Joseph Haydn 1732-1809 – Klassikeren

Nils Grinde

Musikk-Huset Forlag, 2015

Pris: kr 349,-

«Ingen kan spøke og ryste, skape latter og dyp grepethet, og alt like godt, som Haydn.» Mozarts ord beskriver det spirituelle vidd og den joie de vivre som mange opplever i Haydns musikk. At vi har fått en norsk biografi om Haydn er på høy tid, og forfatter Nils Grinde håper med det å «hjelpe flere til å bli kjent med denne interessante komponisten og glede seg over hans musikk». Jeg frykter imidlertid at boken ikke vil klare det, for etter min mening er innholdet for overfladisk og formidlingen for kjedelig.

Innholdsmessig sett bør en biografi om Haydn rettferdiggjøre seg selv ved å si noe om hvorfor den er en biografi om nettopp Haydn: Hva gjør Haydn til den han er? Hva gjør Haydns musikk til det den er? Det koker ned til spørsmål som dette: Kan man snakke om Haydn uten å si noe om wienerklassisismen? Uten å ta for seg det komiske? Orkestreringen? Materialbehandlingen og formen? Uten å drøfte hans musikkhistoriske betydning? For pianisten Charles Rosen er det komiske et vesentlig trekk ved det wienerklassiske, og et trekk som, blant annet på grunn av orkestreringen, kommer mer til syne hos Haydn enn noen av hans samtidige. Den samme Rosen er ikke snauere enn at han trekker frem Haydns materialbehandling som hans største musikkhistoriske bidrag, for hos ham avhenger satsens utvikling av den konflikten som allerede ligger latent i åpningsmaterialet. Kan man virkelig snakke om Haydn uten å ta opp disse elementene til en skikkelig behandling? Grindes bok gjør det.

Hva bruker så Grinde taletiden sin til? Boken er strukturert som en sirlig kronologisk gjennomgang av Haydns liv og levnet, hvor detaljerte biografiske opplysninger, gjerne grundig kildebelagt, kobles opp mot svært generelle omtaler av musikken. Omtalene er ofte så generelle at de kunne vært en beskrivelse av en hvilken som helst komposisjon av en hvilken som helst komponist: Det dreier seg som regel om oppramsinger av tonearter, taktarter og former – svært sjelden om noe substansielt vedrørende elementene nevnt ovenfor. Et betegnende eksempel er omtalen av tredje sats i symfoni nr. 101: «Tredje sats, en Menuet med tempo Allegretto, er den mest omfangsrike av alle tredjesatsene blant London-symfoniene. Både hoveddelen og trioen går i D-dur.» Det var alt om den satsen.

Grinde bruker også mye tid på vokalmusikken, noe som muligens kan spores tilbake til hans musikksyn: De verkene han mener «danner et høydepunkt i europeisk musikkultur» er Skapelsen av Haydn, «Händels Messias, Bachs Matteuspasjon, Mozarts Tryllefløyten og Beethovens Missa solemnis.» Dette er alle religiøst funderte verker for solister, kor og orkester innenfor en tidshorisont på mindre enn 100 år. For meg blir dette et snevert og enfoldig syn på europeisk musikk, men der utgangspunktet er som galest blir jo titt resultatet originalest: Av bokens drøyt 200 sider er cirka 50 viet Haydns kirkemusikk og snaut 40 hans operaproduksjon. Dette er et usedvanlig grep i en bok som handler om symfoniens og strykekvartettens far, men hvis Grinde kunne forsvart dette gjennom mer enn generelle verkomtaler ville jeg applaudert. Det gjør han ikke. Brorparten av det som står om operaene er eksempelvis rene handlingsreferater, ja, faktisk bruker Grinde dobbelt så mye tid på disse referatene som han gjør på strykekvartettene. Alternativt? Når dirigenten Leonard Bernstein nevner musikalsk humor, trekker han frem siste satsen fra symfoni nr. 88. Når Rosen trekker frem «the greatest of all practical jokes in music,» så er det menuetten fra symfoni nr. 92. Grinde hopper bukk over dem begge.

Alt dette formidles i en bok som består av tettskrevet tekst, hvor bildene er samlet bakerst og noteeksemplene i et tilhørende hefte. Det ville utvilsomt hjulpet leseren om man hadde integrert dette, slik at det visuelle inntrykket ble mer variert. Når dette så kobles opp til en leksikalsk mellomstil, en språkstil av informative og faktabaserte setninger, oppramsende avsnitt og nøkterne konklusjoner, så hjelper det lite at teksten i seg selv er relativt lettlest og at faguttrykkene forklares.

Man kunne levd godt med en leksikalsk stil hvis innholdet hadde vært godt, så som i Rosens The Classical Style, og man kunne levd godt med et tynt innhold hvis formidlingen hadde vært god, slik som i Robert Greenbergs foredragsserie om Haydn på nettstedet The Great Courses. Kombinasjonen er verre.

Ivar Smørgrav

Anmeldelsen i bladet var forkortet, uten at skribenten var informert. Vi beklager det, og publiserer den fulle teksten her.