I Norge anno 2015 møter vi daglig impulser fra hele verden, både der vi bor og via nettet. Vi kommuniserer på kryss og tvers, med mennesker fra forskjellige generasjoner, kulturer og subkulturer. Denne variasjonen bidrar til mangfold i samfunnet. Når mangfoldet øker, øker også bruken av mangfoldsbegrepet. Medier og politikere har for lengst forelsket seg i det. Vi møter det stadig vekk i kulturlivet – også i tilknytning til musikk.

Man kan oppnå mangfold gjennom musikk – når utøvere eller publikum er en sammensatt gruppe, og mangfold i musikk – når selve musikken representerer ulike sjangre eller kulturer. Men hvordan forstår vi egentlig begrepet «mangfold» knyttet til musikk i Norge i 2015? Følger vår forståelse av mangfoldsbegrepet den raske utviklingen i samfunnet forøvrig?

Mangfold gjennom musikk

Man kan snakke om mangfold gjennom musikk når mennesker med ulik alder, etnisitet eller sjangerbakgrunn møtes som utøvere eller publikum. Noen ganger får man et slikt mangfold fordi musikken appellerer til en sammensatt gruppe. Andre ganger er det fordi eksterne aktører aktivt prøver å skape mangfold, og det er da det blir interessant å diskutere vår forståelse av begrepet.

I denne teksten vil jeg diskutere forståelsen av et kulturelt mangfold, men de grunnleggende prinsippene vil gjelde for alle typer mangfold. Jeg vil også holde meg til mangfold gjennom musikk, siden det blir for omfattende å trekke inn mangfold i musikk.

Musikk har evnen til å bevege oss, røre ved oss, og langt på vei forene oss, uavhengig av språkkunnskaper. Dette brukes også for det dét er verdt. Musikkprosjekter med mangfold som mål finnes på alle nivåer i norsk musikkliv, i kulturpolitiske og musikkpedagogiske målsettinger.

Mange av mangfoldsprosjektene er også svært vellykkede, for eksempel Fargespill, som ble gjennomført første gang i Bergen i 2004. Her deltar barn og unge med bakgrunn fra hele verden – Norge inkludert – i konsertproduksjoner som definitivt uttrykker mangfold. Deltakerne kommer selv med ideer til musikalsk materiale. Mange har nylig kommet til Norge, og det er naturlig at de velger musikk fra landet de har flyttet fra. Noen fremfører også hverandres musikk, selv med begrensede språkkunnskaper. Gjennom hele prosjektet kan deltakerne skape den identiteten de ønsker, og hente nye impulser fra hverandre.

Jeg har imidlertid også kjennskap til mangfoldsprosjekter, i offentlig regi, hvor det har vært forventninger om at deltakere med ikke-vestlig bakgrunn skal ha bedre kjennskap til folkemusikk enn dem med vestlig bakgrunn, og hvor det har blitt foreslått at deltakere med ikke-vestlig bakgrunn skal stille i folkedrakter, mens de andre kan gå med «vanlige klær»(!). Tanken bak har nok vært å fremheve de forskjellige uttrykkene, at deltakerne skal være stolte over sin kulturelle bakgrunn, og at forestillingen som helhet skal uttrykke mangfold. Men er det et positivt mangfold når man vektlegger forskjeller mellom deltakerne, og når de stiller på ulike premisser? Forsterker man ikke da skillet mellom «oss» og «dem», som to adskilte grupper, og viderefører vårt bilde av andre kulturer, slik de var en gang i tiden? Når et slikt prosjekt gjennomføres på initiativ og med støtte fra det offentlige, har det betydning langt utover det rent musikalske. Det er den faktiske gjennomføringen av de nasjonale målene for mangfold, integrering og likestilling. Det er basert på planer fra høyeste hold om hvordan samfunnet skal fungere, om hvordan menneskers levekår skal gjøres best mulig. Da er det helt avgjørende hvordan man forstår begrepet mangfold.

Det moderne mangfoldet

Vi lever i Norge i 2015. De siste tiårene har vi fått såpass mye erfaring med og informasjon om verden rundt oss at det virker gammeldags å presentere andre kulturer som en sensasjon – noe passivt som skal vises fram og først og fremst være representert ved sin såkalt autentiske folkekultur, mens vi selv kan gjøre det vi vanligvis gjør.

Her er det viktig å presisere at det selvsagt er flott å oppleve både eldre og nyere folkekultur fra hele verden. Men det må gjøres på hver deltakers premisser. Når Norge regner seg som et opplyst og moderne land, burde vi virkelig ha fått med oss at det finnes både internett, generasjonsforskjeller og subkulturer også utenfor den vestlige verden. Mange har tilgang på nøyaktig den samme kulturen som oss, og subkulturer fungerer på global basis, ikke bare lokalt.

Dette betyr at preferanser for musikk og kultur ikke følger geografiske grenser og nasjonale grupperinger i samme grad som før. Det er vanskelig å slå fast hva slags musikk en person liker ut fra hvor hun eller han kommer fra. Det er den individuelle smaken som blir gjeldende – man setter sammen sin egen musikkprofil, med både internasjonal pop, merkelige Youtube-fenomener og kanskje noe folkemusikk fra andre deler av verden enn der man selv har vokst opp. Selv er jeg norsk og hører sjelden på hardingfeleslåtter, men er glad i tradisjonsmusikk fra Balkan og Trinidad.

Å anerkjenne personer fra andre kulturer i 2015 innebærer altså ikke bare å gi dem en plass til å presentere sin folkekultur, men å akseptere at mange liker nøyaktig den samme musikken som oss.

Mangfold og økonomi

Man har en tendens til å fokusere på de sidene ved andre kulturer som skiller seg fra det man selv er vant til. Ofte oppfatter man også andre kulturer som mer statiske og enhetlige enn sin egen. Slike forenklede oppfatninger av virkeligheten hjelper oss med å skape orden og system. Finnes det også sider ved rammene for norsk kulturliv i 2015 som driver oss til å videreføre disse oppfatningene? Jeg mener noe av problemet ligger i betingelsene for støtte, spesielt i hvordan mangfold blir dokumentert.

I nyere tid har mål- og resultatstyring vært sentralt i offentlig sektor, også innen kulturvirksomhet. Dette har vært del av en større reform med samlebetegnelsen New Public Management, som har hentet sine idealer fra næringslivet, og som har som mål å øke kostnadseffektiviteten. For å oppnå dette setter man konkrete mål for en virksomhet eller et prosjekt, og det stilles krav til dokumentasjon av oppnådde resultater. Målene og resultatene legges til grunn for offentlige tilskudd, noe som selvsagt skaper utfordringer i kulturlivet. Hvordan dokumenterer man frysninger på ryggen under en konsert? Hvordan måler man feelgood-nivået når musikere møtes på tvers av kulturer?

Da er det selvsagt lettere å finne tellbare størrelser. Hvor mange har deltatt, hvor gamle er de og hvilket land kommer foreldrene deres fra? Når man i tillegg kan tydeliggjøre denne statistikken ved å vise til et bilde der deltakerne står i sine respektive folkedrakter, er det hevet over enhver tvil at mangfold har funnet sted, og tildelingen av offentlige midler kan forsvares.

Er dette den beste veien til et positivt mangfold på sikt? Hvis deltakere med ulik bakgrunn egentlig foretrekker den samme musikken, vil ikke den beste måten å skape mangfold på være å gi alle muligheten til å gjøre akkurat det samme, på samme scene, selv om de er født på ulike kontinenter? Kan målene om mangfold for hver enkelt konsertproduksjon komme i veien for visjonen om et fruktbart mangfold på sikt? I enkelte tilfeller kan det virke sånn, hvis det å dokumentere mangfoldet går på bekostning av deltakernes egentlige identitet og musikkpreferanser.

Mangfold i utakt

Norge er et land med store ressurser. Vi er bevisst på vår egen posisjon i verden, og regner oss som et høyt utviklet land. Følger vår forståelse av mangfoldsbegrepet den raske utviklingen i samfunnet for øvrig?

I mylderet av mangfoldsprosjekter er det mange måter å forstå begrepet mangfold på. Noen fungerer bedre enn andre. Selv om intensjonene er gode, kan det oppstå utfordringer hvis det intenderte mangfoldet er i utakt med omgivelsene. Noen ganger blir begrepet tolket for smalt, man henger seg opp i stereotypier som hører fortiden til, og glemmer å ta med seg alle erfaringene vi allerede har med kulturelt mangfold i hverdagen.

Skal man oppnå mangfold, må man ha en felles plattform, ikke bare i form av en scene, men av muligheter og anerkjennelse. Det gjelder å få tak i hva hvert individ kan bidra med som musiker, ikke bare se en representant for et annet land. Hvis man lurer på hva slags musikk en person foretrekker, bør man altså begynne med å spørre «hva slags musikk foretrekker du?», heller enn «hvor kommer du fra?».

Sigurd Jovik Bræin er musikkviter, musiker og komponist. Han har mastergrad i musikkvitenskap fra UiO, og har studert administrasjon og ledelse ved Norges musikkhøgskole.