser til forestillingen
sammen med to av de andre lærerne. På den tredje stasjonen lærer de
kanskje en dans eller jobber med dramatisering. En torsdag er satt av
til audition for dem som har lyst til å synge solo eller i mindre
grupper. Enda lenger ut i prosessen kan det være at de deles inn etter
hva de skal gjøre på forestillingen og øver ekstra på det.
Noen uker før forestilling er alle samlet i en felles økt for å gå
gjennom programmet i musikkrommet. Uka før inntar de gymsalen med
kortrapper, scene, lys og lyd. Arbeidet er sentrert rundt to
forestillinger, én senhøstes og én på våren.
Forestillingene for medelever, foreldre, søsken, barnehage og sykehjem
er viktige i seg selv, men prosessen er like viktig, og det strebes
etter å nå så mange av kompetansemålene i musikkfaget som mulig.
De som ønsker å være med i korpset får sin aspirantundervisning i
grupper hos Kristin etter lunsj/storefri i resten av skoledagen eller i
SFO-tiden. Aspirantene spiller alltid noe på forestillingene og følger
ellers det som arrangeres av korpset eller kulturskolen.
Modell fra 2002
Denne måten å drive musikkundervisning på finnes i ulike varianter også
andre steder, i tenkningen om kulturskolen som ressurssenter
(Kunnskapsdepartementet, 2007). Modellen som ble utformet i Stavanger
høsten 2002 tok utgangspunkt i at det var et skolekorps ved en av de
mindre skolene som strevde med synkende rekruttering og interesse.
Kulturskolens avdelingsleder Roald Hindal hadde selv mange års erfaring
fra både grunnskole og korpsledelse, og han la fram en plan for
styreleder i korpset og rektor i grunnskolen. En ny modell for
musikkopplæringen ble resultatet.
Oppstarten var godt forberedt, arbeidsforholdene var regulert gjennom
avtaler, foreldre var informert og prosjektet godt forankret i
læreplanen og skolens ledelse.
Kulturskolelæreren og grunnskolelæreren i dialog
Da Kristin gikk inn i prosjektet (eller heiv seg inn i det!), fikk hun
støtte og oppfølging fra kulturskolen. Avdelingsleder hadde selv
erfaring fra både korps og grunnskole. Dette bidro til helhetlig
tenkning og var til god hjelp både på det organisatoriske og
innholdsmessige plan.
Kristin var imidlertid en pioner på denne type arbeid. Motivasjonen for å starte opp knyttet seg til selve arbeidssituasjonen og variasjon i
denne, få arbeide i «dagslys» og få kolleger i lunsjen. Som
messingpedagog med tilvalgsfaget sang, var det en spennende utfordring å ta i bruk mer av sin kompetanse, å «utvide rammene» (Bernstein, 2001).
Hun hadde aldri gjort noe lignende før, som for eksempel å undervise
klasser på 25–90 elever på en gang, planlegge tidsbruk, lærestoff og
arbeidsmetoder i en helt ny setting der alle elever inkluderes.
Samarbeid med lærerne på trinnet var også en utfordring i starten. Fra å
være alene som pedagog skal man plutselig stå sammen med kolleger og få i gang et samspill også med dem! Å bli kjent, bygge tillit og utforske
faglige muligheter, var et krevende arbeid for begge parter. I starten
var Kristin dessuten den eneste læreren i kulturskolen som drev med
akkurat denne type arbeid.
Etter ti års erfaring og utviklingsarbeid er en variert arbeidsdag blitt normalt. Nå er det en ressurs å kunne samarbeide, «å ha noen å spille ball med». For kulturskolelæreren er det å håndtere klassesituasjoner blitt en naturlig del av jobben, disiplin og kontroll kommer med faglig trygghet og i et samarbeid. Planlegging og gjennomføring av timene og forestillingene går lettere, hun har òg lært å «improvisere» med årene, hvis det kreves i forhold til lærestoff og arbeidsmåter.
Egne opplegg som er utviklet i samarbeid med grunnskolelærerne legges i
en «bank» på kulturskolen. Det er nemlig blitt flere av kulturskolens ansatte som driver med dette i dag, og kollegene har jevnlige møter hvor de deler og utveksler erfaringer. Kontinuitet er viktig, men ikke alltid like lett å få til (Thortveit, 2010). I løpet av de årene kulturskolelæreren har vært her, har hun etter tur jobbet sammen med stort sett alle lærerne på skolen. Det er blitt slik, for «musikktorsdag» er noe alle må forholde seg til når klassen deres blir tredjeklasse. «Dette gir elevene og oss lærere enormt mye!», sier en av grunnskolelærerne.
Avhengige av kulturskolelæreren
Grunnskolelæreren sier at teamet var avhengige av Kristin og hennes måte å gjøre tingene på, for de hadde liten eller ingen musikkompetanse. Samtidig kom de med innspill og var således med på å forme prosjektet, særlig etter det første året: «Vi tenkte på hvordan vi skulle knytte dette til det vi jobber med resten av året også, til årshjulet vårt.»
Lærerne er avhengige av Kristin, men er samtidig sikre på at prosjektet
ikke hadde blitt slik det er blitt uten deres medvirkning. Det er i høyeste grad skolen som eier det. Prosjektet er fast på tredjetrinn og det settes av ressurser, grunnskolen og korpset bidrar med én årstime hver (i tråd med opprinnelig modell). Det ser ut til at prosjektet er kommet for å bli. Her vil vi nevne noen av de momentene som bidrar til dette:
• Grunnskolelærerne står for en sterk tilknytning til aktuelle temaer og områder knyttet opp mot mål i Kunnskapsløftet.
• De står for organisering og tilrettelegging av stasjonsundervisning, samt ressurser og læremidler knyttet til dette.
• De holder kontakt med foreldre, får dem med på laget, med hjelp til tekstinnlæring, kostymer og andre praktiske gjøremål.
• De er opptatt av at ulike typer elevtilpasning stadig blir
aktualisert, passer nøye og systematisk på at alle er med. Å «være med»
betyr i denne sammenheng ikke nødvendigvis solorolle, men kan være
medvirkning i mindre ensembler.
Resten av uka og i andre sammenhenger, jobber grunnskolelærerne med
trening og motivering av elever som trenger mer hjelp til tekst og framføring.
De passer alltid på å «være i nærheten» av elever som det er vanskelig for. Å vente på tur, å stå i kortrapp, å huske tekster; det kan være krevende for noen. I dette opplegget kan de gi ekstra oppmuntring til dem som trenger det. «Vi er flinke på dette», sier læreren.
Møtepunkt mellom generasjoner
Hva slags betydning får musikkundervisningen i tredjeklasse for det videre arbeidet på skolen? Dette vil være et viktig spørsmål for oss å belyse. Noen eksempler på «betydning» i skolehverdagen har vi imidlertid sett allerede: Det kan dreie seg om «direkte bruk» av sangene året etterpå. Det er godt å ha en felles referanse i form av et sangrepertoar, felles arbeid med grunnleggende sangteknikk og det å ha erfart viktigheten av å varme opp stemmen. Lærerne legger også merke til at mange elever opplever mestring gjennom dette arbeidet, og det bidrar til «stolthet og god selvfølelse» når elevene blir minnet om hva de faktisk var med på. Dagens sjuendeklassinger har gode minner når de ser bilder og DVD fra sin produksjon noen år tidligere. Dette er noe å være stolt over, det bidrar til identitet for klassene og dermed for skolen. Nabolaget involveres, i dette tilfellet et sykehjem og en barnehage. De eldre gjestene på sykehjemmet blir hentet av sjuendeklassingene, og dette er et fint møtepunkt mellom generasjoner: «Kombinasjonen med kjente sanger, barn og kontakt, det er utrolig viktig», sier en av aktivitørene på sykehjemmet. De eldste fra barnehagen og de yngste elevene på første- og andretrinn gleder seg allerede til det blir deres tur å ha musikkprosjekt.
Kristin Bringaker Kleppa er musikkpedagog ved Stavanger kulturskole.
Jorunn Thortveit er førstelektor ved Universitetet i Stavanger, Institutt for musikk og dans.