I de senere år er lydopptakere blitt både små og billige, og produsentene hevder at de likevel fungerer bra nok til profesjonell bruk. Til å sjekke et snitt av utvalget, lånte vi et par av de mest analytiske ørene i bransjen, nemlig de som sitter på Audun Strype i Strype Audio. Lydtekniker Christian Obermayer var litt til og fra, og har også bidratt til testen.

I denne teksten har vi analysert opptakerne med tanke på å ta opp musikk. Det vil si at vi har brukt dem med separate mikrofoner og med en gjennomtenkt mikrofonplassering. Nettopp for å plassere mikrofoner viste det seg at disse små maskinene har en stor fordel: med tette hodetelefoner tredd over ørene kan man plassere mikrofoner og lytte samtidig, uten masse lange kabler å snuble i. En velkommen bonuseffekt.

Vi har ikke vurdert autogain/kompressorfunksjoner, siden dette ofte skaper mer sorg enn glede når man skal sjekke opptaket etterpå og man kanskje hadde tenkt seg å lage en plateutgivelse av det hele.

En viktig ting å legge merke til, er at det er stor prisforskjell på modellene. Legg dessuten merke til at det er stor forskjell på størrelsene. Vi behandler dem én og én nedover i testen. I utgangspunktet finnes det seks opptakere på det norske markedet, som er relevante å ha med i en test. Men alle er ikke uten videre lagervare, og vi prioriterte å få med dem som våre lesere enkelt kan skaffe seg. Den kanskje viktigste modellen som ikke ble med var Tascam DR-44 (Studiolyd Distribusjon AS). Vi har testet fire opptakere; Roland, Zoom, Marantz og Yamaha.

Roland

Opptakeren fra Roland er den nest dyreste vi har med, og ble med Audun Strype til Krokskogen for opptak til album med Kari Rønnekleiv og Ole Henrik Moe på diverse strykeinstrumenter. Vi lovte artistene å få med at det blir juleplate til høsten!

– Gården var uten strøm og såpass langt unna byens larm at settingen var ideell for både vakkert spill og nerde-test av bærbart opptaksutstyr. Med Neumann omni-mikrofoner hengende i tømmertaket besto Roland testen med glans. Den låter strøkent, og har en trykkfølsom skjerm som både er pålitelig og oversiktlig. Ingen omtak grunnet teknisk kluss, sier Strype.

Han understreker viktigheten av at maskinen er lydløs å betjene, slik at ikke et lite knotte-klikk skjemmer opptaket.

– Alt i alt er dette en vellydende og lettbetjent maskin, og flaks at den skulle dukke opp akkurat da den gamle og langt dyrere Nagra V-opptakeren klappet sammen for godt, sier Strype.

Roland har, i likhet med Zoom, seks spor tilgjengelig for synkront opptak. Riktignok er det kun to XLR/jack-innganger på Roland og man kan ikke gjøre pålegg, men til gjengjeld kan de interne mikrofonene og minijack-inngangen sendes til separate spor.

– XLR/jack-inngangene kan også brukes til proffe linjesignaler, sånt kan jeg like, sier Strype.

Zoom

Zoom har laget en rekke modeller som har vært mye brukt i de senere årene, og dette er den nyeste.

– Selv om jeg foretrekker eksterne mikrofoner, så er det tillitvekkende at denne har utskiftbart mikrofonhode. Mikrofonene låter ganske bra også. Skjøteledning mellom mikrofonhode og opptaksenhet hadde vært ønskelig, men da beveger man seg kanskje for langt fra det opprinnelige håndholdt-konseptet, sier Strype.

Denne opptakeren kan, som den eneste i testen, brukes til pålegg på separate spor, og dette åpner for et bredt bruksområde.

– Brukergrensesnittet på Zoom-en er ok og det er mange raffe muligheter i menyene etter hvert som man lærer maskinen å kjenne, sier Strype, vender seg mot Obermayer og peker på skjermen:

– Se her, du kan velge hvilken spenning du kan ha på fantommatingen, 12, 24, eller 48 volt. Hvorfor det mon tro?

– Kan hende det er for å støtte litt sære mikrofoner som blir brukt til TV og/eller film?

– Ja, her skal ingen savne noe, sier Strype og smiler.

Marantz

Marantz-opptakerne er den suverent dyreste modellen. Den er favoritten for rene stereoopptak. Og den er utstyrt med effektiv innhopp-funksjon, som eneste maskin i testen. I tillegg kan lydfilene krypteres.

– Denne egner seg best der driftssikkerhet er overordnet alt annet. Glem musikervennlige funksjoner som metronom og gitartuner her. Det har de andre. Maskinen er en ren stereo opptaksmaskin, og kan konfigureres slik at den også kan betjenes av ikke-lydteknikere. Dette har Marantz fått til uten å kompromisse på kvaliteten. Den låter nydelig, framstår solid, og til slikt «grovarbeid» er den antakelig testens beste, sier Strype.

– Og kanskje krypteringen kan komme godt med hvis den brukes for å dokumentere en rettssak eller av en advokat, skyter kollega Christian Obermayer inn.

Yamaha

Yamahas Pocketrack er testens rimeligste og minste, men den skal ikke undervurderes. I likhet med flere av de andre har denne både tuner og metronom, og det betyr at den er rettet mot musikere.

– Dessuten har den en enkel påleggs-funksjon som er ganske kul. Trykk inn den røde overdub-knotten, og et nytt stereospor lages, som inneholder både grunnsporet og pålegget – ferdigmikset! Ikke noe for studioteknikk-purister akkurat, men artig og lettvint, og noe å sende på rundgang i bussen, sier Strype.

Chassiset er laget i glatt plast, som kan gi et litt billig inntrykk. USB-porten kan kun brukes til dataoverføring. Eneste måte man kan bruke eksterne mikrofoner på er via en stereo mini-jack.

– Selv om man kan plugge til ganske mye gjennom mini-jacken, så vil den bli ustabil lenge før de velprøvde kvarttoms-jackpluggene, eller XLR-plugger som er enda mer solide. Her er ingen mulighet for ekstern strømkilde, men strømforbruket er veldig lite. Og det er ingenting å si på prisen, sier Strype.

Kort oppsummert: Hver til sitt bruk

Om du er musiker eller lydtekniker: alle i test-en er flotte maskiner til sine bruksområder. Men skal du kvalitetssikre et opptak, er det ikke bare å trykke på opptaksknappen og la det stå til – selv om maskinen i seg selv både er innenfor budsjett, har gode tekniske data, og får plass i veska.

Skal du for eksempel for det meste gjøre øvingsopptak, holder Yamahas modell lenge. Er du veldig opptatt av driftsikkerhet og fokuserer på gode stereo-opptak, er Marantz-modellen den rette for deg. Zoom er den modellen som også kan brukes til pålegg, omtrent som hi-fi-versjonen av de gamle porta-studioene. Roland er også et profesjonelt alternativ som er vellydende og lettbetjent. Kort sagt har det skjedd utrolig mye siden man slet med kassettopptak på øvingslokalet.

↔even@musikkultur.no