I saken Det kulturelle klasseskillet tar Musikkultur opp at det frie feltet får langt mindre offentlige midler enn de store institusjonene.

Kulturpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Hege Haukeland Liadal, er ikke overrasket over tallene Musikkultur presenterer for henne.

– Dette viser med all mulig tydelighet i hvor stor grad klassisk institusjonskultur blir prioritert både kulturpolitisk og økonomisk. Klart vi skal ha gode institusjoner, men de få ordningene som er retta mot det rytmiske feltet er bare «småpenger» og må styrkes, skriver hun i en epost.

Ap: Flerårige tilskudd

Haukeland Liadal trekker også fram at mange av kulturlivets aktører trenger en større økonomisk forutsigbarhet.

– Organisasjonene kan spare mye administrasjonstid ved å få flerårige driftstilskudd. Videre bør man vurdere en slags trappetrinns- eller spydspissmodell for arrangører og spillesteder, tilsvarende festivalmodellen. Mange arrangørers tilskudd burde kunne gis som flerårig støtte, slik at de får mulighet til å jobbe langsiktig. Det er viktig at Ap kommer tilbake i regjerinsposisjon seinest i 2017, slik at vi kan legge fram nye kulturløft som vil fungere som et «rammeverk» og gi forutsigbarhet, også til det frie feltet.

Regjeringen: Forsøker å finne balanse

I Kulturdepartementet understrekes det at vi trenger både det frie feltet og institusjonene.

– De store institusjonene på statsbudsjettet mottar mye støtte, men er også en viktig kunstnerisk infrastruktur. Institusjonene representerer dessuten muligheter til oppdrag og kunstnerisk utvikling for frilansere. Sterke og robuste institusjoner er viktige for det regionale kulturlivet. Gjennom de etablerte støtteordningene i det frie feltet og tilskuddene fra Kulturrådet forsøker myndighetene å finne en balanse mellom langsiktighet, nyskapning, rekruttering og høy kunstnerisk kvalitet, skriver statssekretær Bård Folke Fredriksen fra Høyre i en epost.

MFO: Større pott til alle

Nestleder i MFO, Anders Hovind, mener det er viktig å styrke det frie feltet, men at dette ikke må gå på bekostning av institusjonene. Han mener at forskjellene må utjevnes med mer penger til kulturfeltet.

– Samtidig må både musikerne i det frie feltet og deres oppdragsgivere bevisstgjøres på et lønns- og honorarnivå som det er mulig å leve av og som i tillegg står i forhold til kompetanse og innsats, påpeker han.

– Er det realistisk å minske forskjellene mellom bevilgninger til det frie feltet og institusjonene?

– Det er realistisk i den forstand at det er avhengig av politisk vilje.

– Finnes det argumenter og grunner for at det bør være noen forskjeller i bevilgningene?

– Det er åpenbart at det koster mer å drive et symfoniorkester eller en opera enn for eksempel en jazzklubb. Det er viktig for musikkmangfoldet at vi har begge deler. Da kan man ikke se seg blind på at institusjonene får så mye mer. I institusjonskostnadene skjuler det seg jo ikke bare lønn til kunstnerisk personell, men også andre ansatte, husleie, produksjon, og så videre, sier Hovind.

Venstre: Hva skjer over tid?

Venstres Trine Skei Grande er heller ikke overrasket.

– Det som er sikkert, er at de store institusjonene drar selv. De har størrelsen og ressursene til å jobbe med å sikre inntekter og støtte. Derfor er det et særlig ansvar for politikere å være en drivkraft for det frie feltet. Og derfor har Venstre prioritert dette når vi har forhandlet om budsjetter, sier Skei Grande. Hun sier at det frie feltet må ha gode vilkår, siden det både er en viktig motkraft i kunstdebatten og en rekrutteringsarena. Hun sier at tallene Musikkultur har stilt opp viser store forskjeller.

– Jeg er tilhenger av å styrke mangfoldet, men det mest spennende hadde vært å se dette over tid. Hvilken retning går det? Blir institusjonene sterkere eller er det det frie feltet som styrkes over flere år, spør Skei Grande i en epost.