Det norske musikklinjetilbudet har stått i en særstilling i mange år, grunnet den unike kombinasjonen av fordypning og breddde det kunne tilby ungdom i videregående opplæring. Vi har ofte pleid å sammenligne musikklinjene med idrettslinjene, fordi de har mange av de samme fordypnings/bredde-utfordringene, og mange av de samme ressursbehovene. Gjennom to reformer har dette tilbudet blitt utvannet, og dagens struktur for musikklinjen gir mindre fordypning og mer bredde-opplæring. Samtidig har tilbudet i Kulturskolene blitt redusert til breddetilbud, med nedgang i ressurser til enetimer og tilsvarende nivåsenkning, spesielt på det håndverksmessige.

Jeg er nå, etter 30 år som lektor i musikklinjen og utøvende frilansdirigent, bekymret for musikklinjens fremtid. Jeg er redd den er truet fra mange kanter, og jeg er redd det ikke bare er snakk om «generell nivåsenkning», som Erlend Tunestveit viser til i sitt innlegg eller strukturelt «makeover-behov», som Magnhild Tafjord presenterer.

Jeg er også redd linjas fremtid ikke reddes av det faktum at vi fremdeles tar inn musikalske elever (som Arnt Martin Brynildsen presiserer).

Jeg skal prøve å utdype mitt trusselbilde:

1: Strukturelle endringer – ramme-endringer i tilbudet.

Musikklinja idag er utvannet faglig i forhold til den vi hadde på 70- og 80-tallet. Den koster mindre penger per elev, og gir dermed mindre muligheter til fordypning. Den er mindre «håndverks-orientert» og mer «kose-orientert» Nå er jeg den første til å si at vi må ha kos og lek i musikken! Men vi må også ha håndverksopplæring! Spesielt det faktum at noteopplæring forsvinner mer og mer, vil på sikt ødelegge mulighetene til musikalsk fordypning og ferdighetsopplæring på instrument.

2: Generell skolepolitikk.

Vi hadde i fjor høst en bitter arbeidskonflikt innenfor skoleområdet. Det var ikke tilfeldig. Skolen endrer seg til en kontroll- og rapport-institusjon, hvor matematisk målbar produksjon er viktig og humanistiske og estetiske dimensjoner kommer i bakgrunnen. Det er vanskelig å «måle» musikalsk modning og musikalske opplevelser etter en produktivitetsmålestokk a la næringslivet. Jeg er redd denne utviklingen vil fortsette, og jeg ser en mer kynisk og «profitt-orientert» norsk skole i fremtida. Det ødelegger rammene for en god musikkopplæring innenfor skoleverket.

3: Generell utvikling i musikk- og instrument-opplæring av barn og unge.

Barn har sluttet å synge i skolen. De synger mindre i barnehagen, grunnskolen, ungdomsskolen og videregående skole. En god sangteknisk opplæring er det viktigste grunnlag for musikalsk fostring av barn og unge. Man bruker ikke noter lenger, musikklærerne komper ikke selv lenger, og man legger ikke sangene i sangbare tonearter. Kulturskolene gir heller ingen nødvendig oppfølging på noteferdigheter. Det henvises til at de unge ikke trenger noter for «den musikken de vil jobbe med» Jeg synes det sier ganske mye om at vi lar våre ungdommer stivne i deres sjanger-hverdag istedet for å ta dem på alvor og tilby dem en seriøs fordypning på instrumentet sitt / stemmen sin.

4: Sang-instrumentet og youtube-generasjonen.

Kulturskoleundervisningen går bort fra å bruke noter. Når elevene kommer til musikklinjene, lærer mange av dem stort sett alt de kan fra youtube. Dette gjelder først og fremst sangere, og andelen elever med sang som hovedinstrument har økt voldsomt. La meg skynde meg å si: Youtube er en super ressurs, og det fins andre måter å lære seg ting på enn ved noter! Og sangstemmen er jo det mest grunnleggende instrumentet!

Men: mange elever velger sang for å slippe å jobbe med instrumentet sitt.

Motivasjon er ofte å bli kjent/berømt istedet for å bli dyktig på sitt instrument. Derfor ser de etter lettvinte utveier, og finner det lett på musikklinja. Fordi: De kan få 6 i karakter uten å være i nærheten av det fordypningsnivå eller ferdighetsnivå man krever på andre instrumenter. Jeg har sett mine elever få 6 til eksamen i sang med minimal notekunnskap, minimal gehør-ferdighet, og kun med et operativt repertoar på 3-6 enkle sanger gjennom tre år. De er sang-talenter, kopierer stjernene og får god uttelling, uten særlig mange timers øving på instrumentet sitt. De får mye skryt, og tror faktisk de er gode sangere, uten at de har noe som helst fordypning verken repertoarmessig eller teknisk. Denne trenden utvanner kvalitetsnivået, og undergraver en god opplæring.

5: Fordypning eller lek (en sjangerdiskusjon? Nei!)

Skal vi gi våre ungdommer et skikkelig håndverk eller skal vi leke og ha det gøy? Vi trenger begge deler! For 20 år siden ga musikklinjene en god balanse i det. Vi har levert utrolig mange profesjonelle utøvere fra min skole gjennom mine 30 år. Alle de som er topp-spesialister innen pop, folk, rock, jazz og musikal idag, var de som var skikkelige racere i noter, klassisk gehør og klassisk satslære. Uansett hvilken sjanger man trives i eller havner i, trenger alle en skikkelig instrument-opplæring, et håndverk som gjelder notekunnskap, gehør, teknikk og repertoar-bredde. Vi trenger mange glade amatører, men det fins ingen snarvei til å bli en god musiker. Vi trenger godt utdannede musikere i alle sjangre.

6: Talentutvikling

For 20 år siden tok musikklinjene seg av talentutviklingen av 16-19-åringene. Den er nå delvis overtatt av de sentrale musikk-institusjonene og private lærere. Norges Musikkhøgskole har, sammen med Barratt-Due, gjennom flere år utviklet talentprogrammer som er stadig mer omfattende, og som frakter våre talenter inn til Oslo for oppfølgning og fordypning. Dette er et flott tilbud til unge musikere! Men det tapper distriktet for talentene, og tapper musikklinjene for de beste elevressursene, fordi disse velger studiespesialiserende linje i videregående for å få mindre skolearbeid, og mer tid til å øve, og får sin musikk-fordypning i Oslo. Dette er for meg en naturlig utvikling, og det faktum at for eksempel NMH nå ser behovet for å fange opp talenter tidligere, viser vel tydeligere enn noe at musikklinjene våre ikke har klart denne jobben de siste årene.

Til syvende og sist vil alle artistene spille med et symfoniorkester – men hvem sitter der?

For meg ser musikklivet i Norge slik ut nå:

Vi har et veldig sært og kunstig distansert forhold til vår klassiske musikk-arv. Dette påvirker hele vårt syn på en god og grundig musikk-opplæring. Vi synes det er sært at man må øve 10 000 timer for å beherske instrumentet eller stemmen sin og bli profesjonell. Ingen stiller spørsmål ved hvor mange timer som må til for å bli en god idrettsutøver. Mange utøvere innen populærmusikken uttaler at det å ha det gøy er viktigere enn å øve i timer, dager, måneder og år for å bli en «håndverker» I media unngår vi helst alt som har med «klassisk» musikkutøvelse å gjøre, fordi vi tror det er kjedelig eller for krevende for publikum. Vi er rike og late og velger ofte letteste vei.

Ja, det er viktig å kosespille og ha det gøy! Men noen må også være eksperter, håndverkere, profesjonelle instrumentalister og sangere. Noen må også sitte i våre symfoniorkestere, og der synker andelen «norske» musikere år for år.

Vil vi beholde musikklinjene?

JA! jeg vil gjerne det, men da må musikklinjene være en del av en helhetlig estetisk og musikalsk fostring av barn og unge, som starter allerede i barnehagen. Det må være resultat av sentrale og kommunale kulturpolitiske vedtak. Det må være en del av et skolesystem som har plass for kreativitet og estetiske verdier. Notene må inn i opplæringa igjen.

Og så må sangstemmen igjen bli et instrument det er viktig å utvikle, trene, og ta vare på, ta på alvor, og ikke bare en måte å komme på tv på.

Alt starter med sangen.

Jon Fylling er dirigent og musikklektor siden 1985