Det har vært en veldig lang prosess. Tidkrevende på alle måter, sier slagverker André Fjørtoft i Det Norske Blåseensemble, om tida etter at militærkorps ble til sivilt band.

Det har tatt nærmere 12 år å få hodet over vannet.

– De ti første årene etter at vi hadde etablert Blåseensemblet var tyngre enn i Forsvaret, sjøl om vi der var utsatt for jevnlige nedleggingstrusler, mener tubaist og basstrombonist Roger Fjeldet.

Basstrombone begynte han å spille først som 40-åring. Blåseensemblet mangla en del instrumenter, og det var bare å omskolere seg. Dette er riktignok bare én av utfordringene musikeren har støtt på som sivilist.

– Forventninga fra lokalsamfunnet var at militærkorpset skulle videreføres, men korpset var lagt ned og uniformen sendt inn, sier Roger.

Det tok mange år for ensemblet å finne sin egen identitet og å opparbeide seg tverrpolitisk støtte i lokalmiljøet. 2015 er første året Halden kommune ikke har foreslått kutt. Blåseensemblet har nådd den etterlengtede milepælen takket være ekstrem stå-på-vilje fra musikerne, mener de to kollegene.

Større frihet

Ensemblet består i dag av 24 musikere. Besetningen er justert noe etter at korpset ble lagt ned. De to satsingsområdene er sanntidsmusikk – et begrep de har tatt patent på – og historisk musikk.

– Vår ambisjon er å være nyskapende og nytenkende innenfor disse to feltene. I sanntidsmusikk ligger improvisasjon. Det er banebrytende at et i utgangspunktet klassisk institusjonsorkester satser på improvisasjon, understreker administrerende direktør Geir Rebbestad.

Komponist og jazzmusiker Geir Lysne har vært sentral i denne satsingen.

Blåseensemblet har opparbeidet seg et godt ry, også utenlands, de siste årene. En ukes tid etter at Musikkultur er på besøk skal messingblåserne spille med prosjektet Zappa plays Zappa i Göteborg, spesielt invitert av Frank Zappas sønn Dweezil. Tidligere denne høsten trakk ensemblet fulle hus i Tyskland, da de improviserte fram filmmusikk til stumfilmklassikeren Nosferatu.

Friheten til sjøl å definere hvem de vil være, er blitt større etter at musikerne ble dyttet ut av Forsvarets fold.

– Det er klart at vi ikke kunne ha gjort det vi gjør nå under Forsvaret, sier Roger.

Bekymra for Forsvarets Musikk

Han og André er nå bekymra for de gjenværende militærkorpsene.

– Det er viktig for Norge som kulturnasjon å beholde disse enhetene i Forsvaret. Det er viktig for den lokale forankringen, og de er et viktig bindeledd mellom Forsvaret og det sivile, påpeker André.

– Korpsene reiser mye rundt i distriktene, og er dessuten viktige arbeidsplasser for blåsere. Blir korpsene borte vil det på sikt gå utover nivået på blåserne i orkestrene også, de som en gang skal bli profesjonelle må ha noen å se opp til, sier Roger.

– Ville dere ha anbefalt korpsene som nå frykter for sin eksistens å gjøre som dere, gå sivilt?

– Jeg tror kanskje det ville blitt veldig vanskelig, for å være helt ærlig, sier Roger.

– Det har heller ikke vært lett for oss. Vi har jobba både internt og eksternt for vår eksistens, sier André.

En kamp for å overleve

Kampen for å overleve har vært intens også på utsiden av militæret. Ensemblet er finansiert på samme måte som region-orkestrene i Norge, gjennom en deling mellom stat, fylke og kommune. Staten tar på seg 70 prosent av utgiftene og de resterende fordeles likt mellom Østfold fylkeskommune og Halden kommune.

– Vi har nok slitt med de samme utfordringene som Forsvarets Musikk, og har opplevd en stadig trussel om nedbemanning. Tilskuddspartene har likevel vært tydelige på at Blåseensemblet er noe de ønsker å ta vare på. Det er tilskuddets størrelse det først og fremst har vært diskusjon om, aldri total nedleggelse, sier Rebbestad.

Oppdraget er å spille for et regionalt publikum, men ensemblet har også en strategiplan for å nå ut nasjonalt og internasjonalt.

Ansatt og sparka på samme dag

Roger husker godt tida da militærmusikken ble foreslått nedlagt. Han har vært ansatt siden 1983.

– Det foregikk over en lang periode, det er typisk Forsvaret at det tværer ut. Vi opplevde mange runder med forslag om nedskjæringer. Det var en del av hverdagen i alle år, sier han.

Den skjebnesvangre rapporten kom i 2000. I forsvarssjefens forsvarsstudie ble det foreslått å redusere antall korps fra sju til tre eller fire. Divisjonsmusikken i Halden var et av korpsene som ble foreslått nedlagt, sammen med militærmusikken i Kristiansand og Trondheim. Det skulle ta rundt to år før situasjonen for musikerne var avklart. Utøverne i Kristiansand ble da overført til symfoniorkesteret i byen, divisjonsmusikken i Halden ble et sivilt ensemble, mens Trondheim fikk bestå som militært korps.

Før den tid rådet usikkerheten og kampviljen.

– Jeg husker at vi hadde en konsert i aulaen i Oslo. Folk fra Østfold ble bussa inn. Det var protesttog og full sal, minnes André.

Han hadde nettopp fått jobb da arbeidsplassen hans ble nedlagt.

– Jeg ble formelt ansatt i Forsvaret 1. desember 2002, og sparka på samme dag. Uvissheten var verst, og ikke minst at alt tok så lang tid, sier André.

En del av staben i Halden innså etter hvert at det kom til å bli vanskelig å bevare korpset. Arbeidet for å få ensemblet inn på kulturbudsjettet starta med intens lobbyvirksomhet tidlig i 2002. Høsten samme året var det avstemming i Stortinget om korpsets framtid. Musikerne forberedte seg på å spille sin siste parkkonsert.

– Da var det litt deppestemning her, husker Roger.

Redningen kom i siste sekund: Én uke før nedleggelse skulle vedtas, foreslo østfoldbenken på Stortinget å videreføre korpset som sivilt ensemble.

Tross at det har kosta, er Roger positiv til det som skjedde den gangen.

– Vi har endt opp med å få det bedre, mener han.