Musikkpedagogiske yrkesutøvere spiller på mange strenger og veksler naturlig mellom ulike roller og identiteter, som samlet definerer deres yrkesposisjon utfra hva de kan (ekspertise) og skal (mandat).

Bokas innledende kapitler dreier seg blant annet om hvordan vi forstår selve kunstbegrepet, hva slags kunnskap som finnes i kunstfag, hva det innebærer å være en profesjonell kunstpedagog. Dette materialet er basert på Angelos doktorgradstudier, inspirert av teoretikere som Nielsen, Small, Gadamer og Heidegger. Kunstpedagogens mangfoldige og sammensatte kompetanse gjøres her tilgjengelig for oss, illustrert med episoder fra virkeligheten. Og vi henger med, selv om en del akademisk fagspråk kunne vært nedtona for bedre å møte målgruppa.

I bokas andre del møter vi et knippe ulike «aktører» som eksemplifiserer fire forskjellige musikkpraksiser. Og nettopp dette med ulike praksiser, henholdsvis fra en jazzpedagog, hornpedagog, musikklærer og gamelanpedagog, er en fornyet og egnet innfallsvinkel til temaet. Jeg savner imidlertid en forskerfortelling som kunne representere den store gruppa grunnskolelærere og deres erfaringer med litt musikk. Med musikalsk og analytisk tilnærming går Angelo grundig til verks når hun «skriver frem» den enkeltes faglige ståsted og syn på seg selv. I de tematiske diskusjonene viser hun stor respekt for deres faglighet, verdier, lidenskap og gjerning. Et poeng for Angelo er at alle fire kretser rundt felles fokus om musikk som prosess, aktivitet, relasjon og objekt. Dette er viktig å løfte frem som en mulig og vid nok inngang til dette felles kunstpedagogiske språket hun etterlyser.

Rosinen i pølsa er definitivt bokas siste kapittel hvor Angelo, som en etablert stemme i det kunstpedagogiske feltet, nærmer seg noen svar på hva slags kunnskap kunstpedagoger forvalter og hvilke ord vi behøver. Angelo stiller seg åpen til hva som kan være det forente «profesjonsfaget» i musikk/kunstpedagogisk utdanning, eller om det i det hele tatt bør finnes et slikt fag. Kunstpedagogikk tilbys som et fruktbart felles møtested for det flerfagkunstlige. Hun vil at vi skal «artikulere og drøfte praksisene, for å styrke og videreutvikle det kunstpedagogiske feltet.» I denne boka inviterer hun til en utvidet tenkning, og kanskje neste bok vil konkretisere hva som er det kunstpedagogiske møtets agenda.

Angelo har en personlig skrivestil, bruker gjerne metaforer og tilbyr også nye ord som «kunnskapsinnvikling» – lekkert. Samtidig balanserer hun med faglig tyngde og ettertenksomhet, og gir næring til leserens egne refleksjoner. Boka er lettlest og passer for målgruppa, dog mest relevant for musikkfolk, og litteraturlista gir gode tips for videre lesing.

Tekst: Bjørg Solveig Fretheim