Solotubaist og komponist Øystein Baadsvik:

Verdens eneste fulltids solotubaist får ofte tilsendt verker fra komponister som vil at han skal framføre musikken deres. De fleste sier han nei til. En av grunnene til at stykker faller igjennom, er verktøyet som brukes for å skrive dem: datamaskinen.

– Et av kjennetegnene på et godt stykke er at det i lange partier låter veldig kjedelig på datamaskin. Jeg har sett en utvikling fra da jeg starta som solist på 90-tallet, den gang noteprogrammene ble introdusert. Det har skjedd noe med måten å skrive på i løpet av disse åra, mener Øystein Baadsvik.

Komponister som ikke er musikere

Særlig merkbar er endringen hos komponister som sjøl ikke har erfaring som musikere, og som ikke forstår at en god konsert er et resultat av et kreativt samarbeid mellom komponist og musiker.

– Hvis en komponist ikke har noen erfaring som musiker, kan man lett tro at musikerens eneste oppgave er å spille det komponisten har skrevet så perfekt som mulig, på samme måte som en datamaskin. Man putter ofte inn altfor mange toner, fordi datamaskinen er elendig til å skape magi i lange fraser. Den eksisterer jo ikke, påpeker Baadsvik.

En Puccini-arie låter dørgende kjedelig om du legger den inn i Sibelius eller Finale og trykker på play.

– Men i det øyeblikket en god tenor eller sopran tolker musikken, blir den interessant, påpeker Baadsvik.

Trenger vi musikeren?

Et av kjennetegnene på et godt stykke musikk er at det i lange partier låter veldig kjedelig på datamaskin, hevder tubaisten.

– Da har du gitt ansvaret til musikeren. Men det er ikke lett for komponisten å gi fra seg det ansvaret sånn uten videre, for med en dårlig musiker kan verket falle pladask. Det er mye tryggere å fylle opp med interessant harmonikk og spennende rytmer, sånn at det skjer noe hele tida. Men da frarøver du også musikeren muligheten til å forme og du mister også øyeblikkets magi på konserten, sier Baadsvik, som sjøl skriver musikk, blant annet for sitt eget instrumentet, tuba.

– Bruker du datamaskin?

– Jeg gjør begge deler. Men jeg er veldig bevisst på at om det låter kjedelig på datamaskin, så vil det likevel kunne høres bra ut med en god musiker. Man tar en sjanse, for man gir fra seg barnet sitt og aner ikke hva andre vil gjøre med det, men den sjansen må man ta, ellers blir det for dødt.

– Blir musikken dårligere av at vi har fått datamaskinen som verktøy?

– Nei, den blir ikke nødvendigvis dårligere, men jeg tror vi har fått mer musikk som står altfor godt på egne bein, uten musikeren.

Hvem er viktigst i en framførelse?

Og da blir vi brått kasta inn i den eldgamle diskusjonen: Er musikeren komponistens verktøy for å nå ut med sin musikk, eller er komponisten musikerens verktøy for å nå ut med sin tolkning?

– Hvem er den viktigste personen i en framførelse, musikeren eller komponisten, spør Baadsvik retorisk.

– Hva mener du sjøl?

– Jeg mener at på scenen er musikeren den viktigste personen. Uten en god musiker spiller det ingen rolle hvor god komposisjonen er. En musiker uten pasjon, fantasi, stilsans og god teknikk kan få sjøl det beste verk til å bli en sann lidelse. Det blir like lite opphissende som å høre Berlin-filharmonien spille Mahlers femte på en elendig mobiltelefon-høyttaler. Samtidig kan en god musiker løfte en middelmådig komposisjon til store høyder med de samme egenskapene.

Varsku til utdanningene

Noen ganger får komponisten urettmessig skylda for at verket er uinteressant, mener Baadsvik.

– Hvis publikum kjeder seg under en Puccini-arie får sangeren umiddelbart skylda. Alle veit at Puccini er en stor komponist, så han kan jo ikke være problemet! Hvis den samme sangeren derimot gjør en kjedelig tolkning av en arie laget av en ukjent komponist, er det stor sjanse for at publikum beskylder komponisten for å ha skrevet en kjedelig arie. Særlig om sangeren har «et kjent navn» og komponisten ikke har det. Dette kan være noe av grunnen til at komponister kvier seg for å overlate musikalsk ansvar til musikeren og isteden prøver å gjøre hele jobben sjøl. Det eneste komponisten da trenger, er en teknisk dyktig musiker som spiller alt som står på notene, på samme måte som datamaskinen gjør det. Verken mer eller mindre, sier Baadsvik.

Han mener denne utviklingen på sikt endrer musikerens rolle, fra å være en skapende kunstner til å bli en reproduserende maskin.

– Komponister og musikere er dog helt avhengige av hverandre, så her ligger det også et varsku til utdanningsinstitusjoner og musikkonkurranser. Hvis vi ikke dyrker fram musikere som evner å bære en frase og som klarer å «lese musikken mellom linjene», kan vi heller ikke forvente at framtidas komponister tør overlate dette ansvaret til oss.

• Les mer om Øystein Baadsvik i portrettet i papirutgaven av Musikkultur, som kommer ut 8. desember.