Hva i det nye lovutkastet er særlig viktig for Kopinor?

– Kopiering til privat bruk har lenge vært tillatt, men tidligere var jo kopiering forbundet med anstrengelse og kvalitetstap. Privatkopieringen begrenset dermed seg selv, for hvem orket å kopiere en hel bok? Nå kan man kopiere et helt bibliotek med bare et tastetrykk, og kopiene er like bra som originalen. Denne teknologiutviklingen burde føre til at adgangen til å kopiere privat snevres inn. For Kopinor er det dessuten viktig at privatkopiering ikke skal omfatte kopiering til såkalt personlig yrkesmessig bruk eller i forbindelse med utdanning.

Vil Kopinor ha lisens på flere typer kopier enn loven legger opp til?

– Åndsverkloven gir opphaveren enerett til å utnytte verkene sine, og loven kan bare i spesielle tilfeller gjøre unntak fra denne eneretten. Når lisensiering er mulig, er det ingen grunn til å gjøre unntak. Når en lærer for eksempel kopierer en interessant artikkel som hun/han leser og kanskje oppbevarer, så vil dette i dag kunne defineres som «personlig yrkesmessig bruk», og arbeidsgiver vil i så fall slippe å betale for bruken. Det bør klargjøres at slik kopiering må underlegges våre velfungerende lisensordninger. Dette gjelder i prinsippet også noter og sanger.

Hva er Kopinor minst fornøyd med i lovutkastet?

– Lovutkastet inneholder ingen innsnevring av grensene for kopiering til privat bruk. I dagens samfunn er det enkelt å få adgang til å kopiere, og generelt bør enhver kopi som tas i forbindelse med jobb eller utdanning, underlegges lisens og betales for.

Hva i den nye åndsverkloven vil ha betydning for inntektene til komponister og musikkforleggere av det som handler om kopiering?

– Kopinor overførte i 2016 nesten 15 millioner kroner til norske komponister, tekstforfattere og musikkforleggere. Hvis loven åpner for at utdanningssektoren får økt adgang til å kopiere uten avtale, står deler av dette beløpet i fare.

Hvilke viktige interessemotsetninger er det til den nye loven?

– Utdanningssektoren vil naturlig nok ha mest mulig gratis, mens rettighetshaverne forsvarer eneretten og ønsker betaling for utnyttelse av verkene. Her ligger det selvsagt en motsetning. Når det er praktisk mulig og verken kostbart eller komplisert å få en avtale, er det vanskelig å forstå hvorfor ikke utdanningssektoren skulle betale for det de bruker. Man betaler jo alle andre leverandører for varer og tjenester, så hvorfor ikke også rettighetshaverne for bruk av åndsverk? Det er prinsipielt forkastelig dersom staten bruker lovverket for å lette utdanningsbudsjettene.

Hvor mye penger kan det være snakk om?

– Noen høringsinstanser har tatt til orde for økt adgang til gratiskopiering for undervisningsformål. Hvis det endelige lovutkastet skulle ta en slik retning, kan rettighetshaverne gå glipp av store summer ved at mye kopiering i framtiden vil falle utenfor lisensordningene. I dag henter Kopinor inn rundt 240 millioner kroner i vederlag fra utdanningssektoren, inkludert universitet og høgskoler.

Er det eksempler i loven hvor du mener staten prøver å spare penger?

– Høringsutkastet opprettholder og argumenterer for en ganske så antikvert forestilling om at klassen er en privat krets når det vises film i skolen. Ved å definere klasseromssituasjonen som et privat område, slipper man å innhente tillatelse fra rettighetshaverne og dermed også å betale. Jeg synes det er meget søkt at departementet kan påstå at en lærer og elevene i en klasse generelt har «nære og personlige bånd». En lærer, uansett om det er en kontaktlærer, timelærer eller vikar, er på jobb og skal legge til rette for god undervisning. Det er ikke noe privat eller personlig over det, og skolen er definitivt ikke et privat område. I dag er det fullt mulig å lisensiere bruk av verk, og da bør staten unngå slike merkverdige krumspring for å spare offentlige utgifter på bekostning av rettighetshaverne.

Er det samme prinsipp når man spiller musikk i klassen?

– Ja, men med visse nyanser. Både visning av film og avspilling/avsynging av musikk er å regne som fremføring, men i enkelte sammenhenger har film/dramatiske verk et noe sterkere vern enn andre verktyper. Det skyldes at dramatiske verk har en særskilt beskyttelse i Bern-konvensjonen, som er opphavsrettens internasjonale «grunnlov».

Hvordan står det til med opphavsretten i andre land?

– Internasjonalt er det en tendens til å tenke at gode formål rettferdiggjør inngrep i opphaverens enerett, blant annet når det gjelder privatkopiering, kopiering i forbindelse med utdanning og bruk av verk i biblioteksektoren. Etter finanskrisen har utviklingen i mange andre land vært svært uheldig, for eksempel i Spania og Canada, der lovgiver har tatt strupetak på lisensieringsordningene. Selv om vi ikke har sett noe tilsvarende i Norge, er det maktpåliggende å tenke prinsipielt om viktige punkter.

Hvem er Kopinors viktigste allierte?

– Åndsverkloven definerer rammevilkårene for norsk kunst-, kultur- og kunnskapsproduksjon. For oss er det viktig å peke på betydningen av norsk læremiddelproduksjon og norsk språk. De etablerte ordningene som tilbakefører midler til opphavere og utgivere, utgjør en bærebjelke i en sunn nasjonal kunnskapsøkonomi. Kopinor representerer 22 medlemsorganisasjoner som er opptatt av disse perspektivene, og vi er samstemte i at åndsverkloven ikke må uthules.