Strømming, sosiale medier, den nye økonomien – et tilbakevendende tema i musikkbransjen. Seinest på Bylarm i forrige måned.

Hvordan skal musikere og låtskrivere kunne ha musikken som levebrød når 5960 strømminger på Spotify genererer en omsetning på 1 dollar og 35 cent? Tallet er hentet fra en kronikk av Damon Krokowski på nettsiden Pitchfork, og betyr i praksis at fanbasen til en middels stor artist må være på flere millioner mennesker. Det sier seg sjøl – en utopi.

Frelserne er mange. Frelserne som mener å ha svaret på hvordan musikkbransjen skal tjene penger på det som skapes. I årets seminarprogram under Bylarm fant vi én av dem, britiske Nicholas Lovell. Han mener at hemmeligheten ikke ligger i antall fans, men å pleie den mest dedikerte delen av fanbasen – superfansen som han kaller dem. Det handler om å gi dem noe unikt, noe de vil betale for, og det de vil betale for er relasjonen til deg, ditt liv. Det er ikke nok at du blottlegger sjela di på scenen, i tekstene dine, gjennom musikken din, du må også by på deg sjøl når lyskasterne er slukka og publikum er gått hjem. Dette er de sosiale medienes natur: de fordrer mennesker som er utadvendte, offensive og dynamiske, eller som i alle fall gir seg ut for å være det.

De fleste musikere har disse egenskapene – på scenen. Men ikke nødvendigvis utafor. Drivkraften bak å vie livet til å lage og spille musikk, er selvsagt individuell, men for mange handler det om å formidle en del av ens personlighet som bare eksisterer i kunsten. Det handler om å uttrykke noe sterkt, påtrengende og dypt personlig til verden der ute, å kommunisere noe den hverdagslige samtalen ikke kan romme.

Vi har for lengst slått fast at internettets delekultur har gjort det vanskeligere å tjene penger på musikk. Men begrenser også delekulturens krav til privat engasjement mangfoldet av personligheter som slipper inn på framtidas musikkscene?

Alle musikere og kunstnere er ikke nødvendigvis utadvendte individer med et konstant meldebehov. Mange er sjenerte mennesker, utilpasse med å snakke om sine liv i media, private utafor scenen. Det er ingen motsetning mellom å utagere i kunsten og å være forsiktig med følelsesutbrudd i hverdagen. Er det plass for den ettertenksomme og private kunstner i en kultur som favoriserer døgnsosiale artisttyper som er i stand til å twitre om kveldens begivenheter i øyeblikket de trer ned av scenen?

Lovell mener relasjonsbygging til fans er avgjørende. Det er vanskelig å være uenig i det, men jeg tror bare ikke det ligger for alle å være relasjonsbyggere hele tida. Jeg tror ikke det blir bedre kunst av det heller. Musikk og kunst skapes unntaksvis i fellesskap, men det meste oppstår inne i hodene til mennesker som har hatt muligheten til å trekke seg unna den plaprende verden vi lever i, som har vendt blikket innover for så å rette det utover.

Kan noen lage en stillhetens forretningsmodell? Jeg betaler gjerne for at mine favorittartister får den stillheten de trenger til å skape den musikken jeg elsker.

Innlegget sto også på trykk i Klassekampen fredag 14. mars 2014