På samme måte som det finnes sjømenn som blir sjøsyke og fjellklatrere med høydeskrekk, er det mange musikere som lider av sceneskrekk eller prestasjonsangst. Musikkultur har spurt åtte musikere om deres forhold til prestasjonsangsten.

Hvordan takler du prestasjonsangst?

Kristoffer Lo, gitarist, flugabonist og komponist:

– Jeg har både bedt om profesjonell hjelp og vært åpen om angstproblemene overfor mine medmusikere. Før kunne jeg få kraftige anfall før eller under konserter og var redd for å besvime eller kaste opp. Ved å snakke åpent om dette med alle jeg spiller med, inkludert Highasakite-gjengen, kan jeg bare si at «nå har jeg det jævlig og er livredd». Da vet de hvorfor jeg oppfører meg rart, og de vet hva de skal gjøre for å få meg ut av det.

I tillegg går jeg til psykolog en gang i uka. Hvis jeg er ute på turné ringer jeg opp terapeuten via Skype. Terapien har hjulpet meg til å redusere angstproblematikken til et minimum.

Å være musiker er en en slitsom jobb i utgangspunktet. Skulle jeg i tillegg gått rundt og slitt med angsttankene, hadde hverdagen blitt veldig vond. Dessverre er det slik at det fremdeles er tabubelagt å gå i terapi. Det er greit å gå til tannlegen, men terapi – det gjør man liksom ikke. Men nå kan jeg fortelle alle som sliter, at det er helt greit, og nødvendig.

Les også: Mental øving for musikere

Kristine Lisedatter Martens, cellist i Oslo-Filharmonien: – Jeg fikk hjelp av terapeut og forsker Philip Anders Dammen ved Norges Musikkhøgskole. Tidligere slet jeg så mye med prestasjonsangst at jeg vurderte å gi opp det jeg elsket mest og finne noe annet å gjøre. Dammen lærte meg at det finnes flere teknikker som kan hjelpe meg til å takle prestasjonsangsten.

Til å begynne med var det viktig å slutte med selvdømmingen. I årevis, flere timer hver dag, hadde jeg slengt dritt til meg selv mens jeg øvde. Mye handlet om visualisering. Jeg måtte blant annet mentalt kvitte meg med en spillelærer fra London. Jeg var veldig redd for hva han mente om spillingen min. Dammen spurte «hvor nært står denne læreren?». Jeg følte han sto på en meters avstand og måtte lære å visualisere ham lenger og lenger unna, hundre, fem hundre, tusen meter. Til slutt så jeg ham for meg som en lyseblå ballong som jeg boltet fast i et tre langt inni skogen. Det høres sikkert helt skrudd ut, men det fungerte faktisk veldig bra for meg.

I tillegg til å snakke med andre musikere og søke hjelp i terapien, vil jeg anbefale å lese boka «Det er meg det kommer an på» av idrettsmotivatoren Frank Beck.

Les også: Mentalt press i orkestrene

Eyolf Dale, pianist og komponist: – Jeg har sjelden hatt problemer med prestasjonsangst, men har mange ganger kjent på sterk nervøsitet og usikkerhet. Når man entrer scenen og publikum har betalt for billetten og kanskje har de sett frem til konsert denne kvelden, da er det alltid nærliggende å kjenne på en forventning. En sterk forventning både fra en selv og fra publikum og medspillere. Dette hører med til et liv på scenen, og kan i mange tilfeller få deg til å prestere bedre. Prestasjonsangst er noe annet, det er når nervøsiteten blir så sterk at prestasjonen blir betraktelig svekket. I situasjoner og prosjekter jeg selv har kjent meg mindre komfortabel og usikker, har medisinen vært mer forberedelse. En medisin basert på å kunne materialet godt, kunne spille det i ulike tempi, kunne synge det, og kunne bruke visuelle bilder av det som skal formidles.

Stian Westerhus, gitarist og komponist:

– Selv om det tidvis føles nesten direkte livstruende å for eksempel gjøre solokonserter, så er jeg overbevist om at musikken har godt av at jeg utfordrer grensene for hva jeg er kapabel til. Musikken trenger at jeg prøver det hardeste jeg kan. Det låter så mye bedre. Derfor prøver jeg å kvitte meg med meg selv før jeg går på scenen. Lar musikken styre og henger på for harde livet.

Les også: Silje Halstensen i portrettet

Hanne Kolstø, artist og låtskriver:

– Eg trur det er viktig å innsjå at prestasjonsangst ikkje er noko ein blir kvitt. Mitt råd er difor å bli vener med den, tørre å møte den – eg brukar å setje meg ned før ein konsert, late att augene og verkeleg kjenne korleis prestasjonsangsten rasar i kroppen, minner meg sjølv på at det ikkje er farleg, og at uten den hadde nok konserten blitt vesentleg dårlegare (for det er jo ein dritbra energiressurs). Og så er det heldigvis slik at dess fleire gongar ein får erfaring med at ein klarer å gjennomføre (og kanskje til og med at det vart bra), dess lettare er det å spele på lag neste gong den kjem snikande. Erfaring er gull.

Les også: Motstandsdyktighet og attitydetrening

Eirik Raude, slagverker:

– Jeg er bevisst på å forberede meg mentalt i selve innstuderingsprosessen. For meg vil det si at jeg hele tiden prøver å minne meg på hva om er mine musikalske idealer og hva som er viktig for meg som menneske. Det er de samme spørsmålene jeg stiller meg når jeg skal gjøre musikalske valg. På den måten henger den musikalske fremførelsen og selve prestasjonen sammen på en måte. Mitt musikalske prosjekt er at man kan komme frem til ny erkjennelse hvis man tør å ta sjanser. Da må jeg også kunne goda at en fremførelse ikke alltid blir perfekt, og jeg må forberede meg på å slippe sikkerhetsnettet under fremførelsen. Jeg må minne meg på dette stadig vekk, fordi jeg, kanskje som mange andre, stadig blir påvirket av en følelse av at jeg skal oppfylle andres forventninger.

Les også: Å være en lagspiller

Randi Anita Dale, trompetist og kulturskolerektor:

– Jeg passer på å holde meg i psykisk og fysisk god form, for det gir selvtillit. Og jeg øver meg på konsertsituasjonen med visualisering og pusteøvelser. På konsertdagen gjør jeg alt i halvt tempo, jeg pusser tenner i halv fart, går sakte, drikker vann sakte. Da holder jeg puls og hjerterytme nede.

Les også: Alexanderteknikk – nyttig for musikeren

Sigbjørn Apeland, organist:

– Jeg har aldri vært særlig plaget av dette, trolig fordi jeg spilte så mye for andre folk før jeg ble profesjonell musiker, som bedehuspianist, organistvikar og improvisasjonsstuntmann. De eneste gangene jeg kan være stressa før spilling er hvis jeg vet at jeg ikke er godt nok forberedt – hvis jeg sliter med ei i overkant komplisert jazzakkordblekke, eller partiturmusikk, der det er lett å spille hørbare feil, eller komme ut av tellinga. Ellers synes jeg man skal tenke minst mulig på å prestere når man spiller. Da blir det som regel best for alle!

Du leser mer om prestasjonsangst i neste papirutgave av Musikkultur, som kommer 14.mars.