Stødig, presis, teknisk sikker og som regel med et lite smil om munnen. Slik er publikum vant med å se Ellen Brekken på scenen. Med kontrabassen, elbassen eller tubaen sørger hun for at jazzen, rocken, folkemusikken, visene og popen har framdrift og at det groover.

– Ønsket om å være en del av selve fundamentet tror jeg er noe som bare ligger der, sier Ellen.

– Jeg liker å stå bakerst og passe på. Jeg spilte fotball i mange år, blant annet på kretslaget, og sto alltid i mål. Jeg var keeper. Takla ikke å ha noen bak meg på banen. Ville være den som sørget for at det ikke rakna.

Men kanskje er det slik at keepere innerst inne drømmer om å beine opp på banen og score mål?

Klapping på 1 og 3

Klokka er 07.30 og rushtrafikken støyer avgårde i morgendisen på Ring 3 i Oslo. Bilselgere på vei til Ensjø. Key Account Managere på vei til Fornebu. Advokater på vei til Skøyen. Og en frilansbassist på vei til Lilleaker.

Ellen Brekken plukker oss opp i en støvete, blå Volkswagen Caravelle 99-modell. Hun er på vei til øving. Instrumentene ligger i det store lasterommet bak.

Bilkjøring utgjør en stor del av bassistlivet, enten det er i bandet Hedvig Mollestad Trio eller i de utallige andre oppdragene Ellen er involvert i over hele landet.

Nå sitter hun alene foran i bilen. Bilbeltet i passasjersetet er ødelagt, så keyboardist og samboer Julie Falkevik Tungevåg er plassert i baksetet sammen med journalisten. Julie og Ellen skal gi ut barneplate sammen og er på vei til preprod i Folkets Hus på Lilleaker.

– Bandet heter Du og jeg og vi 2-3-4 og var i utgangspunktet et bestillingsverk som har balla på seg fordi det var veldig gøy, forteller Ellen.

– Barn er ærlige. Du merker veldig fort om det funker eller ikke. Da er det viktig å aktivisere dem, for eksempel ved å lære dem å klappe til musikk. Foreldrene kan det jo ikke. De klapper på 1 og 3. Vi har et prosjekt gående der: å lære den oppvoksende generasjonen å klappe på 2 og 4.

Ellen og Julie synger en rytme sammen og viser hvordan de mener publikum ikke skal klappe.

– Klapping på 1 og 3 er bannlyst på våre konserter.

Vekk med notene

Ellen kommer fra en korpsfamilie. Alle spilte ett eller annet instrument.

– Pappa spilte kornett, søstra mi klarinett og broren min trombone. Min debut på scenen var da jeg var to-tre år gammel og var med pappa på konsert. Pappa var ferdig med å spille og et kor hadde entret scenen. Jeg er blitt fortalt at jeg gikk opp på scenen og sparket en av kordamene i leggen og gikk ned igjen. Da pappa spurte hvorfor, hadde jeg bare svart at «hun sang så stygt».

Kanskje hadde Ellen et godt musikkøre allerede som treåring. Det skulle komme godt med senere, for bassisten prøver i det lengste å unngå å ta med seg noter på scenen.

– Jeg begynte å spille baryton før det ble tuba. Jeg brukte den til å lære meg bassganger fra poplåter, til jeg endelig fikk låne en Fender P-bass av en onkel som spilte bass og piano. Jeg bare prøvde meg fram og spilte etter øret. Blues Brothers, Toto, Roxette og AC/DC. Jeg likte å spille uten noter og lære ved å lytte til hvordan andre spilte. Det er noe med å flytte oppmerksomheten vekk fra arket og opp på de andre musikerne. Også ser det jo bedre ut på scenen.

Bassist-potet

Ellen parkerer Caravellen og begynner å lempe instrumentene ut av bilen og ned i øvingslokalet i underetasjen. Kontrabassen, en Fender Jazz Bass og en tuba. Strengeinstrumentene blir brukt oftest. Foruten Hedvig Mollestad Trio er Ellens basspill å høre på utallige plater i flere sjangre. Senest sammen med nylig avdøde Bjørn Anders Hermundstad på albumet Syng min sorg, gråt min glede og folkemusiker Tone Hulbækmo på albumet Stifinner. Hun spiller i folkemusikktrioen MAAR, og sammen med pop/jazz-artist Lise Hvoslef og visesanger Erik Lukashaugen.

– Man må være potet når man er bassist. Det er det jeg liker med det, egentlig. Jeg synes det er gøy å prøve ut nye ting og spille med så mange som mulig. Noe av det beste med å være musiker er alle de forskjellige folkene vi møter og alle stedene vi får besøke. Jeg har spilt tuba i bjørnekostyme på Nationaltheateret og på jazzfestival i Malaysia.

Det kan lønne seg å være allsidig og like å spille mange forskjellige typer musikk, mener Ellen. Og sånn sett er barnemusikk-prosjektet hun nå skal øve på helt perfekt.

– Det er helt sjangerfritt, og det er digg. Vi spiller punk, reggae, bossa nova. Hva som helst, egentlig. Ettersom det bare er oss to, får jeg også spilt på flere instrumenter og perkusjon, i tillegg til bassene og tubaen.

Spissdrømmen

– Hva er du mest? Elbassist, kontrabassist eller tubaist?

– Tubaen er helt klart et biinstrument. Jeg føler meg nærmere instrumentet når jeg står bak kontrabassen, men elbassen har også sine kvaliteter. Jeg kaller meg bare bassist.

Ellen liker å stå bakerst og ta ansvar, som en naturlig keeper. Ikke dermed sagt at keeperen kommer til å bli stående mellom stengene hele karrieren.

– Jeg føler meg ikke som noen spiss, men drømmer likevel om å få gitt ut egne låter før eller siden. Men det sitter så langt inne, og den største hindringen er nok meg selv. Jeg blir så selvkritisk når det kommer til musikk jeg lager helt på egen hånd. Jeg blir lei av materiale jeg har sittet med lenge. Akkurat nå trives jeg med å være potet og skrive låter sammen med andre.

– Hvordan kommer en Ellen Brekken-plate til å høres ut?

– Jeg har skrevet en del jazzlåter som bare ligger der. Det hender jeg plukker dem fram og kan tenke «jøss, dette kan jo funke».

Sammen for alltid

Det er ingen tvil om at det er jazzen som ligger Ellens hjerte nærmest. For ikke lenge siden startet hun jazzklubb på Tynset. At Ellen er fra Tynset skal det ikke være mye tvil om. Bare under kjøreturen til øvingslokalet har navnet Tynset, eller Tønset, som det het i gamle dager, dukket opp et titall ganger.

– Ellen snakker veldig mye om heimplassen sin. Skulle nesten tro hun hadde lyst til å flytte tilbake dit, sier samboer Julie spøkefullt.

– Nei. Jeg elsker Oslo, parerer Ellen kjapt.

Det kommer fram at det tar rundt fire timer å kjøre fra Oslo til Tynset i Østerdalen. Engasjementet for heimplassen og jazzmiljøet der koster altså en del lange og kjedelige timer alene i Caravelle.

Sammen med bandet derimot, kan til og med Østerdalen bli ganske morsom å kjøre, ifølge Ellen.

– Jeg er så heldig som spiller i et band der vi er helt sammenkoblet. Her om dagen sa Hedvig at «vi skal spille sammen for alltid». Kanskje skal vi det.

Ellen bruker det meste av tiden sin på bandet hun bare kaller «Hedvig». Det progressive jazzrockbandet ble startet av gitarist Hedvig Mollestad, som også er administrator. Men når det kommer til låtskrivinga og det kreative har Ellen og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad bidratt mer og mer de siste årene.

– Nå er det vanskelig å si hvem av oss som har laget hvilken låt. Noen kommer med en idé, men hvordan det høres ut til slutt er et resultat av likeverdige bidrag fra alle tre. Vi fungerer veldig godt sammen og drar nytte av at alle er med og skriver og kommer med idéer til låter. På scenen trenger vi bare å gi bittesmå hint og blikk – så forstår alle hva som kommer til å skje og hva de andre tenker.

Nye impulser

Det lå ikke helt i kortene at Ellen skulle bli frilansmusiker.

– Det yrket fantes ikke på Tynset. Jeg skulle bli meteorolog, ambulansesjåfør eller lokfører.

Tanken på at musikken skulle bli et levebrød dukket opp på Toneheim Folkehøgskole. Deretter handlet alt om musikk, og veien gikk til ett år på Konservatoriet i Stavanger og senere bachelor på Musikkhøgskolen i Oslo, med et halvt års utveksling til Sør-Afrika.

– Cape Town var utrolig lærerikt. Jeg anbefaler alle å komme seg ut på utveksling. Jeg fikk venner for livet fra hele verden og spilte utrolig mye på de seks månedene. Nok en gang lærte jeg mye av å spille forskjellige typer musikk og få nye impulser fra flere stilarter. Der skulle jeg gjerne vært lenger.

Da studiet på Musikkhøgskolen gikk mot slutten, hadde Ellen bygget seg opp et stort nettverk og kalenderen var plutselig full. Det var bare å kaste seg i det og prøve å leve av spillingen.

– Det var litt usikkert i starten. Jeg kunne bli litt stressa hvis det dukket opp perioder uten spillejobber. I dag er det bare digg og jeg er veldig chill på at det ordner seg. Det kan være deilig å ta seg en skitur i Marka på en tirsdag på dagtid. I helgene jobber jeg som regel, derfor er tirsdagen blitt en slags søndag, der jeg tar fri og går turer. Hvis det i det hele tatt er noe jeg ikke liker ved dette yrket, må det være at jeg ikke kan bli syk og har få rettigheter når det er dårlige tider. Brekker jeg armen, er inntektsgrunnlaget borte og hva gjør jeg da? Jeg har sånn sett blitt flinkere til å spare penger til en slags buffer og pensjon. Mange tenker nok at de som musikere ikke blir så gamle og at pensjon er noe som ikke passer inn i rockelivet, men jeg er ikke helt der.

Forlater buret

Trommeslager Elisabeth Mørland Nesset kommer inn døra og begynner å rigge seg til. Det nærmer seg øving. Barneprosjektet Du og jeg og vi 2-3-4 har så langt vært et liveband, men nå har de søkt og fått midler til å lage album.

Ellen står i en krok, omringet av kontrabassen, elbassen og tubaen sin. Samboer Julie har satt seg bak pianoet og øvingen kan begynne. Det er tett samspill fra første anslag. Fingrene danser lekende lett over kontrabasstrengene og maner fram dype, klangfulle toner.

Ellen synger den første låta selv. Vakre, nedstrippede melodilinjer med tekst om havet, fisk og miljøet. Keeperen har forlatt buret og er i ferd med å bevege seg høyere opp på banen.

↔torkil@musikkultur.no