Kristin Bolstad har komponert et verk med én tone, Einar Stray har gjort ferdig et popalbum om fordommer og Anette Askvik skriver låter til et nytt album om gravitasjon. Alle tre har hatt arbeidsstipend det siste året for å utvikle seg som komponister og låtskrivere.

– Arbeidsstipend er en måte å kjøpe fri tid, så dette siste året har jeg fått komponert mye mer enn ellers, både elektro-akustiske stykker og romspesifikke verk, sier Kristin Bolstad.

Det siste året har 35 komponister og låtskrivere i ulike sjangre skapt musikk på statens regning. Nå er det snart nye kunstnere som får sjansen. Det er fire ledige stipend for komponister i år og tjue ledige hjemler for populærkomponister. De tildeles i mars.

Har skrevet verk over én tone

Kristin Bolstad (35) har brukt deler av arbeidsstipendet til å skrive et verk med én tone. Komposisjonen Sound/In light varer i en halvtime og synges av fire kvinner på unison C. I løpet av stykket skifter de oktav, vokaler og dynamikk, og stoppeklokka er dirigent.

Kristin forklarer at lyden utvikler seg fra myk nøytral klang til spisse lyder og til slutt roping.

– Dynamikk og vokaler driver stykket fremover. Likevel er det utrolig krevende å synge en tone i en halvtime. Det interessante er hvordan lyden blir i rommet, sier Kristin.

Verket hennes er komponert til lysinstallasjonen av James Turell i vanndepotet under Ekebergparken i Oslo og er en tolkningsnøkkel til å forstå hva han vil med lyssettingen. I løpet av 2017 blir det tolv konserter i dette rommet, som har buer og hvelvinger.

– Lyden er en nøkkel til å oppleve rommet. Når vi synger, trigges det overtoner og frekvenser og tilslutt kortslutter det, som en TV som går i skurr. Da vil folk i rommet oppleve hvit støy, og det er det jeg vil oppnå. Jeg gjør det samme som lyskunstneren, men med lyd. Han har lyssatt rommet slik at man mister romfølelsen og får opplevelsen av å gå på en hvit vidde uten å se konturene, forteller hun.

Kristin har jobbet med komposisjonen i et halvt år, av og på. Hun har vært i rommet, sunget, laget lyder, gjort opptak, notert, og brukt lang tid på ideen.

– Når jeg komponerer romspesifikke verk, bruker jeg mye tid på å filosofere rundt eksistensielle spørsmål. Jeg kunne sikkert skrevet lange essays om komposisjonene mine og om tankene bak. Men selve komposisjonen er bare én side, sier hun.

Hun skriver oftest for stemmen, siden hun selv er sanger. Stemmen er fleksibel i klang, tekstur og register, og Kristin synes det organiske står i fin kontrast til materielle rom.

– Hvordan ble du komponist?

– Da jeg studerte musikk, var jeg litt misunnelig på dem som skrev egne låter. Jeg nynnet snutter, men gjorde ikke noe ut av det. Det løsnet først da jeg hadde Magnar Åm som lærer på Høgskolen i Volda i intuitiv komposisjon og improvisasjon. Jeg forstod at inspirasjonen er inni meg og at jeg må åpne for den, uten å vente på noe som skal komme til meg, sier hun.

Hun skrev sin aller første komposisjon for svømmehallen i Volda i 2008: Fra panikk til boblekyss. Musikerne var plassert i stupetårnet og på stupebrettet. De kastet klinkekuler og vannballonger i bassenget, og publikum brettet konsertbillettene til papirbåter og satte dem på vannet. Slik var de med å sjøsette hennes egen vannskrekk, tema for komposisjonen.

– Så lenge jeg kan huske har jeg vært fascinert av lydene som skapes i det enkelte rom. Da jeg var barn, improviserte jeg lyder i rom og ble alltid hysja på. «Syng noe fint!» sa familien til meg. Da jeg forklarte det med at jeg øvde meg til å bli tegnefilmstemme, fikk jeg holde på i fred. Siden har jeg eksperimentert med lyder, sier hun.

Har gjort ferdig et nytt album

Einar Stray (26) har brukt arbeidsstipendet til å gjøre ferdig et album. Musikkultur får lytte til én av låtene, Synthesis, som han er spesielt fornøyd med. Teksten handler om forholdet til en by, om gatene som bærer gode og vonde minner. Einar tilbyr headset og skyver mobilen sin over bordet, mens han selv lener seg tilbake i stolen og skribler noe i en notisbok. Etterpå, når låten er spilt av, beskriver han sin egen lyd som pop som utfordrer pop. Han mener de nye låtene er eksperimentelle, men mer tilgjengelige enn i de foregående albumene Chiaroscuro og Politricks.

– For første gang har jeg skrevet refrenger, sånn at folk kan synge med. Samtidig er dette den mest eksperimentelle plata vår fordi vi har lekt med drone, lagt lag på lag med stryk og synth på samme akkorder, og har trukket inn mer elektroniske elementer og også blåsere, sier han.

Albumet får trolig tittelen Dear bigotry. Låtene handler om fordommer og forutinntatte holdninger, og hvordan vi holder dette kjært.

– Det er så lett å ta noe som ikke stemmer for sannhet. Jeg liker dobbeltmoralen som tittelen rommer, sier Einar.

I en liten notisbok skriver han ned memos, snutter og setninger han kommer på. Han er heller ikke flau lenger for å ta opp telefonen på bussen for å synge inn en linje der og da. Det er bedre enn å miste det.

– Hvordan har arbeidsstipendet hjulpet deg med låtskrivingen?

– Det har gitt meg en kunstnerisk revolusjon, fordi jeg har fått ro og mulighet til å utvikle meg, og jeg har fått effektivisert produksjonen av låter. Allerede nå har jeg mange nye låter å spille inn dette kommende året, sier han.

Han har også brukt året til å etablere god arbeidsflyt i et eget studio i en nedlagt papirfabrikk i Sandvika, hvor han jobber alene eller med folk. Når han har en låt på gang, tar han det med bandet som har fast cellist, fiolinist, trommis og bassist. Sammen jammer de fram det som tjener låtene.

– Hvordan ble du låtskriver?

– Det begynte med et flygel i stua og en lærer som heldigvis forstod at han måtte legge om pianoundervisningen til å handle om akkorder og besifring. Jeg ville spille pop! Da jeg fikk lydkort til konfirmasjonen, var jeg i gang. Jeg var 18 år da jeg la ut min første låt på myspace, og så kom første konsertforespørsel og et plateselskap tok kontakt, sier Einar.

Fordyper seg i tanker om gravitasjon

Anette Askvik (33) grublet på hvordan hun skulle betale regningene, da hun sjekket tildelingslistene fra Statens kunstnerstipend. Navnet hennes stod på listen! Hun turte ikke tro på det. Hun logget ut og så inn igjen, for å se at navnet hennes fremdeles stod der.

Siden da har hun fått roen hun trenger for å skape nye låter. Vi møter henne i leiligheten på Torshov, som er basen hennes for å skape ny musikk. På soverommet har hun en skuff med lapper og skisser til tekst, og en kladdebok hun kaller «morgensider». I stua står pianoet, og telefonen som brukes til opptak, er aldri langt unna.

– Når man søker arbeidsstipend for å lage musikk, kan man beskrive prosjekter. Men man vet jo ikke hva som kommer, så det å få stipend opplever jeg som en tillitserklæring, sier hun.

Anette har to plateutgivelser bak seg, Liberty fra 2011, og Multiverse, som kom i fjor. Den handler om universet, om kraft og stjerneeksplosjoner. Nå har hun beveget seg ned på jorda, og arbeidstittel for et nytt album er gravitasjon.

– Fra å være opptatt av verdensrommet har jeg begynt å fundere mer på hva tyngdekraften er, på det som gjør at vi har beina på bakken og hva det vil si, sier hun.

Hun setter seg til pianoet og spiller én av de nye låtene hun arbeider med: Fire and heat.

Hun synger My heart is a bomb. I am fire, I am heat. Den handler om følelsene vi har når ting er vanskelig, når valgene er så store at det kjennes som om brystet skal eksplodere.

– Jeg er veldig glad i å skrive sanger på de eksplosive følelsene frykt og sinne. Dette blir en låt til meg og andre om å bruke frustrasjon til å se muligheter og ikke stress. Frustrasjon er et viktig veiskille, fordi den fører til spørsmål om hvor man skal gå videre, sier hun.

Foreløpig eksisterer noen av de nye låtene bare på telefonen hennes og i preproduserte versjoner. Hun skal i gang med å eksperimenterer med orkestrering og elektronikk.

– Dette blir en låt publikum får høre i løpet av 2017. Kanskje på slutten av året, sier hun.