Det finnes band som holder på i tiår etter tiår med noenlunde samme besetning. Rolling Stones. E Street Band. Ole Ivars.

Gluntan? Ikke akkurat. 34 medlemmer har vært innom i løpet av 51 år. I året 2011 kom det største vendepunktet hittil: Hele bandet ble bygd opp på nytt. En skikkelig omstart. Også av bandfilosofien: Dette skal være artig. Spilleglede er basis.

– Da jeg ble bedt om å ta over skuta her, ville jeg at bandet skulle være hobby…, begynner trommis og «driftssjef» Geir Viken, men blir mildt korrigert av de andre i bandet. Bandet er mye mer enn en hobby, og det skal ikke høres ut som de ikke tar det på alvor. Attåtnæring, sier en. Deltidsjobb, sier en annen.

– Vi har ikke lavere standard selv om vi spiller færre ganger i året, fastslår tangentist Endre Fladvad. Den vesentlige forskjellen er at ingen er avhengig av kun Gluntan som levebrød.

Å glede seg

Vi sitter i bandbussen til et av Norges mest populære band gjennom tidene. I 51 år har trønderne i Gluntan spilt til dans og fest over hele landet og vel så det. Dette er bandet bak kjempehiten La oss leve for hverandre. På 60- og 70-tallet var Gluntan like populære som Beatles i Norge. Gluntan var første nordiske artist som fikk platinatrofé for platesalg, første i Europa til å få diamantplate og første norske artist til å bli lansert på kassett.

På siden av bandbussen er det malt to spellemannpriser, den siste er fra i år. Gutta har rigga scene i fire timer, og nå er bagasjerommet tomt for utstyr. Inni bussen lander seks mann i setene med et utvalg av pustelyder. På bordene imellom står det kaffe og cola.

I kveld spiller de under Suladagan på Sula, helt ute i havgapet i Sør-Trøndelag. Det er rundt 60 fastboende på øya, en time i båt til fastlandet og arrangøren forventer 200 i publikum. Scenen er nesten ferdig rigga. Det er under en time til bandet skal på scenen, og de er rolige og avslappa og gleder seg til å spille. Og det siste var poenget med omstarten: Å glede seg. Å finne tilbake til det som gjorde at de i utgangspunktet ønska å være musikere.

– For det går ikke an å leve av det. Ikke hvis man skal være familiemann, sier Geir.

Orka ikke se på gitaren

Egentlig kunne de ha levd av det. For dansemusikkmiljøet er ikke helt som andre musikkmiljøer: Det er flust av spillejobber, hele året. Publikum strømmer til. Fysiske plater selger. Fansen er entusiastisk. Allsangfaktoren høy. Men for å leve av det må det spilles hver eneste helg.

Gitarist Frank Robert Helden er tilbake i Gluntan etter et opphold. Fram til 2003 var han med i Gluntan seks år, spilte 100 jobber i året – og gikk lei.

– Det ble sånn at jeg ikke orka å se på gitaren engang mellom hver spillejobb. Jeg måtte slutte med det livet, både for å bli bedre til å spille og for få lyst igjen, sier han.

Nå er avtalen at bandet tar om lag 15 spillejobber i året («men det er vanskelig å si nei når folk vil ha oss »), og er mer tilpasset livet som relativt vanlige familiefedre.

– Største forskjellen på å ha det som biprosjekt og å ha det som jobb, er at for oss er spillinga en bonus, sier Geir.

– Vi må spille, men vi må på en annen måte. Vi må ikke av økonomiske årsaker, sier Endre.

Så følger en liten ordveksling om hvor mye musikk betyr.

– Hvis du tok fra meg musikken og musiseringa, hva skulle jeg gjort da? Hvis det går for lang tid uten at jeg er ute og spiller, blir jeg muggen og grinat, sier Frank Robert, og får bekreftende nikk rundt bordet.

Er dere musikere?

Musikken dominerer livet, men alle medlemmene har dagjobber – i kulturskole og musikkbutikk, på settefiskanlegg og bilverksted, i bank og bak rattet på store biler.

– Jeg tok meg jobb i bank, for jeg trengte en hobby på dagtid, flirer Endre, for å forklare at det er musikken alt dreier seg om.

Alle gutta har spilt i band hele livet, alle har til tider spilt 60–100 jobber i året, og alle har flere prosjekt ved siden av Gluntan. Større og mindre, mer og mindre kjente og lokale, og i alle mulige sjangre. Gitarist Helge Nyhus jobber i musikkbutikk, dirigerer kor og holder på med viser og storbandjazz. Gitarist Frank Robert Helden underviser i musikk (gitar, selvsagt) på kulturskole og spiller blues og keltisk folkrock. Vokalist Kjell Ivar Eines har eget band, og har sunget med kjente navn som Tor Endresen og Frode Alnæs. Pianist Endre Fladvad har sunget i acapella-gruppe, spilt med band i alle sjangre og er hvert år kapellmester for en gedigen juleforestilling i Olavshallen i Trondheim. Bassist Dag Viken har spilt i alle sjangre og har, sammen med storebror Geir, vært grunnstamme i lokalt kjente og anerkjente band som Grabbans og Bache Gabrielsen Band.

Men når vi spør om de er musikere, flakker de litt med blikket og synes det er vanskelig å svare på. Geir sier at han kaller seg spællmainn, ikke musiker.

– Kanskje fordi jeg ikke er musikkutdanna, men mest fordi jeg ikke har noe behov for å gi meg selv tittelen musiker. Spillinga har alltid vært hobby for meg.

Flere i bandet er musikkutdanna, og noen har dagjobb som dreier seg om musikk, men musikertittelen henger høyt. Gitarist Helge sier «Jeg jobber med musikk. Det hender jeg sier jeg er musiker. Det hender jeg sier at jeg jobber i musikkbransjen». Gitarist Frank oppsummerer at det er vanskelig å si hvor grensa går.

– Jeg var definitivt musiker, da Gluntan var levebrødet mitt. Da jobba jeg heltid med Gluntan og hadde 30 prosent stilling i kulturskole. Nå er det snudd, men jeg holder like mye på med utøvende musikk. Det er veldig vanskelig å si når du er musiker og når du har det som hobby.

– Det er lettere å svare på hva vi driver med, konkluderer Endre:

– Vi spiller i band. Og musikken vi spiller skal spilles på steder hvor det beveges til musikk.

Særegen stil

I dette tilfelle beveges det til musikk i form av dans. Dansebandspilling foregår i tett samspill med publikum.

– Å se at folk danser og styrer til det vi spiller er en av de store gledene ved jobben, sier Endre.

De skal spille for 200 her på Sula, og et par helger seinere er det tusenvis av mennesker på de store dansebandfestivalene i Sel og Seljord.

– Men vi har aldri blitt omtalt som et typisk danseband med stryk og saksofon. Vi spiller Gluntan-musikk. Det er ikke helt det samme, sier Geir.

Alle som vet noe om danseband ser ut til å være av samme oppfatning: Gluntan-musikken er en særegen blanding. Det er dansemusikk, men har elementer av viser, blues, country og (trønder-) rock. For å nevne noe. Bandoppsettet er mer klassisk rock enn danseband, med to gitarer, bass, trommer og keyboard – og selvsagt vokal.

– Men vi spiller musikk som folk kan danse til, sier Endre og blir korrigert av Geir:

– Musikk som gjør at folk får lyst til å danse.

– Nja… jeg synes ikke vi skal diskriminere sånn, skyter Dag inn.

– Vi skal ikke bare spille for dem som beveger seg i takt. Vi spiller også for dem som beveger seg i utakt!

Den kollektive latterkula viser tydelig at de har sett mye i den sjangeren også.

Stort platesalg

Historien om Gluntan er historien om gedigen suksess. Bandet ble startet i 1965, og med unntak av en kort oppløsningsperiode på 80-tallet, har bandet og konseptet Gluntan holdt det gående siden. Det har vært et av de mest turnerende banda i landet, og medlemmer har kommet og gått. Bakgrunnen for det store skiftet i 2011 var at flere av de mest sentrale medlemmene fikk nok. Da hadde Gluntan i flere år drevet dobbeltband, turnert som Gluntan, og som Creedence-coverbandet The Clearwaters. En god del av de daværende medlemmene fortsatte med The Clearwaters, andre gikk ut av hele greia, men de daværende bandsjefene ville at Gluntan skulle leve videre. Geir hadde vært stolt vikartrommis i Gluntan tidligere, og var naturlig å spørre. Han og Dag har dessuten en familieforbindelse til bandet, med en svoger med fortid som Gluntan-vokalist. De overtok navnet, konseptet og ansvaret for å føre arven videre. Begge har spilt norskspråklig dansemusikk i flere band, begge har fulgt Gluntan siden de var (relativt) små, og visste hva de gikk til. Da de fikk med seg de musikerne de ønsket seg, var Gluntan klare for veien igjen.

Da 50-årsjubileet ble feiret i fjor, skjedde det med stor konsert for 700 i publikum på Royal Garden Hotell i Trondheim, med både nye og gamle bandmedlemmer på scenen. Jubileet ble også feiret med plateutgivelse, Gluntan 50 år, som altså er første plateutgivelse for dagens Gluntan – og som ga Spellemannpris.

– Vi har hatt en gedigen opptur etter at vi ga ut den, sier Geir.

Plata var også en ny-manifestering av at Gluntan har en stor tilhengerskare. Plata har et påfallende godt salg: 2500 solgte fysiske eksemplar er sjelden kost. I juni passerte albumet 100 000 strømminger, og youtube-videoene som hører til har hatt 10-12 000 visninger.

– Det er jo ikke penger i strømming. Men 100 000 strømminger høres mye ut, da har i hvert fall mange vært inne og hørt, sier Geir.

Men det trengs penger for å drive Gluntan-butikken også. De kommer stort sett inn fra spillejobber. Vi spør om bandet noen gang har søkt offentlig støtte, og noen fnyser litt. Geir, som er driftssjef og økonomisk ansvarlig, vrir seg litt i buss-setet ved tanken.

– Nei ærlig talt. Vi har aldri søkt. Det ligger ikke i genene mine å tigge om penger. Det er vi selv som bestemmer hva slags nivå vi skal legge bandet på.

Helge legger til:

– Det er lettere å spille inn penger enn å søke støtte i denne sjangeren.

P3-kailla

Gluntan har et rykte og et kvalitetsstempel som de er opptatt av å ikke kaste bort.

50-årsplata har bevisst fulgt opp Gluntan-tradisjonen i tekst og melodivalg. Det vil si at vi på plata – og fra scenen – får høre samlivsviser som Kor skapet ska stå, den slentrende ordmitraljøsen Raillbaillturnering, og mer følsomme tema som den optimistiske(!) brudd-låta Sola.

Dansebandsjangeren har ellers ikke rykte på seg for kvalitet. «Den mest formelbaserte og simplifiserte form for populærmusikk», kaller en kritiker det. Men gutta er ikke enige i at det er fullt så enkelt.

– Man må kunne håndverket uansett hva slags sjanger man opererer i. Og knekke koden for hvordan man gjør jobben skikkelig, sier Endre.

I dansebandsjangeren handler det om stil, rytme, tekst, sangstil, samspilthet, tempo og et grunnkomp som svinger. Dessuten forholdet til publikum og hverandre – om å ha det artig på scenen, slik det er meningen de skal ha det i salen.

– Man kan spille noe som høres ut som dansemusikk hvis man kan tre grep og kan la synthen kjøre kompet. Men man får ikke med essensen av det, sier Frank Robert.

Og det som får opp temperaturen hos en ellers tilbakelent og lattermild gjeng, er hvordan dansemusikken blir nedvurdert og oversett av omverdenen, ikke minst av NRK. At all dansemusikk er forvist til ett eneste program på lørdagskvelden, for eksempel.

– Det irriterer meg veldig. Jeg er yrkessjåfør og hører mye radio. Vi har til og med vunnet en pris, og det er vi stolt av. Men aldri kan NRK spille en Gluntan-låt. Ikke engang i lokalsendinga her i Trøndelag! Det er veldig frustrerende, med tanke på alt vi har lagt ned av tid og penger – og ikke minst sjel! Personlig må jeg si at det føles som en nedvurdering av det vi gjør, sier Geir.

– Det er liksom ikke stuereint å like dansemusikk…begynner Endre, og blir avbrutt av Frank Robert, som kaster seg fram og slår med knyttneven i bordplata:

– Ta Rune Rudbergs Ut mot havet. Den er noe av det mest populære som har vært på det norske markedet. Folk var ville etter den i årevis og den er fortsatt populær! Han turnerer ennå hele tida og har et kjempebra band. Og så skal noen P3-kailla komme og si at det ikke er bra!

Gutta erkjenner at det gis ut dårlig dansemusikk også, som i alle sjangre. Sjøl er de tross alt mest opptatt av dem som kommer på spillingene – de som om en time skal høre på dem her på Sula, og de som kommer på fester og festivaler hele året.

– Vi har et takknemlig publikum. Folk trives i vårt selskap, og det varmer et dansebandhjerte, sier Kjell.