«It’s just as instrumental as the instruments that have run through it», sier Dave Grohl (Nirvana og Foo Fighters) om mikseren NEVE 8028 i dokumentarfilmen Sound City. Filmen er en nesten to timer lang kjærlighetserklæring fra noen av verdens mest toneangivende musikere til mikseren som ingeniøren Rupert Neve utviklet på 70-tallet. I vinter ble et eksemplar heist inn i Amper Tone Studio i Oslo, bivånet av tre lettere nervøse eiere; Bård Ingebrigtsen, Kjartan Kristiansen og Johnny Skalleberg. Det finnes kun to slike bord i Norden, storesøstera står i Göteborg. Og familien er ikke stor. Da en av vedlikeholderne fra NEVE endelig møtte kolossen, utstøtte han et lettet hjertesukk: «I’ve been waiting a long time to meet her!»

– Vi har ikke gitt henne navn ennå, men det må bli noe staselig, noe rojalt, konkluderer lydtekniker, produsent og musiker Bård Ingebrigtsen.

Aldres med stil

Ryktet om den nyinnflyttede løper fort, Nils Petter Molvær, Stein Torleif Bjella, Monica Heldal og Viktoria Winge har allerede rukket å spille inn plater på NEVE-bordet. Og nå i høst ventes Stian Westerhus, I Was A King, Eivind Aarset og Mirror Lakes.

Hun er ingen ungmø, men fortsatt attraktiv, lyden er tidløs.

– Jeg er egentlig ikke så opptatt av det tekniske, jeg er mest opptatt av det som skjer før mikrofonen. Og det er veldig kult å ha en mikser som fanger opp lyden av det. Den gjør virkeligheten litt bedre. Det åpner seg et rom rundt lyden, noe du ikke hører, men som gjør at lyden står klarere fram, sier Kjartan Kristiansen (DumDum Boys).

– Det er nesten så man orker å høre sin egen stemme, legger han til.

Snubla borti henne

Da den engelske ingeniøren Rupert Neve utviklet NEVE 8048 i 1973 sparte han ikke på noe. Resultatet er et miksebord du kan høre, et instrument, en farge, et fingeravtrykk, en konsoll på tre og en halv meter som veier nærmere et tonn.

– Jævla upraktisk, kommenterer Kjartan tørt.

– I dag da det meste er digitalisert og komprimert til lommestørrelse, hvorfor investere i et slikt bord?

– Du kan høre på platene til artistene som har brukt dette bordet at det er disse eq-ene og pre-ampene musikken har gått igjennom, sier Bård, og fortsetter:

– Det er ikke så lineært og sterilt. I dag skal alt være plassbesparende, interaktivt og digitalt, mens dette tar sånn plass fordi det skal funke godt og låte bra. Plassen er brukt på god lyd, ikke finesser. Det skjer noe med overtonene, det harmoniske når musikken går gjennom dette bordet. Her kan man legge til diskant, og det låter fint, mens i en digital mikser blir lyden flat. På 80-tallet var idealet det cleane og lineære. Denne mikseren farger mer.

Kjartan forteller at de «nærmest snubla borti henne».

– Kalle Gustafsson, som driver Svenska Grammofon, konstruerte innspillingsrommet for oss og mente at vi skulle hatt en sånn mikser. Han hadde to, og i løpet av noen uker vikla vi oss inn i å kjøpe den her.

Flyttinga fra Göteborg til Oslo innebar betydelige praktiske utfordringer og involverte «en hel bråte med folk». Kalle Gustafsson måtte rive et par vegger i Svenska Grammofon for å få henne ut.

– Og så ble hun jekka opp på en lastebil og kjørt hit. Vi måtte ta ut vinduene for å få henne inn. Det satt en bekymret fyr under her og dirigerte hele mikseren på plass, forteller Bård.

Livslang kjærlighet

Mye musikkhistorie har passert gjennom henne etter et langt liv i samkvem med et kobbel kjente musikere, blant dem Keith Richards, Willie Nelson, Art Garfunkel, Ryan Adams, The Black Keys, Lindsay Lohan, Yo La Tengo, Joey Ramone og Joan Jett. Stadig på reisefot: Konstruert i London, innlosjert hos Atlantis Grammofon i Stockholm (der ABBA spilte inn sine plater), flyttet til et studio i Sydney, videre til Loho Studios i New York, så til hennes siste hjem i Svenska Grammofon Studion i Göteborg.

– Hun har vært på en rundreise rundt jorda, som en god linjeakevitt, konkluderer Bård.