Fiolin-misjonæren
PORTRETTET: Hun er født ambisiøs. Derfor bruker den verdenskjente Vertavo-fiolinisten Berit Cardas tiden sin til å lære horder av skolebarn å spille fele.
Våren for tre år siden: Berit Cardas (46) har satt sammen og øvd inn et klassisk konsertprogram med alle elevene på femte til syvende trinn ved Slattum skole i Nittedal utenfor Oslo. I orkesteret spiller skoleelevene med Dextra-musikere, i koret står de sammen med sangere fra Det norske solistkor. Konserten er i Grorud kirke, de fremfører blant annet Mozarts Ave Verum, satser fra Faurés Requiem og Hallelujakoret.
– Alle som forteller om «Slattum Requiem» får tårer i øynene. Hva var det med det prosjektet?
– Det var ekstremt bratt og ble gjennomført med adskillig motstand fra voksne som var involvert, sier Berit Cardas.
Noen måneder før presenterer Berit opplegget for lærerne, de sitter samlet rundt et lite bord med rektor. Berit forteller om hva hun ser for seg, repertoaret, hvordan de skal øve gjennom skoleåret, hun forteller om Solistkoret, om orkesteret hun har satt sammen av proffe musikere, og når hun er ferdig, er det ingen som sier noe. Alle ser ned i bordet. Og så sier rektor: «Er det ikke nok med én sang da, Berit?»
Berit ser vekk, og når hun har rensket stemmen, sier hun:
– Så trist. Mange har ikke troa på hva man kan få til med unger.
Den vinteren hun gråt
Berit bestemte seg for å gjøre prosjektet likevel, og hun gjorde det uten betaling. 163 barn var med, ett av dem hennes egen datter. Hun fikk musikktimene til å øve, men ingen ytterligere hjelp fra skolen. Ofte var hun alene med 60 elever, med lærere som satt bak i rommet med armene i kors.
– Svært få våget å tro på prosjektet. Da vi kom utpå vinteren var det noen som hadde sluttet å hilse. Mannen min sa: «Du må aldri finne på å gjøre dette igjen.» Jeg gråt faktisk litt den vinteren.
Konserten er i mars. Grorud kirke er fylt til randen av foreldre og lærere. Når Berit skal ta imot blomst, hører hun det enorme ropet fra koret og orkesteret bak.
– Det var koselig. Og veldig rart. Etter konserten var flere av lærerne smørblide, og nå tror alle jeg kan få til det meste, sier Berit.
Nå er hun i gang igjen med et nytt ambisiøst prosjekt, et nytt kull elever skal oppleve å være del av stor musikk. Berit står foran tavla på Slattum skole og ber en skoleklasse av niåringer holde snavla, og så instruerer hun dem i å føre buen fra A- til D-strengen. Felene er nesten stemt, og det lyder ganske fælt. Bak står kontaktlæreren, som også lærer å spille på løse strenger. De har øvd siden påske på å holde bue og instrument, i dag øver de på å få til fiss, andrefinger på D-strengen. Neste høst skal de opptre med KORK på hovedscenen i Operaen. Spillelista inneholder Mozarts Dies Irae og stykker fra Tannhäuser og Cavalleria. Noe skal de synge og noe spille.
– Vi skal øve hver uke fram til da! Det lyder ikke så ille når jeg setter Berlinerfilharmonien på playback, sier Berit og ler, og legger til at hun leder verdens verste orkester.
Har overtatt musikktimene
Hun har rett og slett overtatt musikktimene på fjerde trinn på Slattum skole, der yngste sønn er elev. I flere år har hun gitt fiolinkurs på denne skolen som et ubetalt foreldrebidrag. I år får hun penger av Sparebankstiftelsen til prosjektet «Gåsehud». Planen er å lære opp 160 skolebarn på fele og sang. Det skjer i musikktimene – og ingen øver hjemme. Hun er i gang på tre skoler, Slattum i Nittedal, og Jeriko og Uranienborg i Oslo. Denne høsten har hun også oppstartkurs på fiolin med alle femteklassinger i Hamar kommune, nesten hundre om dagen. Det gjør hun gjennom stillingen i Musikk i Hedmark, som er en type distriktsmusikerordning.
– Er du en fiolinmisjonær?
– Jeg kommer fra en slekt av prester og misjonærer, så det er sikkert noe der, sier hun og ler.
Dagen før vi møter henne på Slattum skole spilte hun med Vertavo i Wigmore Hall, og kvartetten skal straks ut på turné i Østfold med Frode Haltli. Kalenderen er ellers fylt opp, hun skal være solist med Gjøvik Byorkester i Brahms’ dobbelkonsert og på turné til Østerrike og Australia, før det braker løs med juleteater i desember. Hun kunne ha brukt tiden mellom oppdragene til å øve eller til å slappe av. I stedet lærer hun opp horder av barn på fiolin.
– Hvis jeg får være personlig engasjert i et prosjekt, da blir det interessant. Jeg er født veldig ambisiøs, og det kan jeg faktisk være på de løse strengene: Barna skal treffe den rette strengen, spille på det ene slaget, begynne og slutte en tone, det er en veldig høy grad av konsentrasjon. Men jeg vet at det ikke er mange profilerte utøvere som gidder beskjeftige seg med fele på dette nivået, sier hun.
– Hvorfor prioriterer du tiden din til dette?
– Jeg har lurt litt på det selv også. Svaret er vel at det jeg gjør får jeg ingen andre til å gjøre.
Proff som 14-åring
Selv ble Berit proff musiker allerede som 14-åring, da hun begynte å spille med Vertavo. Det var mens hun var elev på Østlandske musikkonservatorium i Oslo. Etter et sommerkurs med Leif Jørgensen fikk hun plass der, og det fikk etter hvert også tvillingsøsteren Bjørg på cello. Hver mandag hadde de fri fra ungdomsskolen i Hokksund og reiste inn til Oslo for enetimer og orkester. Mandagen ble den dagen i uka da hun følte seg normal. Da fikk hun spille med likesinnede, og hun traff Øyvor Volle og Nora Taksdal, som hun og søster Bjørg dannet kvartett med.
– Det skjedde aldri noe spesielt på mandager på skolen i Hokksund, så vidt jeg vet. De tre årene på ungdomsskolen var tunge å gå gjennom, det var som om tiden i timene stod stille, det jeg ville var å komme hjem og øve, sier Berit.
Hun fikk beskjed av lærer Leif Jørgensen om å øve tre til fire timer om dagen og litt mer i helgene og turte ikke la være. Etter et halvår merket hun hvor mye øvingen hadde hjulpet.
– Den følelsen var et vendepunkt. Dette kan jeg få til, tenkte jeg. Jeg øvde mer enn gjennomsnittet, men hadde ingen ambisjoner for hvor langt jeg skulle nå. Jeg tenkte aldri at jeg skulle stå på en stor scene. Jeg var en underdog i oppveksten, det var mye nerver og kollaps.
Orkester er ikke for alle
Etter ungdomsskolen sluttet Berit skolen og ble student på konservatoriet i stedet. Hun og tvillingsøsteren var de yngste studentene den sesongen. De kvalifiserte seg samme høst som vikarer i Oslo-filharmonien og levde en hel måned på lønna de tjente på en uke. De var 16 år, delte hybel og spilte i kvartett.
– Hvilke drømmer hadde du i ungdomstiden?
– Kvartetten tok av så tidlig, det var i grunnen bare å henge på så godt vi kunne. Men det var vel en drøm å få spille med Oslo-filharmonien, inntil jeg ble sittende ved en av de eldre gubbene som var sparsommelig med dusjingen, sier Berit og ler.
Berit beundret en musiker som nettopp hadde fått jobb i filharmonien, men overhørte en dag en samtale i garderoben om hvor skuffa vedkommende var over jobben. Samtalen gjorde det klart for Berit at orkesterjobb ikke er for alle.
– Et orkester kan bli en «notefabrikk», man spiller mengder med repertoar, også mye man ikke synes er spennende, av og til med dirigenter som tar underlige musikalske valg, sier hun.
Etter to år på musikkonservatoriet i Oslo, hoppet Berit av og dro til Hannover og videre til Minneapolis. Hun ville ha nye lærere etter fem år med Leif Jørgensen, men opplevde ikke å få musikalsk undervisning slik hun ønsket seg. Hun avsluttet utdanningen og spilte i stedet.
– Altså, på den tiden spilte jeg med Vertavo-kvartetten på så høyt nivå, vi spilte for og med store musikere, vi hadde opp mot 270 reisedøgn i året, og mye av fiolinundervisningen på konservatoriene opplevde jeg som latterlig.
Den eneste gangen Berit har savnet å ha papirer på at hun har annen utdannelse enn niårig grunnskole, er når hun underviser på Slattum. Skolen har tilbudt henne betaling, men som ufaglært arbeidskraft.
– Det er under hundre kroner timen! Da har jeg sagt at jeg heller gjør felekursene gratis. Da kan jeg også prioritere som jeg vil i musikktimene.
Bivirkninger av å spille
Hver uke stemmer hun opp et klassesett med fioliner så de ligger klare til å spilles på. Hun snakker til elevene i mikrofon og stryker med sin egen bue på tær, knær, mage og bryst for å markere dype og lyse strenger de skal stryke på, og når timen er over, stabler hun felene inn i et skap og setter stoler og pulter på plass, før hun selv skal øve. Det skjer hjemme, eller i NRK. Det hender hun låner øvingsrommet til mannen, solocellist Emery Cardas, mens han har orkesterprøve med KORK. De siste fire årene har hun byttet til bratsj i kvartetten, og det er tidkrevende å holde seg god på to instrumenter.
– Det viktigste jeg har lært meg er hvordan jeg øver. De som vil bli noe, må jo bare lære seg å øve så det funker, så de ikke kaster bort tiden. Jeg er glad jeg tidlig fikk ta ansvar for egne musikalske avgjørelser, og at vi fire jentene i kvartetten fikk bli voksne så tidlig.
Da de var ungdommer bladspilte de store bunker med noter, de lyttet på musikk, og ingen ting stod i veien, selvfølgelig hadde de tid til å øve sammen fem dager før en konsert.
– Nå ser jeg studenter og unge musikere som er så travle, de har så mange orkesterprosjekter. Det er mye de skal slurve seg gjennom. Mange spiller mye nesten bra.
Hun holder fra tid til annen mesterklasser på musikkhøgskoler verden rundt og har en privat fiolinelev på viderekomment nivå.
– Hadde det ikke vært gøy å undervise skikkelig gode fiolinelever mer enn du gjør?
– Jo, selvfølgelig, men alle kan lære en fisk å svømme. Det jeg gjør på skolene med feleundervisningen er bare noe helt annet. Jeg lærer opp barna til å elske musikk. Det er så mange bivirkninger av å spille uten å bli god, sier hun.
Barn man vil kjempe for
Berit har hatt en deltidsstilling i Dextra Musica i fem år, og jobben hennes har blant annet vært å være «innkaster»: Musikere som låner instrument fra Dextra forplikter seg til å gi fem dager i året til barn og unge. Berits oppgave har vært å mase og sende dem ut i bresjen.
– Hun som gjør det nå, får det til på strak arm. For meg var det en vanskelig jobb. Musikere er travle og det er utfordrende for dem å finne tid, sier Berit.
Hun har selv hatt med musikere fra Dextra-stallen for å hjelpe til på seminar. Det hender det har vært litt hjelpeløst, mange vet ikke hva de skal si eller gjøre og «der stakk han igjen».
– Men jeg forstår det. Er du en ung superfiolinist og skal inn i det jeg driver med, så er det vanskelig å finne noe å bruke av erfaring. Det hjelper meg veldig at jeg har barn på samme alder som skoleklassene jeg underviser, og det hjelper med trening, sier Berit.
Berit forarget seg over at den eldste sønnen hadde gått gjennom barneskolen med syltynn undervisning i musikktimene. Da hun også var usikker på om datteren ble mobbet på skolen, bestemte hun seg for å tilby klassen et lite kurs på fiolin. Slik kunne hun bli kjent med vennene hennes og bidra i miljøet, og bidraget til skolen kunne være en tilbakebetaling for lån av Storioni-fiolinen hun selv disponerer fra Dextra.
– Det var sånn det begynte, det var av helt egoistiske grunner. Jeg skulle undervise 15 elever i syv uker, så ble det 60 elever i et år og oppstart av feleorkesteret «Slattum Bulls», og jeg endte med å undervise dem i fele i fem år, helt til de gikk ut av barneskolen.
Nå er sønnen hennes på ni år med i gruppa som lærer fiolin i skoletiden.
– Det er egne barn man vil gjøre noe for, og så blir man kjent med flere barn som man vil kjempe for. Det er enkelte barn som gjør sterkt inntrykk. Det lille smilet hos et barn som ikke har noe særlig å smile for i det hele tatt. Jeg hadde en jente i klassen, som jeg visste ikke hadde det bra. Før den ene konserten vi hadde, henta vi henne hjemme. Vi fikk på henne tyllskjørt, hun skulle danse som en svane, mens orkesteret spilte fra Dyrenes karneval. Dagen etter konserten skulle elevene tegne. Jeg fikk se tegningen hennes, den var så nydelig, hun hadde tegnet en skog av små feler og svaner som fløy rundt. Hun er grunn god nok.