Kultur og inkludering

I musikkbingen ved Bjørnebekk asylmottak i Ås konstaterer bandlærer Tore Eie at Josef Taghaddos fra Iran er et talent på trommer.

– Du finner rytmen veldig bra, sier Tore og viser tommel opp.

Josef har bodd på mottaket i fem måneder og låser seg ofte inn i bingen for å spille bass og trommer. Han smiler bak trommesettet.

– Skal du spille trommer i Iran, må du være sikker på at ingen hører deg, sier Josef, som er en dedikert metalfan.

I den lydtette musikkbingen er det fritt frem for beboerne å låse seg inn og spille. Hver tirsdag kommer bandlæreren fra kulturskolen i Ås for en åpen jamsession. Denne kvelden er disse med: Josef (38), asylsøker fra Iran, Nahom (28), asylsøker fra Etiopia, Wassim (15), asylsøker fra Syria, og Myfanwy (41), innvandrer fra New Zealand, som bor i Ås.

– Det er aldri de samme som er med på øvelse, sier Eie.

– Alle har et personlig ansvar

I Ås kommune er 20 prosent av befolkningen fra et annet land, og det internasjonale miljøet i kommunen er en av grunnene til at kulturskolen for sju år siden opprettet et internasjonalt kultursenter, som del av sin virksomhet. De samarbeider med det kommunale asylmottaket, med voksenopplæringen, grunnskoler, barnehager, Nav og frivillige organisasjoner. Et første bidrag fra Kunnskapsdepartementet på 350 000 kroner gjorde det mulig å bygge opp modellen. I årene etter er finansieringen kommet fra private givere og tilskuddsmidler fra Utdanningsdirektoratet, Utenriksdirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

– Kulturskolen ønsker å ta samfunnsansvar og være mer enn en opplæringsinstitusjon. Vi er et ressurssenter for alle som bor i kommunen, og vi legger til rette for at innvandrere, både voksne og barn, kan ta del i kulturtilbudene, sier rektor Alexander Krohg Plur.

Innvandrerbefolkningen i Norge øker. Statistisk sentralbyrå anslår at det vil bo 1, 3 millioner mennesker med utenlandsk opprinnelse i Norge om 25 år. I dag er innvandrerbefolkningen 15,6 prosent av folketallet og teller vel 800 000 mennesker. 28 prosent av disse er flyktninger.

Hvis målet er et samfunn som er godt for alle som bor her, hvordan kan vi bidra til at nye innvandrere får delta? Hviler det et ekstra ansvar på kulturarbeiderne?

– Alle i samfunnet har et personlig ansvar, men det er ulikt hvordan man håndterer det. Vi som er kulturarbeidere bør se vår plass i en sånn situasjon. Vi har verktøy til det og kan bruke yrket vårt, sier Krohg Plur.

LES OGSÅ: Dette gjør de i Ås

Vil på studietur

Et jevnt sig av kulturarbeidere og kulturskolerektorer tar kontakt med Ås-rektoren. De ønsker å høre hvordan de driver internasjonalt kulturarbeid, og ber om å få komme på studietur.

En av dem er rektor ved Kongsberg kulturskole, Irene Bjørnnes. Hun har fått 300 000 kroner i fanget av kommunestyret til flerkulturelt arbeid, og vet ennå ikke hva hun skal sette i gang.

– Kulturskolen har fått penger uten å ha bedt om det, men det tar vi som en positiv utfordring, sier hun.

Bevilgningen til kulturskolen i Kongsberg kommer samtidig med at det opprettes et nytt asylmottak i kommunen, som planlegges å ha 1000 beboere. De første asylsøkerne er i ferd med å flytte inn.

– Hvis målet er å hindre utenforskap, så er det mye kulturskolen kan bidra med. Vi har et vedtak om at kulturskoledrift skal prioritere barn og unge, så det vil være naturlig at vi retter oss mot barnefamilier. Kanskje kan vi også finne frem til folk på mottaket med kunstneriske ferdigheter, som kan være ressurspersoner i lokalmiljøet, sier Bjørnnes.

Barnehager har planlagt sangbesøk på mottaket, og beboere er invitert til korpsøvelser. Hun ser for seg at lærerne kan bruke noe tid på mottaket og at barn kan holde konserter der.

– Hvis asylmottaket fylles med et flertall av voksne menn, kan kulturskolen likevel bidra?

– Ja, på ett eller annet vis. Vi skal i dialog med de som arbeider med aktivisering på mottaket. Nå må vi bli kjent og kartlegge behovet. Vi vil være et ressurssenter for kultur i kommunen og vil gå oss selv i sømmene og finne ut hva vi kan gjøre for å bli mer tilgjengelige for alle, sier Bjørnnes.

Rådmann i Kongsberg kommune og nestleder i Norsk kulturskoleråds sentralstyre, Heidi Hesselberg Løken, mener det påhviler alle norske kommuner et ansvar for god integrering.

– Ethvert menneske som bor i en kommune skal oppleve at samfunnet de bor i er godt, enten de bor der permanent eller i kortere tid. Da er det særlig tre kulturfaglige aktører som kan utrette mye dersom de ressursmessig settes i stand til det: Biblioteket, lag og foreninger og kulturskolen, sier hun.

Har ikke råd til konsertbilletter

I musikkbingen ved asylmottaket i Ås leter musikantene seg frem i nye akkorder. Ellen Sibe Kråkenes, som leder det internasjonale kultursenteret, er kommet for å høre på og sier at hun kan skaffe Josef en trommelærer ved kulturskolen.

– I Iran leste jeg musikkteori, men spilte ikke. Det er en hobby jeg vil utvikle, sier han.

Han snakker persisk, arabisk, russisk, engelsk, tysk, og nok norsk til å gjøre seg forstått.

Han sier at drømmen er å leve i fred, ikke bli forfulgt, ikke bli torturert.

– Og så har jeg en drøm om en gang å havne på forsida til Metal Hammer. Se her, sier Josef og viser frem et plekter fra bandet Anthrax, som han fikk av gitaristen etter en konsert på Sentrum scene.

Nahom (28) sitter ved keyboardet. Han har bodd 11 år i Norge og to år på mottaket, etter at han mistet arbeidstillatelsen. Han synger i kirkekoret i Ås og spiller ofte i musikkbingen.

– Selvfølgelig gjør det dagene mine bedre, sier han.

– Hva skal til for at det skal bli lettere for dere å delta i kulturlivet her i landet?

– Jeg er veldig glad i å gå på konsert, men pengene strekker ikke til. Vi får 900 kroner annenhver uke, så det er begrenset hva vi kan være med på, sier Nahom.

– Jeg skulle vært mer på konsert og teater for å se hva nordmenn er opptatt av, sier Josef.

Strikkekafé, symaskinkurs og sykkelpleie

Bandet og musikkbingen er et av tilbudene i regi av Ås kulturskole og internasjonale kultursenter. Og de tilbyr mye mer: Strikkekafe, symaskinkurs, sykkelreparasjonskurs. Kulturskolen har laget et snekkerrom med verktøy, og de tar imot barselgrupper fra helsestasjon-en på babysang. De står også for arrangement som workshops, internasjonal kulturuke, barnas verdensdager, og forestillinger som er en variant av Fargespill. Nå har kulturskolen også fått en egen pott penger til å forebygge radikalisering.

– Tenker mange kulturskoler for snevert om hva de kan drive med?

– Alle kulturskoler er forskjellige og preges av sine ledere. Men flere har nok et større potensial enn de tror. Kulturskoler er en ressurs for å få ting til å skje, sier Krohg Plur.

– Hvilke tiltak monner?

– Det er vanskelig å si hva som har størst effekt. Hver aktivitet kan ha stor betydning for det enkelte mennesket. Når de maler bilder, eller er med å lage teaterforestillinger, så bearbeider mange egen livshistorie. De lærer språk, får sosiale nettverk, folk å hilse på, sier Ellen Sibe Kråkenes.

Bygge ned barrierer

Kunst og kultur er ikke alltid egnet for integrering. Det har begrensninger, ifølge forsker Bård Kleppe ved Telemarksforsking. Han mener norske kulturarbeidere har en stor tro på at kultur har en sterk effekt på alle.

– Det er en typisk norsk tanke og noe overdreven, og bunner i at det norske dannelsesidealet står sterkt: «Vi vet hva som er godt for dere og gir dere det dere ikke vet dere vil ha». Men det er visse barrierer. Hvorvidt innvandrere deltar i kulturtilbud eller ikke har sammenheng med hvilke kulturer de kommer fra og hvilken status kultur har der. I noen land er jo for eksempel sang forbundet med propaganda, sier Kleppe.

Les også: Hva kan din institusjon gjøre for flyktninger?

I 2013 kartla Telemarksforsking kulturskolebruk blant innvandrerbefolkningen i tre fylker. De fant ut at flere innvandrere har en bakgrunn der kunst og kultur i langt mindre grad har blitt verdsatt som noe positivt, enn det oppfatningen er blant mange nordmenn. Og studien viste at språk er et viktig hinder for å ta del i kulturtilbud.

– Mange i Norge fremhever at musikk er et universelt språk. Men det er ikke det når det for eksempel kommer til opplæring på et instrument eller å gjøre seg kjent med hva tilbudet er. Mange kulturinstitusjoner har ikke engang informasjon på engelsk, kun på nynorsk og bokmål. Da blir det fort vanskelig, sier Kleppe.

Forskeren mener det trengs en viss realitetsorientering hos norske institusjoner.

– En del er dårlige på å henvende seg til det flerkulturelle publikummet generelt. En nettside på engelsk om hva tilbudet er, ville vært nyttig. Demokratisering og tilgjengelighet handler om å bygge ned slike barrierer, for dem som faktisk har lyst å oppsøke et tilbud. Viktigere enn stunt og prosjekter er det å få systemer som fungerer. For eksempel hjelper det ikke om kulturskoler har kvoterte plasser for innvandrere, hvis de ikke samtidig gjør noe med det som holder dem unna, sier forskeren.

Kulturskole er veldig norsk, var det flere informanter som sa.

– Mange innvandrerne er ikke vant til å følge opp barnas fritid så tett som man gjør i Norge, verken tidsmessig eller økonomisk. Mange kommer fra en kultur der barna hjelper foreldrene, ikke omvendt, og mange familier har ikke noen som kan følge barna til kulturskolen, sier han.

– Bør gå seg selv i sømmene

Kleppe mener vi som skal integrere må se behovene til andre i større grad, og ta dem på alvor.

– Det er ikke sikkert en konsert med norske julesanger på mottaket er akkurat det en asylsøker trenger, når han er frustrert over ikke å få kommunisert med slektninger, sier han.

Forskeren tror også det blir lettere å bruke musikk og kultur som integrering og inkludering når de som skal gi tilbudene gjør seg kjent med kulturens plass i samfunnene innvandrerne kommer fra. Hva betyr for eksempel sang og dans i deres samfunn, og hva er egentlig fritid?

– Har kulturarbeidere et ekstra ansvar for å bidra til inkludering?

– Alle kulturelle institusjoner med offentlig finansiering har et ansvar for å bringe det de driver med ut til flest mulig, og bør jobbe for at barrierene er små. Det gjelder enten det er et barn som ber om å få lære piano, eller en voksen asylsøker som vil høre en konsert. Mange institusjoner kunne gått seg selv i sømmene, sier Kleppe.

Han påpeker at å skaffe sosiale nettverk er noe kulturlivet kan være delaktig i, men at ekskludering også er innebygd i kunstuttrykket. Han sier at for institusjonene blir det en utfordring å finne ut hva man skal være.

– Kulturskolenes kjernevirksomhet er jo ikke primært å være en møteplass, men å gi opplæring, sier han.

– Hva ville du gjort hvis du ledet en kulturskole og fikk penger til internasjonalt kulturarbeid?

– Da ville jeg laget en nettside med informasjon på flere språk, og vist hvordan de som har interesse kan få tilgang. Innvandrerbefolkningen er minst like variert som vi er i vår norske befolkning. Det viktigste er at alle får vite at det finnes tilbud, sier Kleppe.

De usynlige sperrene for deltakelse

I Ås har de som driver det flerkulturelle arbeidet opplevd mange av problemstillingene som forskeren presenterer.

– Utfordringen er å forklare og gi god nok informasjon om hva, hvor og hvorfor. At de som skal delta oppfatter riktig klokkeslett, at noe gjentar seg hver uke, og at vi kan hjelpe med transport. Vi må tenke annerledes enn vi er vant til, sier Ellen Sibe Kråkenes.

Rektor Alexander Krohg Plur mener den største bøygen har vært å akseptere at forholdene er omskiftelige og at de aldri vet hvor lenge noen deltar i et tilbud. 20 personer kan være med én uke, uka etter dukker det kanskje bare opp to.

– Vi har også lært oss at vi ikke kan vurdere effekten etter våre suksesskriterier. Vi er vant til å tenke at noe er en suksess, hvis vi leverer kvalitet over tid. Å komme så nær hver innbyggers behov, at de virkelig ønsker å delta, vil bli inkludert, at de har lyst å integrere seg. Det er de nye suksesskriteriene, sier Krohg Plur.

– Hva er de usynlige sperrene for deltakelse?

– Noen kommer fra land hvor de er ukjent med begrepet fritid. Og religion gjør at de er restriktive med hva de synger og hvordan. Kjennskap om andre kulturer er viktig for å bygge ned sperrene for deltakelse, sier han.

Rektoren forteller at det også har vært situasjoner ved mottaket hvor familier er blitt hentet av politiet for utsendelse. Da har de merket på kulturskolen at foreldre er mer påholdne på barna sine i tiden etterpå.

– I en slik situasjon er det ikke lett å sende av gårde barna fem kilometer langs en landevei til kulturskolen. Dette er slikt vi manøvrerer i, sier han.