15 år gammel er Silje Halstensen med pappa Atle på spillejobb. Det er Spellemannpris-show i Oslo Spektrum og Silje får se Margaret Berger synge og danse på den store scenen. Hun tenker «det der vil jeg også gjøre en dag».

Elleve år etter går drømmen i oppfyllelse.

I januar i år står hun selv foran Spellemann-publikummet i Spektrum og synger sin egen låt sammen med Kristoffer Lo og Trondheim Jazz Orchestra.

– Jeg er skikkelig stolt av det øyeblikket der. Det var stort for meg og en milepæl på flere måter, sier Silje.

– Jeg tenkte ikke så mye over det der og da. Jeg var ordentlig syk og hadde stemmeproblemer. Men jeg nådde et viktig delmål i karrieren akkurat den kvelden. Dagen før hadde jeg min siste dag som daglig leder i AKKS. Den dagen, på scenen i Oslo Spektrum, levde jeg for første gang fullt og helt av musikken min uten å måtte ha andre jobber.

Det tøffeste publikummet

Låtskriver, vokalist, produsent, gitarist og synthist Silje har nettopp tatt plass ved vindusbordet på kaféen Peloton i Oslo sentrum. Å få presset inn en intervjuavtale med Musikkultur var ikke bare bare for 26-åringen. 2016 har vært det mest hektiske året så langt i karrieren.

– Jeg har gitt ut album nummer tre og spilt nesten tre ganger så mange konserter som i fjor.

Musikken hennes, som er blitt beskrevet som elektronisk med kjølige, dystre toner, har fått høy radiorotasjon og TV-oppmerksomhet i programmer som Lindmo på NRK.

– Den store drømmen nå er å stå øverst på plakatene. Være headliner.

Navnet Bendik har stått på noen av de største festivalplakatene de siste årene, om ikke helt øverst: Roskilde, Øya, Slottsfjell, Pstereo og by:larm. Den energiske sceneframførelsen av låter som Hjertebank og kulde og Forsvinne ga henne P3-Gull-nominasjon for Årets Live-act.

– Jeg elsker å stå på scenen. I år har vi vært på turné sju måneder i strekk. I tillegg kommer ukene med jobber for Rikskonsertene og Den kulturelle skolesekken. Det er beinhardt. To til tre konserter hver dag i klasserom, gymsaler og bibliotek med det tøffeste publikummet som finnes. Her om dagen var det en som sovnet. Jeg gikk bort og sang for ham, men han våknet ikke før på slutten av refrenget. Stakkar. Han trengte vel den søvnen han kunne få.

Silje ler litt, men blir fort alvorlig igjen.

– Skolekonsertene gjør meg til en bedre live-artist. Det er kjempebra trening og jeg prøver å gi alle en så fullverdig konsert som mulig. I tillegg må jeg innrømme at pengene kommer godt med. Jeg har kjøpt ny mikser og har lyst på noen nye synther. I år slår jeg i tillegg på stortromma og kjøper meg min første gitar siden konfirmasjonsgitaren. Den er custom made. Spesialbygd.

Kunne ikke lage mat

Kaféverten kommer og gir Silje et gratis kakestykke. Det er tydelig at de kjenner henne her. Øvingslokalet til Bendik ligger like i nærheten på Grünerløkka. Der tilbringer hun mye tid – med låtskriving og terping sammen med bandet.

– Etterpå må jeg bort dit for å skrive under en kontrakt. Jeg skal ta over ansvaret for lokalet og stå som leietaker.

Silje snakker rolig på bergensdialekten hun er blitt kjent for å synge på. Det er ingen kvasse skarre-r-er å høre. De er pent og pyntelig slipt vekk av ungdomsår i Bodø, studietid i Trondheim og musikerliv i Oslo. Hun mener selv at Bodø er byen som har formet henne mest.

– Bodø hadde et utrolig bra miljø. Jeg begynte i en konsertarrangør-gruppe for ungdom. Det er så viktig med voksne mennesker som stoler på ungdommen. Jeg troppet opp på et kontor der oppe og sa at jeg ville starte en festival der jenter var med og både arrangerte og spilte. Jeg fikk økonomisk hjelp med en gang.

Men så var det de guttegreiene da. Det var bare gutter i konsertarrangør-gruppa da Silje bestemte seg for å bli med. De regnet med at hun skulle bidra med å lage mat.

– Jeg kunne ikke lage mat. Jeg ville gjøre de andre tingene. Små ting som dette, å bli satt i bås, fordommer i bandmiljøet om at jenter ikke kan ditt og jenter ikke kan datt – det gjorde meg frustrert og provosert. Jeg ble drittlei av å måtte prøve å være gutt for å bli tatt seriøst.

Guttenavnet

Silje har, som mange andre, stått foran speilet som barn og sunget og danset. Ifølge mamma Ragnhild Strauman gikk det i Tor Endresen-låter og Spice Girls. Det var likevel ikke her musikerkarrieren startet. Begge foreldrene er musikere, men heller ikke det var utslagsgivende, mener Silje. Det var derimot en forelskelse.

– Jeg var hodestups forelsket i en bassist da jeg var fjorten år. Han kjente bandmiljøet i Bodø. Jeg satte inn støtet og startet mitt første band.

Fire år etter prøvde Silje å gå solo med egne låter, miniorgel, gitar og en Korg Kaoss-pad. Behovet for et pseudonym begynte å trenge seg på.

– På det tidspunktet var jeg blitt så lei av å alltid bli sammenlignet med kvinnelige artister – tydelig basert på at de er nettopp kvinner. Jeg kjente meg ikke igjen i det. Jeg hørte jo på hardcore og Bodø-bandet The Spectacle! Å ha et guttenavn som pseudonym ble på en måte min finger til alle i bransjen som forskjellsbehandler jenter.

Det ble Bendik.

Litt fordi hun hadde et søskenbarn som het det samme, og litt fordi hun syntes det var et godt og trygt navn.

– Jeg finner en slags ro i å hete Bendik.

Kan skru sammen et mikrofonstativ

Bendik er altså Silje. Det kan være greit å slå det fast en gang for alle, for det er ikke alle som har skjønt det ennå. I utallige medieoppslag omtales hun som «vokalisten i Bendik». Trommeslageren i bandet hennes heter også Bendik til fornavn, og dermed er forvirringen komplett.

– Jeg synes det er litt vondt når artistkontakter går rett bort til trommisen og bare antar at det er han som er hjernen bak bandet. Det skjedde også på den tiden jeg ikke hadde en trommis som het Bendik. Det har dessverre tatt lang tid å få folk til å forstå at det er jeg som er låtskriveren. At det er jeg som er «bakmannen». Jeg må vel tåle noen misforståelser når jeg har tatt Bendik som artistnavn.

Fordommene mot jenter i bransjen merkes best på lydprøver, ifølge Silje. Mannlige teknikere har en tendens til å tro at jenter ikke har peiling på teknikk, stativer, kabelkveiling og miksebord.

– Lydteknikerne tilbyr seg ofte å hjelpe til fordi jeg er jente, mens gutta i bandet får klare seg selv. Det er underforstått at de kan koble opp alt sammen og skru lyden selv.

På et tidspunkt ble Silje så lei av å bli ekskludert fra nerdesamtaler at hun like godt flyttet til Trondheim for å ta en bachelorgrad i musikkteknologi. For tiden er hun i gang med en master i utøvende musikkteknologi.

– Av og til må jeg bare si fra om at «hey, jeg har bachelor i dette, jeg kan faktisk skru sammen et mikrofonstativ selv». Jeg synes utstyret, teknologien og oppkoblingen er noe av det morsomste med å være i denne bransjen. Sitte i bandbussen og snakke utstyr. Da trives jeg.

Røsket opp med rota

Alene på en buss full av folk derimot, kan Silje bli fysisk syk, eller når hun er helt alene med tankene sine. Hun er helt åpen på at hun sliter med angst og går til psykolog.

– Det føler jeg ikke som noe nederlag i det hele tatt. Det å søke hjelp hos en psykolog er min måte å ta kontrollen tilbake på. Jeg har en forhåpning om at det å bli deprimert hver vinter ikke skal være kronisk.

– Det er mye smerte i tekstene dine. Din mor har fortalt meg at hun synes det er vondt å lese dem?

– Ja, det har vært mye tunge følelser. Jeg går så forferdelig all-in når jeg blir forelsket. I følge psykologen min kan det henge sammen med at jeg måtte flytte fra Bergen til Bodø som åtteåring da mamma fikk jobb som domkantor i kirken der. Fra trygg idyll til å være helt ny et sted. Å bli røsket opp med rota på den måten har kanskje fått meg til å alltid forestille meg det verste når noe tar slutt.

Silje trekker fram to setninger fra debutalbumet No går det over, som hun mener er noe av det råeste hun har skrevet:

Eg har snart ikkje flere tårer å gråte/Eg kaster opp sorg og vet ikkje lengre kem eg e.

– Det var akkurat slik det føltes og akkurat slik det var før jeg valgte å avslutte et forhold. Det var et rent break-up-album.

Da debutalbumet var ute, sluttet to av hennes faste musikere i bandet, og følelsen av å bli røsket opp og måtte starte fra scratch igjen var komplett. Tekstene på album nummer to ble om mulig enda mer ærlige.

– Jeg prøvde å kvitte meg med alle metaforene og skrive mer rett fra levra. På tredjealbumet, Fortid, som kom ut i år, skriver jeg mer om angsten. For eksempel i låta Kriger. Den er viktig for meg.

– Blir det flere tunge tekster framover?

– Det blir definitivt ikke noe kjærlighetssorg på neste plate. Jeg liker å bruke musikken til å melde ting. Noe jeg er frustrert over, for eksempel. Samtidig har jeg det bedre nå enn jeg har hatt det på mange år. Kanskje fordi jeg trives med å ha det travelt, og at jeg er blitt bedre til å ta meg helt fri når jeg kan.

Gjennombruddet

Silje forteller at hun for første gang på lenge har fått ryddet i klesskapet sitt hjemme. Når kalenderen er full av spillejobber og studiojobbing har hun sett viktigheten av å sette av enkelte dager til intervjuer og administrative oppgaver. På den måten får hun frihet til å jobbe intensivt med låtskriving de andre dagene.

– Det siste året har vært fryktelig travelt. Kalenderen har vært fylt til randen, men nå er jeg blitt flinkere til å si nei. Jeg har nok vært min egen verste fiende. Satt skyhøye krav til meg selv. Insistert på å produsere alt selv i stedet for å be om hjelp.

– For to år siden sa du følgende til Musikkultur: «Det deilige gjennombruddet for meg er en kalender fylt opp med Bendik.»

– Sa jeg det? Juhu!

Silje strekker armene jublende i været.

– Da har jeg jo nådd gjennombruddet!