Norsk rettskriving er glassklar: Instrumentet saksofon staves slik. Sa-k-s-ofon. Slik har det vært siden ordet kom inn i ordbøkene på 1940-tallet. Fredrik Brandstorp Olsen er saksofonist, og sier han har brorparten av yrkesbrødrene og -søstrene bak seg når han mener stavemåten er dønn ulogisk og bør endres.

– Mannen som oppfant saksofonen het Adolphe Sax. Sax-o-phone betyr omtrent «Sax sin lyd». Det gir ikke mening å oversette egennavnet i ordet, sier Olsen. Å oversette det franske «phone» til «fon», derimot, synes han er helt fornuftig.

Ønsker minst 1000 underskrifter

For saksofonister er den offisielle stavemåten en stadig tilbakevendende irritasjon. Antakelig vil de fleste saksofonister allerede ha irritert seg grønne over artikkelen du leser, ettersom Musikkultur følger norsk rettskriving. Brandstorp Olsen viser til at både svensk og dansk staver saksofon med x, og at norsk skiller seg ut.

– Det er veldig mye snakk om dette. Saksofonistene henger seg opp i det hele tida. Alle saksofonister mener ordet burde staves med x. Men ikke de som leser og jobber med ordbøker, sukker Brandstorp Olsen.

Og det er nettopp dem som jobber med ordbøker han nå vil henvende seg til. Gjennom en aksjon på underskrift.no vil han prøve å få Språkrådet til å endre stavemåten i ordbøkene. I skrivende stund har han 669 underskrifter, men håper å komme opp i et mye høyere tall før jul.

– Jeg ønsker meg minst 1000. Så går henvendelsen til Språkrådet, sier Brandstorp Olsen.

Lite grunnlag for å endre

Språkrådet levner ham sant å si ikke mye håp.

– Det er lite grunnlag for å ta inn saxofon som normert form i bokmål og nynorsk, sier seniorrådgiver Sturla Berg-Olsen i Språkrådet. Han forklarer:

– Når vi vurderer å vedta nye eller endra skrivemåter, er det en del prinsipper vi tar hensyn til. Et viktig prinsipp er at normen skal ta hensyn til hva som er i faktisk bruk. Vi ser at formen med x er noe i bruk, men den normerte formen saksofon dominerer såpass klart at det er vanskelig å se for seg at formen saxofon skulle bli normert med det første.

I Språkrådets tellinger brukes saksofon rundt fire ganger så ofte som saxofon.

Vanligst med ks i norsk

Berg-Olsen sier at skrivemåten for saksofon ble tilpassa den norske uttalen fra første stund. Dette er annerledes enn i svensk og dansk – og islandsk. Der skrives ks-lyden mye oftere med x, og dermed beholdes den også oftere i ord som importeres utenfra – som saxophone.

– Kombinasjonen ks skrives vanligvis i norsk med ks, og det har vært en ganske klar tendens til å endre skrivemåten av importord slik at x erstattes med ks. Eksempler på dette er krusifiks fra latin crucifix og boks fra engelsk box, sier Berg-Olsen.

Han anerkjenner at det er et poeng at akkurat saksofon er oppkalt etter en person.

– Her kunne man tenke seg at skrivemåten av personnavnet skulle beholdes også i navnet på instrumentet. Vi har likevel en god del eksempler på at importord har fått skrivemåte tilpassa norsk til tross for at de har opphav i egennavn. Nikotin (av Nicot) og giljotin (etter Guillotin) er slike eksempler, og et som er nokså parallelt med saksofon, er susafon (etter amerikaneren Sousa). Ønsket om å følge norske skriveregler trumfa altså allerede på 40-tallet hensynet til skrivemåten av personnavnet, sier Berg-Olsen.

Stabil rettskriving

Berg-Olsen forklarer at tradisjon og stabilitet er viktig i rettskriving. Man endrer ikke rettskriving i hytt og vær. Og det er et uttalt prinsipp fra Språkrådet at det ikke bør bli flere valgfrie ord eller former i språket.

– Dersom saxofon skulle tas inn i normen, ville det trolig måtte være som valgfri form, og det strider også med prinsippet om at normen skal være stram, sier Berg-Olsen.

Ikke første gang

Saksofonist Brandstorp Olsen sier at han ikke er den første som har prøvd å få til en endring.

– Det har sikkert vært oppmerksomhet rundt dette hvert tiende år ellerså, sier han.

Det er antakelig riktig, for spørsmålet har vært såpass ofte oppe at Språkrådet har en egen artikkel om hvorfor saksofon staves slik på sine nettsider, for den som vil lese mer.