På vei mot et bedre kulturskoletilbud

Kulturskolerådets glimrende ramme- og fagplan har fått ballen til å rulle. Alle ser ut til å være enig i at vi ikke kan fortsette som før. Retningen kan oppsummeres i to ord: Læring og differensiering. Vi ønsker mer læring i kjerne- og fordypningsprogram, og mer differensiering av tilbud og ressurser etter elevenes behov.

Jeg har vært elev, lærer, leder, har barn som spiller og har dermed sett kulturskolen fra alle sider. Skal vi lykkes med ambisjonen i det nye kjernetilbudet, er jeg overbevist om at vi må jobbe parallelt på tre områder.

1. Hjem-skole-samarbeid. En tettere oppfølging av hjemmet

Ikke bare læreren, men foreldre og administrasjon, må jobbe med elevens utvikling (dette har jeg fra finsk kulturskole). Vi som spiller vet at uten en daglig rutine, blir det lite læring. Avdelingsleder, fagkoordinator, inspektør og flere bør ha i instruksen å ha en samtale med alle nye familier og fortelle at vi forventer daglig øving, og at foresatte må legge til rette for øvingen. En 8-åring bør slippe å ta stilling til om han/hun skal øve eller ikke. Det må løftes av elevens skuldre. Forventningsavklaring er en forutsetning for at eleven skal lykkes.

Å starte med gode vaner er viktig, men familiene må coaches og motiveres hele veien videre. Å øve hver dag høres lett ut. Vi som også er foreldre vet at det er sabla vanskelig. Vi må fortelle familiene hva de høyst sannsynligvis vil møte av utfordringer. Legg en ipad og en fiolin ved siden av hverandre, og ingen normale barn vil velge fiolinen. I hvert fall ikke før vi, både lærere og administrasjon, og særlig foreldrene på daglig basis, har hjulpet elevene gjennom stadiene som leder frem mot noe det går an å være stolt av. Vi må analysere de utfordringene vi kan regne med familiene vil få, og hjelpe dem å overvinne dem.

Har ikke foresatte kapasitet til oppfølgingen som kreves, er ikke instrumentalundervisning i kulturskolens kjerneprogram noe for dem. De skal finne andre tilbud i breddeprogrammet. Skjønt når vi faktisk forteller hva som kreves, men også hva det gir av læring og muligheter, er erfaringen at folk begynner å ønske seg dette. Kvalitet har appell.

Det er stadig vanskeligere i tidsklemma og i overflods- og underholdningssamfunnet å få kjernetilbudet vårt til å fungere. I Sverige og Danmark blir lærere sagt opp, og i Norge synker ventelistene. Løsningen er ikke å rygge, men tvert i mot bli tydeligere og ta plass. Det tror jeg vil skape den unike statusen det eksklusive kulturskoletilbudet bør ha.

Tips: Gjør sms-er til et standardisert og systematisk hjelpemiddel. Et konkret eksempel fra lærer til foresatt: «Supertime på mandag! Hvordan går det med øvingen? Pass særlig på flashcardene: c-d-e og c-h-a bør pugges skikkelig til neste gang, slik at vi rekker målet denne måneden! Hjelp til med det! Og kos dere med improoppgaven, du klarer å spille kompet, kom igjen, komp gutten, you can do it! :)»

2. Mer ressurser til eleven i kjerneprogrammet

Det finnes selvfølgelig unntak, men 20 eller 22.5 minutter har aldri fungert og kommer aldri til å gjøre det. Mer tid mellom elev og lærer er helt påkrevd for at fagplanens ambisjon om en helhetlig og komplett faglighet og undervisning skal kunne realiseres. Hele utviklingsarbeidet står og faller med bærebjelken: rammene for lærernes møte med elevene.

Én gruppe elever ved Sandefjord kulturskole er tildelt en 45 minutters ressurs, etter normen til alle kulturnasjoner vi burde sammenlikne oss med. Elevene er valgt ut etter vurderinger og samtaler mellom lærere, elever og foresatte og uten prøvespill, og ingen klager er registrert. Finansieringen gjøres ved å doble elevpengene for dem med normal økonomi. En slik plass bør ikke koste mindre enn siste Iphone-modell. En generelt lav kulturskolesats er en unødvendig subsidiering av den øvre norske middelklasse med verdenshistoriens beste privatøkonomi. Gratisplasser, eller ulike satser, til trengende familier er mer treffende.

Dessuten: foresattes interesse og mentale investering øker med prisen. Lav sats gir lav status og lavt familie-engasjement.

Når en lærer har flere elever med lange timer, blir også læreren bedre. Læreren kan undervise annerledes, bruke ti minutter på en utfordring og likevel sikre bredden i undervisningen. En utvidet ressurs kan også benyttes til flere ukentlige oppmøter og gi rom for både enetimer, og gruppeaktiviteter hvor faglige og sosiale verdier forenes

Læreplanen, med sin beskrivelse av elevens kunnskaper, skal dokumentere vårt behov for rammer, og opplyse og presse skoleeier, politikere, kommuneadministrasjon, rektorer og mellomledere: «Vi skal faktisk gjennom alt dette. Gi oss rammer til å gjøre jobben på en faglig forsvarlig måte!»

I år søker åtte Sandefjord-elever NMHs eller Barratt Dues talentutviklingsprogram, alle med utvidet tid i kulturskolen. Før var snittet én hvert fjerde år. Jeg blir skamfull når jeg tenker på hvor mange elever kulturskolenorge har sviktet ved hodeløst og prinsippfast å smøre ressursene tynt utover.

3. Læreplaner. Hva skal læres når, hvordan og hvorfor

Hva er en læreplan? En læreplan er en konkret masterplan med emner, arbeidsform og repertoar som må tilpasses hver enkelt elev. I musikk inneholder den overskriftene Høre, Lese, Lage, Øve, Fremføre. Planen deles i fire faser, som igjen bør underdeles i trinn som letter og fokuserer læreplanarbeidet ned til ca. ettårs bolker.

Hvorfor læreplaner? Læreplaner gir undervisningen retning, den gir elever og foresatte mål og delmål å forholde seg til. Det styrker elevens motivasjon.

Læreplaner kvalitetssikrer fremdrift i undervisningen og hjemmearbeidet.

Læreplaner kvalitetssikrer bredden i undervisningen, har vi glemt noe viktig eller har vi fått med det vi ønsker å gi eleven akkurat nå.

Læreplaner gir faget identitet og bygger fagets historie og fremtid: hva gjorde mine forgjengere, hva gjør vi i dag, og eventuelt hva skal vi gjøre i morgen.

Læreplaner gir faget status: Alle undervisningsfag med respekt for seg selv har læreplaner.

Vi trenger å kunne fremvise pedagogisk innsikt og didaktikk, nedskrevne kvalitetsnormer, progresjonsplaner, repertoarbanker og metodikkvariasjon til foresatte, politikere, akademikere og pedagoger innenfor andre undervisningsdisipliner. Slik som alle andre fag!

Mine beste tips er:

• Sats på regionale, ikke lokale, læreplangrupper. 10 fløytelærere rundt ett bord tenker bedre enn én. Inkluder en autoritet på hvert fagfelt, en leder med faglig tyngde og tillit som kan sikre at alle kommer til orde, at bredden og dybden blir ivaretatt, og at det vil foregå kompetanseutvikling og faglig oppdatering i gruppa.

• Ha tema-samlinger, med tema som nybegynnereleven, ungdomsundervisning, gehørundervisning, fase 3, osv og få tak i folka som er eksepsjonelt gode på akkurat det aktuelle emnet i det aktuelle faget.

Når lærerne kommer med det de har av gull, og får brynt sin praksis mot andre læreres, ser likheter, forskjeller, styrker og svakheter, samtidig som vi trekker inn det ypperste og siste innenfor didaktisk forskning og utdanning, så vil vi få en best mulig læreplan. Og det må være målet!

Kulturskolerådet har foreløpig valgt et annet fokus, med vekt på lokale prosesser. Det er på grensen til uforståelig at man legger opp til at lærere som kan ha så lite som 5,32 prosent stilling, skal ha lokalt ansvar for læreplanen i sitt fag.

Vi trenger sårt å samle fragmentert kunnskap innenfor hvert fag, og lære av hverandre. Vi ønsker alle utvikling av kompetanse og ikke bare en konsolidering, og nå har vi sjansen til å skape fagmiljøer og delingskultur i momentumet rammeplanen har skapt. 100 lokale læreplaner i trompet er et dårligere alternativ, men det er det som er i ferd med å skje.

Bli med å jobbe sammen

Sandefjord er en del av en stor og voksende gruppe av kulturskoler i østlandsområdet som nå går sammen om å samle fagmiljøene i seminarer, og kunnskapen på nett. Plattform 12-samarbeidet har som mål å forene de beste didaktiske autoritetene med lærermiljøene i hvert fag, og skape en fantastisk felles idébank på nett med utgangspunkt i rammeplanens nøkkelkompetanser og fasestruktur. Du finner oss på plattform12.com. Under overskriften «Høre» hadde vi Gro Shetlig og Hilde Blix som forderagsholdere og utviklere, og nylig ledet John Pål Inderberg, Maria Palmqvist og Grete Helle Rasmussen arbeidet med «Lage»-semimaret. Vi vil i fellesskap diskutere hva hver av de fem nøkkelkompetansene bør inneholde. Vi vil bryte områdene ned i underkategorier, som i eksemplet «Lage» er: improvisere, komponerer, arrangere og produsere som igjen får underkategorier med arbeidsmetoder som f.eks «ostinater og tonebanker», «dialogspill», «for- og etterspill», «fortsettelseskomposisjoner» – og så fylles det på med repertoar gradert i faser og trinn etter elevens utvikling. Slik vil vi sammen gjøre det kjempearbeidet det er å lage en 13-års læreplan for hvert fag, i respekt for dette arbeidets kompleksitet og omfang. Ikke bare for nåsituasjonen, men for fagenes og kulturskolens fremtid. Du er velkommen til å la din kulturskole bli en del av dette!

Marius Astrup Thoresen er fagkoordinator ved Sandefjord kulturskole.