Test av digitalpianoer

Toppmodeller:

Flere fabrikanter prøver å tette gapet mellom digitale og akustiske klaver ved å bygge et instrument med innebygde høyttalere. Disse er konstruert slik at man skal kunne oppleve instrumentet i seg selv uten å «høre» høyttalerne og uten å måtte koble seg til en PA. Er dette mulig, eller er det kun en utopisk drøm? De utvalgte testpilotene Trond Lindheim og Stefan Ibsen Zlatanos tok steget ut i «the dark side of the piano» med Musikkultur.

Fire modeller

Ideen til denne testen kom da Casio lanserte sin nye Celviano Grand Hybrid GP 300 og GP 500 tidlig i høst (2015). Firmaets ambisjoner var åpenbart meget høye, siden de hadde fått med seg to svært anerkjente pianister til å presentere instrumentet. Utviklingen av digitale pianoer har gått fort de siste årene. Vi ønsket å ta ambisjonene på alvor og måle digitalpianoene opp mot hverandre. Tre utfordrere dukket ganske kjapt opp på scenen, nemlig Roland LX-7-PE, Yamaha NU 1 og Kawai CS-10. Det finnes selvsagt mange andre modeller fra disse fabrikantene, men pris og konfigurasjon matcher godt.

Roland

Roland-pianoet er første ut.

– Det er muligens litt nasalt og litt vel bastant bass, sier Trond Lindheim, og legger til at samtlige pianoer låter litt hardt, men lurer på om det kanskje skyldes rommet på Øvingshotellet, der testen foregår. Dessuten vil høyttaleren alltid farge lyden.

– Når jeg spiller rundt enstrøken oktav, låter det nesten som en harpe og pianissimo er ikke helt godkjent, sier Stefan Ibsen Zlatanos.

Lindheim blar i lydmenyen som ikke bare inneholder rene piano/flygel-lyder.

– Den ene pianolyden er faktisk sur i bassen, slik akustiske pianoer ofte er, sier Lindheim og bytter tilbake til en av flygellydene.

– Det er gøy og litt sjarmerende, skyter Zlatanos inn.

– Men denne er ren. Når man sitter ved et instrument som ser ut som et piano, men låter flygel, så blir man litt rar i hodet, sier Lindheim og ler.

Roland har en gratis Piano Designer-app som kan kobles trådløst via blue-tooth til LX-7-modellene. Internt i instrumentet er det mange parametre for finjustering av pianoet, på samme måte som en pianotekniker finjusterer et akustisk piano for en bestemt artist eller musikkstil. Disse parametrene inkluderer pitch, volum, tone-egenskaper, i hvilken grad det virtuelle «lokket» er åpent, resonans fra strengene og kabinettet, med mer. Vi testet ikke denne funksjonen, eller gikk i noen særlig grad inn i menyer på de forskjellige modellene.

Mekanikk

– Hovedproblemet med digitale versjoner er mekanikken, samt utfordringen med samklingende toner når man holder høyrepedalen eller andre tangenter nede, sier Zlatanos og går bort til det akustiske Schimmel-flygelet som står inne på øvingsrommet.

Han holder nede en rekke tangenter, samt høyrepedalen, og ved hjelp av ulike metoder framkaller han overtoner av forskjellig karakter.

– Dette er et komplisert akustisk fenomen og selv om alle fabrikantene prøver å gjenskape dette, så hører vi at de har måttet gjøre noen valg, sier Lindheim.

– Eksempelvis etterligner alle modellene lyden som oppstår når man tråkker ned høyrepedalen, men samtidig er overtonespekteret en god del forenklet.

Yamaha

Yamaha har satset tungt på dette segmentet og har i en årrekke laget mange hybridmodeller.

– Denne «bjeffer» ikke på samme måte som Roland, men du får lyden litt i fleisen. Det gjør det verre å høre andre musikere eller sangere uten å dempe, og da låter det ikke riktig, sier Zlatanos.

– Jeg synes også denne modellen er for direkte og hard i klangen, sier Lindheim.

– Tangentene i det øverste registeret er litt grunne og egentlig er alle altfor lette, sier Zlatanos.

Det hører med til historien at samtlige modeller er utstyrt med tangenter som skal etterligne «ekte» mekanikk. Følgelig har de i prinsippet behov for både ettersyn og justering, men ikke stemming.

«Kunstig» lyd

– Når jeg spiller akustisk, blir jeg aldri sliten av lyden. Det blir jeg av digital lyd fra høyttalere, uansett hvor finurlig høyttalerne er plassert. Det er nærmest en umulig oppgave å etterligne hvordan lyden sprer seg fra et akustisk klaver og ut i rommet, sier Lindheim.

– Ofte er de dynamiske utslagene overdrevne på digitale instrumenter. Dessuten har man ikke den fysiske opplevelsen av instrumentet. Allerede i korridoren kunne jeg høre at det ikke var et akustisk instrument det ble spilt på. Det mangler rett og slett en klangbunn som settes i bevegelse. Et annet problem er å bestemme hvilket volum som representerer «nullpunktet». Når er lyden akkurat så høy som et akustisk piano ville vært, sier Zlatanos.

For testen sin del fulgte vi anvisningene på Casio-modellen, og justerte de andre instrumentene ved hjelp av et decibelmeter.

Casio

Det var knyttet stor forventning til Casios nye modeller, og til testen hadde vi den rimeligste, GP-300. GP-500 var da ikke på lager, dog er den vesentligste forskjellen at sistnevnte leveres med et høyglanspolert kabinett.

– Nå høres jeg ut som den sure pianotanta, men er disse tangentene vektet litt rart, sier Zlatanos og ler.

Deretter spiller han forsiktig på klaveret og lytter.

– Halvpedal er alltid vanskelig. Men denne modellen er fin å øve på hvis du bor slik til at du ikke vil forstyrre naboen. Dessuten er pianosamplene veldig troverdige.

– Jeg liker denne klangen minst av alle. Den låter som en transistorradio på en overfylt strand en sommerdag. Hvor er iskremselgerne, sier Lindheim.

– I likhet med Yamaha, er denne best når du sitter og spiller for deg selv. Ingen av dem er helt egnet til kammermusikk eller for å spille for et publikum, sier Zlatanos.

Kawai

Alle modellene inneholder et kontrollpanel og alle modellene har både orgel- og strykelyder. Disse har vi valgt å se bort fra, men her er det i tillegg mange valg, hvor man kan justere hvordan klaveret oppfører seg. Kawai har åpenbart lagt en del ressurser i disse funksjonene.

– Dette har god mekanikk, sier Lindheim.

– I tillegg har menyen svært mange muligheter for å justere pianotekniske aspekter. Det kan jeg like. Jeg har faktisk likt det så godt at jeg har skrudd meg litt bort her, sier Lindheim, men redder seg i land med reset-knappen.

– Klangen er liksom lukket inne i en sovepose, sier Zlatanos og spiller litt av Griegs Holberg-suite.

– Men det er fin touch på tangentene, jeg blir ikke sliten i hånden. Godkjent mekanikk, altså.

– Noen av høyttalerelementene er litt «skrikete», bassen er for voldsom og mellomtonene er ulne, sier Lindheim.

Selv om alle modellene etterstreber å se ut og oppleves som et ekte piano, er Kawai det eneste som etterligner pianoets bakside.

– Det liker jeg, sier Zlatanos.

Oppsummering

Produsentene har satt seg høye mål, derfor har testerne våre vært meget kritiske. Alle modellene vi testet er av høy kvalitet. Det er ingen tvil om at det skjer ting når det gjelder sample-kvalitet og høyttalerteknologi, som er med på å gjøre forskjellen mellom digitalt og akustisk mindre. Mange vil likevel hevde at gapet er umulig å fylle helt igjen.

– Jeg har ingen klare svar på hvilke som er best i test, siden de utmerker seg på forskjellige måter. Casio og Kawai hadde den beste mekanikken og jeg kan se for meg at de kan fungere for øving, selv om mekanikken ikke helt kan sammenlignes med den på et akustisk instrument, sier Zlatanos.

– Hvis jeg skulle punge ut mine egne hardtopptjente titusenlapper, så ville det blitt Roland. Den scorer høyt, det er et fleksibelt instrument, og jeg liker tross alt høyttalerlyden, sier Lindheim.

– Roland vokste hos meg òg. Mine valg ville vært Roland og Kawai. Kun disse kan brukes til samspill, repetitørjobb, akkompagnement eller øvelse. Her får du ikke lyden rett i ørene, men hører medmusikerne, sier Zlatanos.