Hvert år i oktober, før statsbudsjettet legges fram, er forventningene de samme: Er det flere penger til stipender i år? I fjor kom det ti nye arbeidsstipend, årene før det enda 50, men uten at ett eneste kom musikere og komponister til del.

15. oktober er det igjen søknadsfrist til Statens kunstnerstipend, og en ny bunke søknadspapirer blir levert Kjell Samkopf som leder stipendkomiteen for musikere, sangere og dirigenter. Blir det nok et år med skuffelser eller blir det flere «lykkebrev»?

– Jeg opplever at komiteens hovedjobb ikke er å innvilge stipend, men å avvise kvalifiserte, velbegrunnede søknader. Hvert år konkluderer komiteen med at det er for få stipend. Dyktige utøvere med gode prosjekter som søker i ti år uten å få, det er ikke bra. Dessverre, etter å ha søkt et par år, så gir mange opp, sier Kjell Samkopf.

Han lurer på om utvalget som foreslår fordeling av stipendkvoter til kunstnergruppene tenker at musikere har så mange måter de kan tjene penger på at de ikke har bruk for stipend?

– Vi musikere kan jo undervise, lage danseband, eller spille på gata. Det kan være noe der? Musikere er innmari oppfinnsomme, men kanskje lite strategiske? sier Samkopf.

Nora Taksdal som sitter i samme stipendkomité kommer også med et hjertesukk:

– Kvoten er jo elendig, jeg føler meg som en slakter. Så dyktige folk med glimrende prosjekter blir refusert år etter år. Det er fortvilende at ikke flere får.

Heldige Hedvig

Men noen får. Jazzgitarist Hedvig Mollestad Thomassen (29), nyutdannet fra Musikkhøgskolen, er på vei inn på flyet fra Trondheim til Oslo da trommeslageren i bandet ringer. Batteriet er noen sekunder unna å flate ut, men han rekker å si at han har sett på nettet at hun tildeles toårig arbeidsstipend for yngre kunstnere. Hedvig legger på, rekker å sende en gladmelding hjem til foreldrene i Ålesund før telefonen går i svart.

– Det ble en spesiell flytur. Jeg tenkte mye. Arbeidsstipend innebærer muligheter, men også press; til sammen er det en gunstig kombinasjon for å arbeide godt. Man skylder alltid kunsten å gjøre sitt beste, det er kunsten man svarer til først, men i tillegg er det bra dersom man viser at man bruker tiden og situasjonen godt. Det er jo mange som vil ha stipendet og supermange som burde hatt det, sier Hedvig.

Spørsmålet om hva samfunnet får tilbake ved å gi kunstnerstipend er interessant og problematisk, mener Hedvig, for da må man definere hvilken kunst som er gunstig for et samfunn, og ikke minst hvordan kunst tjener samfunnet.

– Veldig mange tror at det edleste man som musiker eller i hvilket som helst annet yrke kan gjøre, er å generere økt omsetning. Det er veldig uheldig, sier hun.

Vi sitter i høstsola utenfor en kafé i gata der hun bor. Herfra skal vi gå til øvingslokalet i Mølleparken, der hun har en tretimers økt foran seg med trommeslager Ivar Loe Bjørnstad og bassist Ellen Brekken i Hedvig Mollestad Trio. I veska har hun med Shoot, albumet som slippes nå i september. I hodet, i fingrene, og på Macen, har hun med en ny låt, begynnelsen på et album som skal spilles inn til våren.

– Jeg er i gang med dette takket være arbeidsstipendet. For min del, handler det om å få arbeide mer som solist, med trioen, prioritere én produksjon og én bandkonstellasjon over tid. Jeg sier nei til noe som jeg ikke kunne si nei til før, undervisningsjobber for eksempel. Jeg merker at det rydder plass i hodet. Jeg kan i større grad styre retningen på kunsten min. Jeg får tid til å tøye grensene instrumentalt, sier hun og legger til:

– Som de fleste andre søker jeg en utvikling mot det bedre, både menneskelig og yrkesmessig. Kunstnere har en spesiell oppgave, vi skal gi menneskene en dypere forståelse av samfunnet, og vi skal bringe menneskene som lever i det nærmere hverandre. Dette er utrolig viktig for å ha et trygt og velfungerende samfunn, og det finnes få andre yrkesgrupper som kan gjøre dette så bra som kunstnere. Derfor er det viktig at kunstnerne vi har er dyktige. Kunstnerstipendene ivaretar to ting jeg synes er grunnleggende; mangfold og høy kvalitet. Mangfold får man ikke uten å gjøre den smale kunsten sterk­ere, og man får sjelden høy kvalitet på kort sikt, sier hun.

Politikerne er publikum

Kjell Samkopf, lederen av stipendkomiteen for utøvende musikere, har merket seg at overveiende mange av dem som søker vil ha tid til å fordype seg i sitt eget.

– Mange har 20 år med turneer bak seg og spiller kanskje 200 konserter i året. De kan komme dit at hvis de fortsetter med det, så er det ødeleggende. Derfor må vi få økt forståelse for at de må få penger (les: arbeidsstipend) for å slippe å gi så mange konserter og være på veien hele tiden! Skal kunsten bli bedre – det må være hensikten med kulturpolitikken – må utøverne få tid til å øve og forbedre seg, sier han.

Når politikerne ønsker å styrke kulturlivet, mener han det altfor ofte ender opp med at det bygges et nytt kulturhus.

Han gjør en enkel sammenligning: Det hjelper ikke å gi kokken ny kokebok hvis du ikke samtidig gir ham tid til å lese i den og prøve ut maten.

– Problemet for kunstnerne er at politikerne ser kunst fra publikums perspektiv. De ser musikeren de fem gangene i året han står på scenen. De 360 andre dagene når musikeren er på øverommet, er han ikke synlig for dem. Det er av samme grunn at politikerne stadig greier å bygge nye kulturhus med store områder til publikum, men der de glemmer garderober til kunstnerne. Hvis politikerne vil heve nivået på kunsten, må de gjøre noe med de daglige arbeidsforholdene der kunsten skapes, sier han.

– Søk, folkens!

Hedvig låser seg inn i Mølleparken, åpner opp en tung jerndør til øvelokalet. Det er som å gå inn i en bunkers, tett, innestengt lukt, slik det lett blir når noen arbeider hardt.

Bandkollegene kommer til, de hjelper Hedvig med å hente utstyr til gitaren.

– Om vi merker forskjell på henne etter at hun fikk arbeidsstipend? At hun er blitt mer overlegen, mener du? fleiper trommeslager Ivar mens han trekker en Ampeg over dørterskelen. Selv er han blitt motivert til å søke arbeidsstipend.

– Hedvig, når er søknadsfristen igjen? spør han.

Hedvig tar en pause i sjauingen, setter øynene alvorlig i sine bandkolleger:

– Det er viktig å søke, folkens, for å vise at det er behov for mange arbeidsstipend! Dette er for alvorlig til å ta lettvint på, sier hun og legger til:

– På en måte kjentes det ut som å ha en lottokupong som gikk inn, samtidig er det for dumt å omtale det som lotteri, for arbeidsstipend er noe som burde være mange flere forunt. Mange jobber så hardt og har så dårlig råd selv om de er så gode. For meg var det stort å få. Jeg nyter det hver dag, sier hun.

Det blir stille en kort stund, hun ser bort og smiler.

– Den største forskjellen er at jeg slipper å ringe hjem til Ålesund og be om penger til husleia. Jo eldre man blir, dess kjipere er det. For meg som bare har meg selv å tenke på monner summen. Den dagen pengene ikke kommer inn på konto, kommer fort nok.

– Hva gjør du da?

– Forhåpentligvis har jeg da klart å legge til rette, så overgangen ikke blir så knallhard. Man har jo lyst å få det til uten arbeidsstipend også!

Søkerkampanje

I 2011 er det totalt 433 arbeidsstipend for kunstnere i omløp. Av denne potten disponerer utøvende musikere 32 arbeidsstipend, populærkomponister 17 og komponister 14. Ingen lekkasjer fra ministerens kontor forteller om flere stipend i 2012. Alt statssekretær Lubna Jaffery skriver i en e-post til Musikkultur er: «Naturligvis registrerer vi alle uttalelsene som kommer inn. MFO uttaler blant annet at de ønsker flere arbeidsstipend. Dette blir jo et budsjettspørsmål, som vi må komme tilbake til når vi legger fram statsbudsjettet.»

Men noen håper.

– Jeg har troen på at vi blir hørt og at utøvende musikere får flere arbeidsstipend, sier Trond Brandal i MFO.

I en artikkel i Musikkultur for fem år siden, oppfordret han alle utøvere til å søke. Han påpekte hvor viktig det er: Grunnlaget for fordelingen av stipendkvoter mellom kunstnerorganisasjonene er antall søkere. Oppfordringen er kanskje blitt hørt, for de siste tre årene har antall søkere økt med 40 prosent.

– Likevel har ikke dette ført fram?

– Statens kvern maler langsomt.

– Og?

– Det er bare å fortsette å søke. Du kan være nærmere stipend enn du tror, sier Brandal.

Han er sekretær for stipendkomiteen for musikere, sangere og dirigenter, og kommer med en ny oppfordring:

– Rockemusikere bør oppdage dette stipendet. Vi skulle hatt flere rockemusikere i søkermassen for å dokumentere behovet for flere stipend.

Dobbelt så mange stipend

MFO har bedt om det i årets statsbudsjett: At ministeren må fordoble kvoten arbeidsstipend til musikere, sangere og dirigenter. Forbundet viser til levekårsundersøkelsen som dokumenterer at inntektsutviklingen for musikere fra 1993–2006 var på 2,2 prosent økning. Befolkningen for øvrig opplevde 40 prosent inntektsvekst. Forbundet viser også til den økede søkermassen.

– Det er et dramatisk krav å be om doblet kvote. Men antall arbeidsstipend til utøvende musikere er i dag ikke i nærheten av å tilfredsstille behovet som årlig dokumenteres gjennom søkermassen, sier Trond Brandal.

NOPA, som taler populærkomponistenes sak, har tidligere i år hatt møte med statsråden der de argumenterer for flere arbeidsstipend til «sin» gruppe.

– Som de fleste andre kunstnerorganisasjoner synes vi at vi har for få arbeidsstipend. Det er så få at vi velger å dele ut ettårige arbeidsstipend heller enn treårige, slik at stipendene skal rullere og komme flest til gode, sier styreleder Ragnar Bjerkreim.

Kaia Huuse har søkt hvert år i ti år, og har fått en gang før, for seks år siden. I år var hun igjen blant populærkomponist­ene som fikk ettårig stipend.

– Det var utrolig gledelig, overraskende og motiverende. Jeg følte det som et klapp på skulderen for tidligere arbeider, men ikke minst for prosjektet jeg søkte på; en barneplate med forestilling som skal turnere i Norge. Jeg bruker stipendet på «å kjøpe» meg tid til å jobbe med det prosjektet jeg har fått tildeling for, sier hun.

– Blodig urettferdig

Kunsthåndverkere, bildekunstnere og skjønnlitterære forfattere er dem som har størst andel av arbeidsstipendene.

– Vi unner de andre kunstnergruppene stipendkvotene de har, det er helt på sin plass, men samtidig er vi veldig misunnelige, sier Bugge Wesseltoft.

Han mener bildekunstnerne har organisasjoner i ryggen som har vært strategisk flinke, mens hans egen fagorganisasjon har gjort en for dårlig jobb.

– MFO har tradisjonelt vært mest opptatt av å ivareta faste stillinger. Musikerne selv har heller ikke klart å samle seg, vi har holdt oss til rockeleir og jazzcamp. Men nå ser det ut til at MFO er på gli. Det er jo en start å henvende seg til kulturministeren, sier han.

Bugge har søkt arbeidsstipend nesten hvert år siden han var 21 år. I år har han fått tilslag for tredje gang, men det er først nå han er blitt tildelt penger for tre år.

– Det oppleves som en anerkjennelse å få, selv om det ikke er nå jeg trenger pengene mest. Jeg har jo etablert meg, men arbeidsstipendet gjør at jeg får realisert mitt One World Ensemble: Å samle musikere fra India og Afrika for å vise at musikk kommuniser­er på tvers av kulturer og religioner.

På en kafé med Musikkulturs journalist, kunne han ha snakket lenge om prosjektet sitt, men han sporer inn på kulturpolitikk, på den skjeve fordelingen mellom antall arbeidsstipend til rytmiske frilanskunstnere og arbeidsplasser for klassiske musikere.

– Vi skal ikke ta fra de klassiske musikerne stillingene sine, men det er en tankevekker at av 1000 utøvende musikerstilling­er, så er 990 stillinger for det klassiske miljøet og ti for rock, jazz og folkemusikk. Det er blodig urettferdig! Det reflekterer overhodet ikke den musikalske utviklingen som er skjedd de siste 50 årene. Når det er så få faste stillinger for rytmiske musikere må de i det minste fanges opp i stipendordninger. Hvis vi skal ha et særegent norsk musikkliv, må vi få flere arbeidsstipend, eller så må vi slutte å utdanne over 60 rytmiske musikere på høyskolenivå hvert år.

Friske penger

Dersom det bevilges penger til flere stipend på årets statsbudsjett, er det oppgaven til Utvalget for statens stipend og garantiinntekter å anbefale for departementet hvilke kunstnergrupper som bør få økt kvote. I fjor foreslo utvalget ingen flere stipend til musikere eller komponister.

– Hvordan kan dere ha så ulik forståelse av behovet?

– MFO representerer én organisasjon og et fagområde, mens utvalget må ta hensyn til helheten, fordelingen av kvoter mellom alle kunstnergrupper. Dessuten er vi underlagt de prioriteringer departementet har lagt. I fjor fant vi ikke grunnlag for å justere. Hvordan det blir i år er for tidlig å si, sier utvalgsleder Per Norstrøm, fylkeskultursjef i Aust-Agder.

Norstrøm mener det aldri kan bli en helt rettferdig fordel­ing, men mener utvalget prøver etter beste evne.

– Vårt oppdrag er å forvalte ressursen departementet bestemmer i statsbudsjettet hvert år. Når vi fordeler stipendkvoter ser vi på søkervolum, kunstnerpopulasjon i forhold til folketallet, og inntektsvekst. Omfordeling av stipend mellom kunstnergruppene er gjenstand for diskusjon fra tid til annen.

– De siste årene har det vært 40 prosent flere søkere i gruppen utøv­ende musikere, kan de håpe på flere stipend?

– Alle ønsker mer. Vi er rammet av en generell ressursmangel. Søkermassen øker over hele fjøla, sier Norstrøm.

MFO presiserer overfor Musikkultur at de ikke ønsker å ta kvoter fra andre.

– Hvis kunstnerorganisasjonene begynner å krangle innbyrdes, så er vi der Frp mener vi skal være. Vi vil ikke spise av hverandre. Vi vil ha friske penger, sier Trond Brandal.

– Har MFO gjort en for dårlig jobb for å få det?

– Kanskje det, men det er et par ting man må ha i bakhodet her. Selv om departementet har delegert til MFO å oppnevne og drifte stipendkomiteen, kan alle profesjonelle utøvere søke disse stipendene, uavhengig av hvilken organisasjon man eventuelt er medlem av. Det er klart at MFO er nærmest til å påpeke misforholdet mellom antallet høyt kvalifiserte søkere og antallet stipend, og det gjør vi da også. Men jeg kan vel si – uten å bryte taushetsplikten – at for eksempel Gramarts medlemmer vil ha glede av at denne stipendkvoten økes. Dette er en god sak som flere organisasjoner bør kunne samarbeide om, sier Brandal.

Saken ble opprinnelig publisert i Musikkultur på papir i 2011.