«You play great John, but you´ll never be a jazz musician», sa en gang en afrikansk-amerikansk jazzmusiker til John Pål Inderberg.

Nå står han på scenen, på jazzpuben Herr Nilsen i Oslo, med lukkede øyne og spiller kor, jazzmusikernes ord for improvisert solo. Kinnene blåser seg opp og presser luft inn i den romslige barytonsaksofonen, mens John Pål drar ny luft inn gjennom nesen. Sirkelpusten er en teknikk svært få behersker. Lange melodibevegelser bukter seg elegant i pardans med sjelevennen Bjørn Alterhaugs stødige kontrabass. Hvis ikke dette er en jazzmusiker, hvem er det da?

Rørende møte med gamle elever

Kvelden før møter vi ham blant bokreoler og brune skinnstoler i kafeen på Hotel Bristol. Den barske 66-åringen går omtrent i ett med interiøret, der han reiser seg og hilser pent. Tilbakestrøket grått hår, trimmede skjeggstubber, frakk og skjerf i brune fargenyanser.

Han slår seg til ro med et glass øl, og vi begynner å lure på hvor vi skal begynne. Samarbeidet med Henning Sommerro? Professoratet ved jazzlinja på NTNU? Hvordan det har vært å spille med legender som Lee Konitz, Warne Marsh og Chet Baker? Samarbeidet med Bjørn Alterhaug? Oppveksten i Steinkjer?

– Du må bærre gi mæ et tema så kan æ hold det gåan i timesvis æ, sier John Pål. Og han lyver ikke. Spørsmålet «Nå som du har pensjonert deg fra jazzlinja, hvordan er det å spille sammen med dine tidligere studenter?» blir omtrent det eneste vi får sagt den neste timen.

– Jeg blir enormt rørt og varm om hjertet av å spille med dem, sier John Pål.

– Jeg har ikke tall på hvor mange tidligere studenter jeg har spilt med de siste åra. De overrasker meg og inspirerer meg til å lære mer. Det er veldig stimulerende for en gammel «kaill» å se at den metodikken vi har utviklet på jazzlinja i Trondheim fungerer.

Det er professoren John Pål som har fått tenning nå. Med tydelig stolthet forteller han, kun avbrutt av små slurker av ølglasset, om den unike metodikken som gjør at jazzlinja ved NTNU fostrer store jazzmusikere på rekke og rad.

– Pianisten Chick Corea spurte en gang «hva er det dere driver med der oppe i Trondheim?» Et, for mange uforståelig, stort antall studenter har gått ut fra linja i alle mulige retninger og blitt anerkjente musikere. Det er klart folk lurer på hvordan vi får det til.

Stjeling er høymoral

Da jazzlinja i Trondheim ble åpna i 1978, var det få som hadde tro på konseptet.

– Vi fikk mange reaksjoner fra medmusikere. «Nå må dere ikke ødelegge jazzen med skolene», sa de. Jazz var noe man lærte seg på scenen, på veien og i jazzklubblokaler. Men det vi gjorde var å ta scenen, veien og jazzklubblokalet inn på universitetet.

Metoden er siden blitt forsket på, kritisert og applaudert. John Pål prøver som best han kan å gi oss kortversjonen, med vekt på innherredsbegrepet å stålå, altså å stjele.

– Et barn som er i utvikling imiterer og etteraper foreldrene sine for å lære seg språk og motorikk. På samme måten oppfordres studentene ved jazzlinja til å kopiere, herme og planke sine forbilder. I Trondheim er det høymoral å stålå, og dermed kroppsliggjøre musikken og trene gehøret. Teori og analyse kommer i andre rekke. Louis Armstrong, Lester Young, Charlie Parker, Miles Davis – de stjal alle fra sine forbilder. Hele utviklingen i den afrikansk-amerikanske jazzen er basert på kopiering, og tilføring av noe nytt.

John Pål presiserer at gehørtilnærmingen ved NTNU ble utviklet gjennom samarbeid mellom lærere og studenter. Og at metoden blir videreført.

– Den blir tatt godt vare på av min gode venn pianist Erling Aksdal, som er seksjonsleder ved jazzlinja. Studentene fortsetter å stjele hemningsløst, ikke bare fra jazzhistorien, men også fra hverandre. Formålet med tyveriet er å ikke spille som den man kopierer. Det er der nøkkelen til skaperkraften ligger.

Gjort narr av

Det var også der nøkkelen til John Påls egen jazzkarriere lå, da han for første gang plukket opp en saksofon hjemme i Steinkjer på 60-tallet. Da skrapte det hyppig fra pickupen på gutteroms-vinylspilleren. Den ble løftet og satt tilbake, løftet og satt tilbake. Én etter én ble frasene i Coltrane-bluesen avspilt, og etterapet.

– Jeg sto i månedsvis og kopierte. Jeg kan de korene fremdeles. De ligger nå i hormonene og genene mine. At jeg lærte meg dette kan jeg takke Per Asbjørn Hegdahl for. Han var konditor, baker, mattelærer, storbandleder, kontrabassist og jazzklubbdriver. «Her har du en tenorsaks», sa han. «Nå kjøper du deg de og de platene, så er det bare å begynne å stjele.» I platehyllene på Musikksentralen i Steinkjer sto Stan Getz, John Coltrane og Lee Konitz.

John Pål stjal, kopierte og hermet. Da han flere år etter møtte Lee Konitz og de spilte sammen på Vossajazz, hadde han hermet så mye at Konitz la merke til det, og ertet ham for det.

– Det var frustrerende. Han hørte at jeg hadde lyttet mye på spillet hans, og satte stor pris på det, men ikke hvis jeg prøvde å legge meg opp i hans måte å frasere på. Da gjorde han musikalsk narr av meg. La inn små hint og overdrivelser i spillet, som for å fortelle at jeg måtte legge det fra meg og gjøre det på min egen måte.

Forbildet døde på scenen

John Pål sitter bøyd over bordet mens han snakker, slik at den brummende røsten ikke skal bli overdøvet av bakgrunnsmusikken – taffelpianistens anonyme versjon av Autumn Leaves. Den dype stemmen hans bidro til at han som 30-åring valgte barytonsaks som hovedinstrument. Bortsett fra hans store forbilde, svenske Lars Gullin, er det svært få jazzsaksofonister som har valgt å henge den største varianten av instrumentet i nakkestroppen.

– Jeg spilte tenor- og sopransaks lenge, men etter hvert fikk jeg en anelse, via mitt innbilte gehør, at det var et annet instrument som var mitt.

John Pål synger en frase som avsluttes med en dyp, malmfull tone.

– Det høres jo ikke ut som noen sopransaks.

Det var et annet stort forbilde, Warne Marsh, som satte ord på det som siden har vært åpenbart for ham:

– «Det er gehøret ditt som skal fram, ikke instrumentet», sa Warne. Etter å ha flakket litt hit og dit bestemte jeg meg for å konsentrerte meg om barytonsaksen.

Møtet med Warne Marsh på 80-tallet skulle bli skjellsettende for John Pål.

– Han bodde hos meg en periode han var hyret inn som lærer på jazzlinja, og jeg fikk et dyptpløyende nærmøte med ham. Marsh var musiker 24 timer i døgnet. Vi øvde sammen på dagen, hørte på plater, stjal. Den dag i dag sliter jeg med å skjønne hva han driver med. Jeg jobber med stoffet hans fremdeles. Han var en energibunt av en musiker, som døde på scenen – midt i et kor. Perfekt.

– Er det sånn du vil forlate verden selv?

– Da må det være et jævlig bra kor.

Svetten

Tilbake på Herr Nilsen: Frasene flommer tilsynelatende lekende lett ut i det feberhete lokalet, fylt til randen av jazzelskere, jazzkjennere og jazzmusikere som Karin Krogh, Knut Risnæs og Per Husby. John Pål har nettopp strøket et tørkle over panna, men nå glinser det igjen i svetteperler som finner hverandre og blir til tunge dråper.

Det er ikke nødvendigvis den tunge barytonsaksen og den klamme lufta som får John Pål til å svette. Når applausen for koret runger mellom brune pubvegger og hans tidligere saks-student Frode Nymo tar over, er det vanskelig å la være å tenke på hva John Pål sa kvelden før:

– Jeg skjemmes ofte når jeg spiller. Alt jeg er misfornøyd med, manglene i mitt eget spill, er det som får meg til å fortsette å spille.

Følelsen av å ikke strekke til

En levende jazzlegende, som har oppnådd mer enn de fleste i hans bransje kan drømme om, skjemmes?

– Jeg er usedvanlig lite fornøyd. Jeg kan rett og slett få spillevegring før jeg skal spille konserter. Jeg kan tenke at jeg ikke strekker til og at det kan være like greit å avslutte karrieren der og da. Men så går det et par timer, og så blir jeg plutselig helt vill etter å spille igjen. Utvikle meg videre.

John Pål forteller at meditasjon og sirkelpust etterhvert har hjulpet ham å holde spillevegringen i sjakk. Følelsen av å ikke strekke til ble også lettere å bære i 40-årsalderen.

– Det var da jeg turte å vise mine svakheter. Det var viktig, særlig i møtet med studentene mine. Ved å vise styrker og svakheter til hverandre fikk vi et nært, personlig forhold, bygd på gjensidig tillit. Vi var sammen i år etter år og åpnet oss fullstendig for hverandre. De lærte av meg og jeg lærte av dem. Nå som jeg er pensjonist og har mer tid til å spille med dem, kan jeg fortsette å lære av dem. Det er stort.

En av studentene John Pål har knyttet et spesielt bånd med, er altsaksofonist Frode Nymo.

– Jeg lærte mye av ham da han var studenten min, og han inspirerer fremdeles. Det er hele tiden en pågående prosess det der, å gå inn i gehøret til mine medmusikere.

Den gamle mannen og Atlanterhavet

Jazz er prosess. Som jazzmusiker er man under stadig utvikling, ifølge John Pål. Det er alltid noe nytt å lære, nye gehør å sette seg inn i og nye kor å stjele. Hvert år setter han av noen uker til intens øving på sitt faste sted.

– Etter flere års leting etter et sted hvor jeg kunne stå og øve i friluft, havnet jeg til slutt på Kapp Verde i Vest-Afrika, på den gamle slaveøya São Vicente. Der bor jeg på et lite pensjonat og står på taket og øver. I vinden fra havet står jeg og spiller i tre kvarter og tar pause i ett kvarter – og slik holder jeg på seks-sju timer hver dag mens jeg ser rett ut i Atlanteren. Slik får jeg tid til å tydeliggjøre det jeg har jobbet med gehørmessig. Man trenger ro og tid til rådighet når man skal spille Bill Evans-låta Five i 12 tonearter og i 10 forskjellige tempi.

Den evige prosessen

Dette kan være greit å huske når vi hører John Pål spille. De dype frasene fra barytonsaksen flyter lett og elegant avgårde. Men den som ser etter, ser de sammenknepne øynene og svetten i øyenbrynene – og plutselig er det åpenbart hvor mye som ligger bak hver eneste tone. Hundrevis av kopierte kor, år med terping, lytting og dypdykk i medmusikernes gehør. Prosessen har vedvart i en mannsalder.

– Lee Konitz fyller snart 90 år, men hver gang vi spiller sammen merker jeg at han har utviklet seg videre – og han gjør det fremdeles. Den musikalske samtalen fortsetter til det siste, sier John Pål.

– Jazzmusikeren som sa at du aldri kom til å bli en jazzmusiker. Hva mente han egentlig med det?

– Det var nok hans måte å si fra om at jeg aldri kom til å bli en del av det svarte jazzmiljøet i New York. Og det gir jeg ham rett i. Jeg ser mer på jazzen som et uttrykk for åpenhet og samspillglede. Herme, men også tilføre noe nytt og personlig, slik jeg for eksempel har gjort med folkemusikken. Og prosessen stopper ikke med meg.

John Pål tar en siste slurk av ølglasset. Et alvor har lagt seg over det furete ansiktet.

– Jeg opplever av og til at unge musikere kommer bort til meg og synger frasene mine. De har lært seg korene til hver minste detalj. Når jeg opplever å bli tatt på alvor, slik jeg tok Coltrane på alvor – da er det viktig å leve.

Portrettet ble først publisert i Musikkultur på papir i mars 2017