– Det ser ikke ut som om det kommer så mange nye instrumentreparatører eller instrumentmakere, ettersom utdanningen her i landet er lagt ned, sier Eva Kristin Kjæreng, treblåsinstrumentmaker og en av to fagpersoner ved Årnes Musikk & Instrumentverksted på Vormsund.

– Nå er også pianostemmerutdanningen lagt ned, og hvis det ikke kommer flere lærlinger på verkstedene, hvor er vi om 30 år?

Viktig nisje

– Dette er et nisjeverksted, og det er mulig å drive nettopp fordi dette er et stort nisjemarked, sier verkstedpartner og tre- og messingblåsreparatør, Olav Mæhlum.

– Vi er en del av et større laug av instrumentmakere som oftere samarbeider enn konkurrerer. Jeg merker at det er færre messingblåsreparatører enn tidligere. Bulkeretting av tuba er tungt arbeid, kanskje det er grunnen, sier Olav og ler.

Mange korps sliter med rekruttering og antallet korpsmusikere går ned.

– Faktisk merker vi ikke så mye til det. Vår tilgang er så jevn at de klarinettene jeg overtok da Glåmdal Korpsservice ble lagt ned for 16 år siden, fortsatt ligger urørte fordi jeg ikke har tid til å ta tak i dem, flirer Olav.

Færre

Instrumentmakerutdanningen har utdannet en rekke spesialister, men det er mange som ikke utøver yrket. Olav har holdt på i over 30 år, mens Eva startet opp på nytt i januar i år.

– Av mitt kull er det nesten bare meg som driver innen yrket, og jeg var også borte i flere år. Det er et tøft marked og det å skulle etablere seg helt fra bunnen av er vanskelig. Musikere er konservative og endrer sjelden rutiner hvis de er fornøyde. Slik sett var det en god ting å inngå samarbeid med Olav, sier Eva.

Mens vi sitter der, retter Olav ut en bulk på sjallstykket på en trompet på bare noen minutter. Rutine og håndlag som er formet gjennom årevis med utfordringer, viser seg.

Eva på sin side sitter med en tverrfløyte som trenger service, og minner mest om en gullsmed med alle smådelene som ligger og blinker på et firkantet tøystykke. Veien er kort fra et fullverdig instrument til en pose med små metalldeler.

– Jeg er utdannet instrumentmaker og tok svenneprøven i Tyskland, men jeg har vært ute av gamet i 15 år. Jeg gikk over til noteforlagsbransjen og skulle egentlig bare være der i to år. Jeg hadde en fin periode i Norsk Noteservice, som jeg ikke ville vært foruten, men det var på tide å gå tilbake til faget mitt, sier Eva.

– Og det er godt å ha en kollega å prate med igjen, sier Olav!

Utøvere

De to kollegene diskuterer detaljer på en tenorsaksofon som har fått seg en smell, slik at klaffene ikke tetter som de skal.

– Vi må kunne spille på det vi reparerer, sier Eva.

– Det er derfor vi for eksempel ikke tar på oss oboer, fordi vi ikke spiller instrumentet. Du må kunne kjenne hva som skjer med det og kunne gjøre en musikalsk vurdering. Man må ikke nødvendigvis være profesjonell utøver på alt man reparerer, men noe mer enn bare grunnleggende kunnskap er viktig.

Olav forteller at det verste han gjør er å korrigere dårlige utførte reparasjoner.

– Når man ikke behersker faget, gjør man gjerne «reparasjonene» i gal rekkefølge og man risikerer å gjøre feilen større enn hva den opprinnelig var. Moralen er: Ikke gjør dette hjemme!

– Vi setter vår ære i å gjøre en god jobb. Hvis du bruker verksteder med profesjonelle instrumentreparatører, vet du at resultatet blir bra, sier Eva.

Kommer tilbake

Når man først har funnet seg et verksted man er trygg på, kommer de fleste tilbake.

– Instrumentet er sjela di! Det betyr masse for folk. Jeg husker en gang det kom en kar i bil fra Kristiansand fordi noen hadde kjørt over trombonesleiden med bil. For det meste driver vi med service, det vil si bytte puter, justeringer og så videre, men det mest utfordrende er reparasjoner.

– Har dere måttet gi opp noen gang?

– Eneste gangene er når instrumentene ikke lønner seg å fikse. Men hvis instrumentet har høy affeksjonsverdi og kunden er villig til å betale, så reparerer vi i prinsippet alt.