Hvem: Alfred Fidjestøl, historiker, forfatter og journalist.

Hva: Har skrevet boka Eit eige rom om Kulturrådets historie.

Hvorfor: Det er 50 år siden Norsk kulturråd ble opprettet.

Hvorfor er historien om Norsk kulturråd så spennende?

Helt fra Norsk kulturråd ble opprettet havnet institusjonen i kryssilden for grunnleggende motsetninger i det norske samfunnet, mellom elitekultur og folkekultur, mellom by og land, mellom eksperter og folkevalgte, mellom kunstens frihet og de politiske kravene til kunsten.

Boken, kort fortalt?

Historien om Norsk kulturråd er en historie om fremveksten av det moderne Norge. Om frykten for fjernsynet og hva som ville skje med norsk kultur når alle hjem fikk TV. Om hvordan populister på Stortinget senere spottet forfattere og kulturråd ved å lese høyt fra den modernistiske lyrikken, og om hvordan Frp stadig har drømt om å høytrykksspyle Kulturrådet «rent for spindelvev».

H

Gerhardsen-regjeringen ville etablere et eget rom utenfor politikken, der kunstnere og kulturpersonligheter skulle få forvalte en egen post på statsbudsjettet. Poenget var at politikere ikke skulle legge seg opp i innholdet i kunsten, rådsmedlemmene skulle avgjøre hva som var god kunst og hvem som skulle få produsere den.

Hvorfor ble rådet opprettet akkurat i 1965?

Det som utløste det, var en følelse av krise i kulturpolitikken. I etterkrigstida trodde man at økt velstand, mer fritid og utdanning skulle gi et oppsving for kultur. Det motsatte ble tilfellet. Det ble produsert mindre skjønnlitteratur, og salget av teaterbilletter falt drastisk. Regjeringen innså at det måtte gjøres et grep, og så for seg et fond og råd som kunne drysse penger utover Kultur-Norge. Det som utløste følelse av krise og opprettelse av rådet, var nettopp at salget av ny norsk litteratur sank. Oversatt krim og pocket flommet over landet. Da Norsk kulturråd ble opprettet i 1965, var skjønnlitteraturens posisjon avgjørende, og en tredjedel av pengene gikk til innkjøp av ny, norsk skjønnlitteratur.

Hvordan har vektingen av kunstuttrykkene endret seg?

Litteraturstøtten har vært mest stabil, og lagt beslag på cirka en tredjedel av fondet hele perioden, mens andre tiltak, som støtten til kulturbygg, er forsvunnet fra fondet. Støtten til musikkfeltet er det området som har økt mest. Den første tiden gikk mindre enn ti prosent til musikk, men siden 2010 har musikk vært det største området i Kulturfondet.

Hvorfor har det vært så mye debatt om Kulturrådet?

Det gjøres et radikalt grep når regjeringen setter ut til et råd å forvalte fellesskapets penger. Det gis makt over store summer, som rådsmedlemmene ikke kan stilles politisk til ansvar for. Selve prinsippet bak Norsk kulturråd ble ikke diskutert, ordningen druknet i debatten om moms og avgift på ukeblader. Siden har det vært strid om avgjørelser og tildelinger fra rådet, og Stortinget har også opptrådt inkonsekvent og har overprøvd avgjørelser.

Hvilken periode i rådets historie har vært mest avgjørende for at rådet er som det er i dag?

Det skjer en vending midt i historien, på 1990-tallet, i Åse Klevelands tid som kulturminister. I tillegg til å være et uavhengig råd, blir administrasjonen pålagt rene delegerte forvaltningsoppgaver på vegne av departementet. Etter det er Norsk kulturråd både et uavhengig råd som forvalter pengene fritt, og en administrasjon som stadig blir større. I dag er det en enorm organisasjon med 130 ansatte som gjør direktoratsoppgaver på vegne av departementet. Det gjør at Kulturrådet er en mer utydelig institusjon i dag enn i starten.

Ble rådet skapt etter modell fra andre land?

Det norske rådet er ikke unikt i verden, samtidig er det ingen referanser til andre lands modeller i forarbeidene. Det er overraskende. Selv om det ikke finnes kildebelegg for det, er det sannsynlig at man skulte til Arts Council i England, som ble opprettet etter krigen.

Hvordan vurderer du viktigheten av rådet før og nå?

Selve rådet hadde en mer sentral posisjon i kulturdebattene før. Alle nordmenn visste hvem rådsmedlemmene var: Thorbjørn Egner, Kjell Bækkelund, Halldis Moren Vesaas, og det var et omtalt organ. Det var velvilje til Kulturrådet som idé, og hva det måtte mene i kulturspørsmål. I dag er det en rådende oppfatning at kulturpolitikk utvikler seg gjennom det politiske systemet, og at kunstnere i et eget rom ikke skal ha mer å si enn andre. Det har alltid eksistert en populistisk kritikk om at Kulturrådet støtter outrerte og rare prosjekter, som ikke burde fått statsstøtte. Samtidig er ideen om et uavhengig organ vel så viktig i dag, med press på ytringsfriheten.

Ser du tegn på hvilken vei det går videre for rådet?

Et nøkkelspørsmål er hvorvidt rådet klarer å verne om autonomien sin, om de får tatt alle beslutninger i fred. Der er det kamper hele tiden. Tidligere kulturminister Trond Giske ville overstyre flere avgjørelser. I 2013 kom en lov som stadfestet autonomien til rådet, en lov som nektet storting og regjering mulighet til å overprøve tildelinger. Men allerede året etter instruerte Stortinget Kulturrådet om å gi to millioner kroner ekstra til Oslo internasjonale kirkemusikkfestival. Det viser at det er en viktig jobb fremover å få fastslått prinsippet om autonomi som urokkelig, så vi slipper den typen omkamper.

Det byttes ut fem rådsmedlemmer i år, er det noe mer spenning i det enn tidligere?

Ja. Departementet har varslet at de ønsker en ny type kompetanse inn i rådet; jus, ledelse, og økonomi. Dette kan være en utvikling som truer ideen om at det er kunstnere selv som skal styre pengene. Hva slags folk som kommer inn, kan bli avgjørende for hva Kulturrådet blir.

Hva i historien har overrasket deg mest?

At det har vært en såpass kontinuerlig debatt om Kulturrådets rolle i hele 50 års-perioden. For mange av oss som ikke søker penger fra rådet, oppfattes det som en institusjon med en diffus rolle. Å se hvor tydelig institusjonen tross alt er når man leser historien, er derfor fascinerende.