Siden 2001 har Den kulturelle skolesekken (DKS) vært en av Norges største kultursatsinger – og sørget for at alle barn og unge i Norge i alderen 6-19 år, uavhengig av bakgrunn, familie, lærer og skole, får oppleve et bredt spekter av kunst- og kulturopplevelser i løpet av det obligatoriske skoleløpet. Gjennom 15 år har det vært tverrpolitisk enighet om denne unike nasjonale satsingen, og millioner av norske skoleelever har fått oppleve profesjonell kunst og kultur som en del av skolehverdagen. Like fullt har det aldri blitt etablert en felles forståelse av hva DKS skal representere og hva vi ønsker å oppnå med denne satsingen. Kartet som beskriver retningen vi som jobber med DKS skal styre etter, har aldri blitt tegnet. Over det ganske land har DKS-ordningen i stedet fått utfolde og forme seg slik den best har passet inn i lokale forhold og rammer.

Les også: Rikskonsertene overtar Skolesekken

Resultatet – logisk nok – er at det i dag er store forskjeller i hvordan DKS organiseres i landets kommuner og fylker. Det er også stor variasjon når det gjelder selve innholdet, og i rollefordelingen mellom skole- og kultursektoren i DKS-arbeidet. I en så omfattende og innholdsrik ordning skal det selvsagt være rom for variasjon, medvirkning og lokale tilpasninger – men da som en del av en helhetlig strategi, ikke som resultat av mangel på en. Diskusjonene om innholdet i DKS har hittil vært mange og lange – og vanskelig å konkludere. Nå som regjeringen har igangsatt en omorganisering av DKS, foreligger en unik mulighet for å etablere en felles forståelse og eierskap blant alle aktørene – og for å avklare et, etter min mening, nødvendig premiss for et framtidig godt samarbeid om DKS mellom kultur- og skolesektoren: Har kunst- og kulturopplevelser i seg selv en verdi for barn og unge – og for skolens undervisning for øvrig?

Les også: Ti råd for bedre kultur i skolen

For mange skoler virker det i dag utfordrende å prioritere å bruke tid på DKS, med mindre DKS representerer en ferdig pedagogisk pakke. Skoleledere og lærere har behov for forsikring om, og oppmuntring til, at det er ønskelig og verdifullt å bruke tid på DKS. I Vestfold, som har et relativt stort DKS-program, tilsvarer tidsbruken i underkant av 1 prosent av undervisningstiden. I Vestfold representerer DKS primært en kulturopplevelse, som det er mulig å knytte et pedagogisk opplegg til. Min påstand er at alle DKS-opplevelsene på ulike måter kan knyttes til elevenes læring: Enten ved at innhold og tema samsvarer med temaer i undervisningen eller ved at de bidrar til å styrke evnen til refleksjon, kreativitet og til kritisk tenkning. DKS er også en viktig bidragsyter i skolenes arbeid med styrking av læringsmiljøet.

Den generelle delen av skolens læreplaner har fortsatt gyldighet, og i et dannelsesperspektiv er det umulig å svare annet enn ja på mitt spørsmål over. Men slik DKS har vært organisert og praktisert til nå, har vi ennå ikke fullt ut sett potensialet i denne unike ordningen. En felles målforståelse, bedre eierskap og forankring, og en tydeligere rolleforståelse blant alle DKS-aktørene, er suksessfaktorer som må på plass for at den omorganiseringen av DKS skal gi en verdifull effekt. Lykkes vi med dette, vil det bidra til at elevenes utbytte av DKS-tilbudet blir større – som bør være det viktigste. Vi som har jobbet med DKS siden starten, forventer at den pågående omorganiseringen vil bringe med seg en tydelig strategi for hvor DKS skal, og som ikke levner tvil om at DKS skal være en verdifull og berikende del av den norske skolehverdagen.

Else Blom, kultur- og idrettssjef, Vestfold fylkeskommune, tidligere lærer og pedagogisk veileder i grunnskolen, erfaring fra DKS Sandefjord og DKS Vestfold

I førstkommende utgave av Musikkultur på papir får du mer om framtida til Den kulturelle skolesekken.