I garderoben i Gamle Logen står en ung kar og får på seg skjorte og slips. Seksåringen har spilt fiolin i 45 minutter, men Sigyn Fossnes (46) nøler ikke med konsertoppdraget.

– Seksåringene er strålende, de er med å stryke på løse strenger med Juniorensemblet!

Mange ganger før kvelden er omme, skal Sigyn bygge dem opp med superlativer. Hun skal gå i prosesjon med de små, sitte på huk og stryke med dem, hun skal være konferansier, backe opp elevene som skal på scenen alene, hun skal spille flere solostykker selv, men nå er det generalprøve med de eldre barna, juniorene. Instrumentene er stemt, de står klare, men før hun setter igang, ser det ut som det er noe hun har glemt. Hun senker skuldrene, smiler:

– Har alle det bra?

Symfonien for hyrdene fyller rommet, men det låter bare 80 prosent av hvor godt det kan bli. Sigyn vil ha 110!

– Det er veldig gøy hvis det låter så flott som vi har drømt om! Neste sats, vennlig! Ha kontakt med gruppelederen! roper hun ut.

Selvfølgelig spiller Sigyn med dem. Selv om det er et orkester med barn og unge tenåringer, skal det låte som om det er Oslo Camerata. Dét er idealet. Derfor kan hun også si til dem på øvelsene: «Dere må evne å ta instruksjon», eller «Dere er med i et orkester for begavede barn, ikke for tungnemme, så rett dere opp!» I rekkene står barn som har hatt årlige barokkseminarer med Susie Carpenter-Jacobs fra Age of Enlightenment, som har spilt i store saler i London, som kaster snøball med dirigenten sin i pausene.

– Når det er tydelig at barn har en kunstnerisk agenda, så er det like flott som når voksne spiller. Barn har sjarmen i tillegg, det er noe ved barn som er veldig formildende! Men jeg forlanger jo å flytte fjell. Jeg hater at ting bare er middelmådig.

Lærer opp professor i Hanoi

Ofte kan man se henne i lange steg, bærende på en pose full av faglitteratur og nye noter.

Ikke bare underviser hun 17 fiolinelever ved Barratt Due og ved den nye musikklinja på Majorstuen barneskole, hun underviser også framtidens fiolinlærere i didaktikk, både ved Musikkhøgskolen og ved Barratt Due. Det gir henne en dyp kjennskap til alle undervisningstradisjoner og en unik ballast, i følge kollega Alf Richard Kraggerud.

– Hun åpner dører for den oppvoksende slekt, og lærer kommende lærere å undervise. Hun er den i Norge som vet mest om strykeundervisning, sier han.

I Hanoi, Vietnam, er hun med å utvikle instrumentalpedagogstudiet, og hun underviser en professorer i didaktikk. I Manchester, i Aberystwyth, i Gaza, har hun også ting på gang.

– Er kulturskolepedagogene i Norge nysgjerrige på hva du gjør?

– Ja, jo. Men jeg liker ikke å framheve meg som noen superpedagog. Jeg er så privilegert. Jeg får vanvittig talentfulle barn i fanget. Det forplikter meg til å vise dem seriøsitet tilbake.

«Piff», buen på hodet; Sigyn krever oppmerksomhet. Selv er hun oppslukt av elevene. Uansett nivå er eleven den viktigste i hele universet, der og da. En av Sigyns tidligere elever, Pernille Borud, mener Sigyn er ulik alle lærere hun har hatt.

– Hun er virkelig one of a kind! Ofte ba hun meg forestille meg en fantasifull historie til stykket jeg spilte, og jeg skulle spille av en scene i hodet samtidig. Timen var nesten som en psykologtime, hun krevde at begge brukte seg selv i musikken, som skuespillere gjør. Jeg ble ikke musiker, men jeg følte aldri at hun ble skuffet for det, for hun hadde likevel gjort jobben sin, og jeg hadde lært så mye om meg selv, sier Pernille Borud.

– Det er veldig viktig for meg å si, sier Sigyn:

– Mitt hovedanliggende er ikke å drive fram virtuose fiolinister, at elevene skal vinne konkurranser og bli bedre enn andre, men at de skal komme inn i musikkens mysterium. Et barn blir født, det er mirakelet på jord, og det står på tå hev for å lære: «Jammen, vis meg mer!» Det er ikke grenser. Jeg synes det er forferdelig trist at barn ikke kan solafa-systemet, do-re-mi. Barndommen kommer ikke tilbake, og vi skal ikke tulle for mye med den.

– Når oppdaget du at du hadde talent for å undervise?

– Faktisk oppdaget jeg det veldig tidlig. Kanskje allerede da jeg hadde min første elev. Stian het han. Jeg var 15 år og lagde sanger til ham: Kan du hoppe paradis på D-streng, synger Sigyn.

Det var i Roven i Fet. En flatbygd med nesten ingen mennesker, men foreldrene hennes fikk i gang et orkester for dem som spilte.

– Jeg hadde lange armer og ben og fikk ikke til ting med en gang. Det gjør meg bedre til å undervise; jeg vet om alle problemene som dukker opp og hvordan jeg kan hjelpe. Og så er det i blodet. Begge foreldrene mine er lærere, og pappa er så barnlig, og det er jeg også. Jeg elsker å leke og gjør det i timene. En kjedelig bueøvelse kan bli så morsom med «Tampen brenner». Jeg gjemmer noe og eleven må spille sterkt og svakt på leting etter tingen.

Bestemte seg i Tromsø

Første sats i a-moll-konserten av Vivaldi er opptaksrepertoaret til Barneorkesteret, som Sigyn ledet i 13 år. For Junioren­semblet, som hun dirigerer nå, er prøvespillrepertoaret Mozarts konsert i G-dur eller tilsvarende repertoar.

– Barneorkesteret jeg spilte i er ikke i nærheten. Jeg tør ikke tenke på mitt eget nivå som barn! Men det er urettferdig å sammenligne. Barratt Due-systemet har sprengt en lydmur for hva det er mulig at barn kan klare.

– Så du spilte ikke a-moll-konserten til Vivaldi som åtteåring?

– Er du gal! Jeg spilte den ikke før jeg var 13 år. En av elevene mine på 13 år spiller alt repertoaret jeg spilte på Guildhall School of Music da jeg tok master. Skjønner du?

Sigyn er godt over 20 år når hun bestemmer seg for å bli musiker. Hun sitter på lesesalen på Universitetet i Tromsø, dit hun har flyttet med foreldrene. Bøyd over en 570-siders bok om geofysikk, slår det ned i henne: «Nei, dette er feil. Ikke denne boken… Jeg skal bli musiker!» Men hun har ikke noe hastverk. Selv om det er tidlig på høsten, fullfører hun hele året og regner ut formelen til en kirkeklokke på eksamen.

Deretter tar hun to år ved Nordnorsk musikkonservatorium, før hun begynner på nytt ved Musikkhøgskolen. Deretter master ved Guildhall School of Music. Et par år senere skal hun komme til å skrive hovedfag om Giacinto Scels.

– Hva skjedde med deg i Tromsø, egentlig?

– Storesøsteren min var supertalentet i familien. Jeg var den skoleflinke, og det var ikke opplagt at jeg skulle bli musiker. Men i Tromsø spilte jeg hos Malfred Hanssen. Han gjorde meg trygg, og jeg fikk den naturlige selvtilliten. I Tromsø var det så friskt, fritt og åpent.

En finger for lite

Sigyn har akkurat sagt opp fast orkesterjobb i Stavanger symfoniorkester i 1998, og er på turné med ensembelet Della Strada i Gøteborg. En junikveld går hun kveldstur med Njål Sparboe og Victoria Johnson til Bohus festning. Sigyn, som har så mye energi og krefter som må brukes opp, begynner å klatre på gjerdet. Samtidig som hun hopper ned, har en pigg i gjerdet kilt seg fast i gifteringen. Fingeren blir revet av.

– «Åh, nei og nei og nei!» Det er veldig typisk meg å miste en finger. Det var ikke så mye blod, det gjorde ikke så vondt, og jeg fikk masse adrenalin: «Sy den på fort! Sy den på fort!» Jeg er veldig glad legene i alle fall prøvde.

Det var etter at hun rev av seg fingeren at hun virkelig la seg i selen solistisk. Hun ga ut sin første solo-CD med verker av norske komponister og gjorde innspilling med strykekvartetten Ametri, begge nominert til Spellemann.

– Mannen din sier du ble fandenivoldsk og raskt regnet ut at det gikk an å spille fiolin uten høyre ringfinger.

– Først ble jeg dødsdeprimert. Jeg hadde jo akkurat sagt opp fast jobb, og så mistet jeg fingeren en måned etterpå. Veldig bra timing! Yeah. Jeg gikk til psykolog i et halvt år, og så kom jeg til det at «jeg er så glad for at det ikke var verre, at jeg har familie, at jeg lever!» Jeg ble faktisk en mye bedre fiolinist.

Når hun underviser på seminarer og nye elever spør hvorfor hun mangler en finger på buehånden, tar Sigyn Fossnes kortversjonen. Hun vil heller bruke tiden på en ny sang.

– Ellers skal de ta på den, og da går det masse tid. Jeg har faktisk begynt å vise buehånden med venstre hånd, speilvende som areobic-instruktører gjør.

Død katt i søpla

Tilbake i Gamle Logen: Sigyn reiser seg fra den lille grønne pinnestolen ment for barn. Det er hennes tur til å gå på scenen med en komposisjon av naboen, Jon Øivind Ness. Dead Kitten in the Trash er hva det unge publikummet får høre.

– Jeg liker de rare, personlige komposisjonene hans. I musikken hører man de små potene som løper over pianoet, for katten gleder seg så veldig til å få en kattunge, men så er den dødfødt og det er en kjempetragisk slutt.

Sigyn stopper snakkestrømmen en stakket stund.

– Dette er kunstnerisk viktig i kjernen av det jeg driver med. Barn representerer framtiden, og det man gjør som barn blir man så skrekkelig glad i. Hvis vi venter med å introdusere samtidsmusikk til de er 25 år, da er det for sent!

Sigyn elsker nye partiturer, og det at hun ikke aner hva komponisten vil.

– Det er mye dårlig musikk også, «fy søren, det skal jeg aldri spille igjen». Men man oppdager perler også. Spill masse verk, og dommen kan komme etterpå. Vi skal gjøre avtrykk av vår tid, sier hun.

Selv er hun gift med en komponist, Kaare Dyvik Husby, og når hun ikke underviser, utforsker hun nye partiturer med ham. Med Ensemble Ernst urframfører hun en hel del, og hun har medvirket på en haug innspillinger med ny musikk.

– Da jeg var leder for Ny musikk i Rogaland, ble jeg tvunget til å tenke gjennom hva som er sjefsargumentet for at vi må ha ny musikk. Hvorfor? Jo, hvis ny musikk ikke er viktig, når skulle vi ha sluttet å tenke det? Med Bachs Matteuspasjonen, som samtiden kanskje ikke likte? Eller skulle Messiaens Kvartett til tidenes ende være det siste? Hvis man tenker sånn, er også Bach og Brahms samtidsmusikk på en veldig rar måte.

Jobber seksdagers uke

Sigyn jobber seksdagers uke, nøyer seg med tre ukers sommerferie, og spiser middag med mann og sønn én hverdag i uken.

– Njord er en perle. Det var veldig trist da han var liten og han var hjemme med mannen min på lørdager, mens jeg jobbet. Han måtte bli god til å spille veldig fort, så han kunne begynne i orkesteret jeg dirigerte.

– Hva er det i din pedagogikk som gjør at elevene utvikler seg så raskt?

– Åh, det er et utrolig stort spørsmål, men jeg er jo utrolig langsom og elevene følger et øveark, som vi ofte også bruker på spilletimene. Det er oppvarming uten instrument, ordentlig oppsett, stryk på løse strenger, store og små strøk. Så jobber vi med fingerfleksibilitet, venstrehåndstabilitet, skalaer, treklanger, dobbeltgrep, etyder, og toneart må sies høyt. Oppvarmingen kan gjerne ta en hel time. Det høres langsomt ut, men jeg elsker langsomme prosesser.

Og så kommer stykkene. Sigyn jobber med stil, fraser, og klang. I tillegg til solostykker øver elevene på orkesterrepertoar, kvartettnoter, og samspillstoff, de klapper rytmer og bladspiller. De må ikke hoppe over noe viktig, men gjøre alt de skal.

– Hemmeligheten er variert og sakte spill, superkvalitet. Masse teknikk, support, harmoni og rytme, kroppslig frihet, musikkglede, gode relasjoner, store tanker! Og så er vi så heldige på fiolin, vi har mesterverk fra Bieber til Bach, Mendelssohns fiolinkonsert i e-moll, så perfekt, Sibelius, vi er bare omgitt av fantastiske verk. Tzigane av Ravel. Lutoslavskis partita, Bartoks fiolinkonsert. Jeg er skrekkelig heldig som kan holde på med dette hele dagen!

– Hva mener du om den norske kulturskolemodellen?

– Det er en flott ting at det finnes for alle, men det er ikke nok kvantitet. Elevene har for korte spilletimer og har ikke sjanse til å føle at de mestrer. 12-åringer har så høye intellektuelle evner til å bedømme eget spill at hvis de ikke synes de er gode nok, tror jeg de slutter. Det er veldig dumt for kulturskolene, hvis de med dårlige opplevelser blir politikere eller publikum!

– Hvorfor jobber du så hardt?

– Jeg elsker å undervise, og så er det faktisk ikke så mange fiolinlærere, da blir det viktig å bidra. I tillegg må jeg spille selv for å være ordentlig lykkelig. Da blir det fort en del dobbel virksomhet. Altså, hvis jeg hadde fått en instruks for arbeidet mitt, så hadde jeg lagt meg ned og grått, jeg virkelig hater å bli ledet. Men jeg er kjempemotivert, jeg teller ikke timer, jeg vil bare gjøre det beste for alle! Jeg har masse indre motivasjon. Jeg kan bli superglad inni meg når som helst. Er ikke det hilarious?

En to timer lang konsert er over i Gamle Logen. Nedenfor scenekanten står to 12 år gamle gutter som ikke vil pakke ned instrumentene. De spiller Brucks og Mendelssohns fiolinkonserter som om de sto på scenen, mens de andre skumper forbi, skal ut.

– Først tenkte jeg at det var egoistisk å spille så mye solo på en konsert med barna. Men etterpå kom en elev og sa han ville spille Svendsens romance, et av solostykkene jeg spilte. Jeg glemmer den dimensjonen. At jeg er meg. Fiolinist og rollemodell.