Organisten er ute av syne, der han eller hun sitter oppe på galleriet, bak en brystningskant og kanskje også et ryggpositiv. Men når kirken unnlater å opplyse om hvem som bærer sangen og musikken i en gudstjeneste, må de få en smekk over fingeren, mener kirkemusikere Musikkultur har snakket med. Det skjedde etter at Stavanger bispedømme refererte fra vigslingen av den nye biskopen på nettstedet sitt, uten å nevne medvirkende musikere. Dette ble rettet opp i etterkant, da uteglemmelsen ble påpekt.

– Alle musikerne ble nevnt og opplistet i gudstjenesteprogrammet som de besøkende ved messen fikk utdelt, men ikke i referatsaken. Det skapte indignasjon hos en del kantorer, sier Erling With Aasgaard, kantor i Kolstad menighet i Trondheim.

– Er det symptom på at kirken ikke tar musikken seriøst nok?

– Noen kjenner på opplevelsen av stemoderlig behandling. Jeg tror det er viktig at vi nå i fellesskap fremhever musikken i kirken som noe som er viktigere enn det tidvis fremstår som. Det bør aktivt jobbes for å synliggjøre og fremheve kirkemusikerens betydning og rolle. Men hårsår og spissformulert indignasjon er en gal måte å angripe utfordringene på, sier han.

Les også: Randi vil bli kirkemusiker

Målbar irritasjonen

Det var frilansorganisten Kolbein Haga i Sandnes som målbar irritasjonen på Facebook da det ble kjent at kirken nok en gang hadde unnlatt å nevne medvirkende musikere i en stor feiring. Han er lei den generelle usynliggjøringen av en hel yrkesgruppe, de som bærer sangen og musikken.

– Jeg kan også nevne omtrent hver eneste gudstjenesteannonse fra de fleste menighetene unntatt i Oslo. Det står sjelden hvem som spiller eller leder kirkens kor. Men prestens navn står. Denne usynliggjøringen er en viktig årsak til at kirken sliter med rekruttering av kantorer, sier Haga.

Et søk på gudstjenestelisten.no gir Haga mye rett. Mange menigheter annonserer navn på prest og hva offeret går til, men oppgir ikke navn på medvirkende musikere.

– Bra at de påpeker det

Kulturrådgiver i Stavanger bispedømme, Ragnhild Halle, er glad for at kirkemusikere påpeker det de opplever som en strukturell usynliggjøring.

– Det er nok ikke uvilje eller en bevisst strategi ikke å nevne musikere, men dessverre en del av tradisjonen. Derfor synes jeg det er fint at kirkemusikere påpeker dette. Det er synd at det er sånn, og at det ikke er en selvfølge at de nevnes og takkes, sier Halle.

Hun har også bitt seg merke i at navn på kantor og musikere ofte er fraværende i gudstjenesteannonser.

– Det handler om hva kirken er vant til å fokusere på, hvilken informasjon de ser som viktig.

– Vil det bedre selvfølelsen til kirkemusikerne dersom kirken blir flinkere til å navngi dem?

– Det er ikke nødvendigvis selvfølelsen dette handler om, men å ta fagfeltet på alvor. Kantoren er en sentral del av å være kirke. Det må det settes ord på. Etter bispevigslingen i Stavanger var det mange som løftet fram den flotte musikken i gudstjenesten, sier Halle.

Blir ikke verdsatt

Kirkemusikere er en høyt utdannet yrkesgruppe. I rapporten En ny kirkelyd, som Telemarksforskning publiserte i fjor, går det fram at nær åtte av ti har utdanning på universitets- og høgskolenivå. I rapporten beskrives det samtidig at kirkemusikere savner respekt for kompetansen de har.

– I forskningsmaterialet vårt uttrykker kirkemusikere at de opplever at musikalsk fagkompetanse ikke blir verdsatt og anerkjent av kirken slik de ønsker seg, sier Heidi Stavrum, prosjektleder for forskningsarbeidet om den norske kirkemusikken på 2000-tallet.

I rapporten sier en av informantene: «Jeg tror kirkemusikken ofte kan dekke over øvrige svakheter ved en gudstjeneste eller kirkelig handling, slik at folk går ut av kirken med en god opplevelse – hvis bare musikken er bra.»

– Det er viktig at kirken selv sier hva kantorene betyr. Vi må ta oss selv så høytidelig at vi tør å diskutere dette. Å ha navnet sitt i programmet betyr noe. Det signaliserer at det ikke bare er prekentekst og utleggingen av den som er vesentlig, sier With Aasgaard.

Han forteller at i en kirke han besøkte i Tyskland, ble det kunngjort overfor menigheten at orgelet spilte preludium i g-moll av Bach til postludium. Han synes det er betegnende, men forstår at det er slik.

– En viss usynlighet av både rolle og virke ligger i kantoryrkets egenart: ofte sitter organisten gjemt bort oppe på et galleri. Skulle man ha interesse av synlighet ville nok de fleste andre instrumenter være et bedre valg enn orgelet egentlig, sier han.

Navn i powerpoint

Arnfinn Tobiassen, kantor i Avaldsnes menighet på Karmøy og leder for Norsk orgelfestival i Stavanger, opplever ikke at det er en bevisst agenda å unnlate å nevne kantorer.

– Men i referatsaker fra kirkelige handlinger er det jo typisk at musikeren nevnes dersom han heter Arve Tellefsen. Men jeg er ikke så opptatt av navngivning i referatsaker. Vi organister er sjenerte, vi holder oss på galleriet. Og hvor flinke er vi selv til å bidra med informasjon og til å profilere oss, spør Tobiassen.

Han sier at han kun har vært i yrket i åtte år og ikke har bygget opp frustrasjon. Tobiassen mener mange menigheter er plettfrie, de nevner medvirkende musikere på agendaene som trykkes.

– I Avaldsnes menighet vises programmet i powerpoint på veggen. Der legger jeg inn info om musikken jeg spiller, tittel på stykket, navn på komponisten og en liten anekdote. Det er for å synliggjøre musikken, ikke meg selv. Det får jeg gode tilbakemeldinger på. Slik informasjon er kanskje ikke så sakralt, men det fungerer, sier han.

– Opplever du organistrollen som underlegen?

– Nei, jeg opplever likeverdighet overfor liturgen. Og jeg får den anerkjennelsen jeg trenger. Den kommer fra publikum og menighet. Et smil, små kommentarer, av og til applaus hvis jeg har gjort noe fint folk legger merke til Jeg trenger ikke mer for å føle meg sett.

– Men hvis det var TV-gudstjeneste?

– Da ville jeg ønske å se navnet mitt i rulleteksten, sammen med de andre som bidro.