LO er blitt relevant

Mange MFO-medlemmer har nok et ganske fjernt forhold til at de gjennom MFO er medlem i LO. Det er ikke så rart. Det er vanskelig å engasjere seg i typiske LO-saker som bedre tjenestepensjon, når man selv sliter med årets ellevte støttesøknad.

Men følg med: LO er i ferd med å bli mer relevant for mange flere MFO-medlemmer. Den som skal ha størsteparten av æren for det, er tidligere MFO-leder Renée Rasmussen. Og det som først og fremst har betydning for deg som kulturarbeider, er arbeidet hennes for ikke-fast ansatte.

Rasmussen ble valgt inn i LO-ledelsen for fire år siden fra en slags outsiderplass: MFO er et lite forbund i LO, og et utradisjonelt LO-forbund, med svært mange medlemmer som jobber på andre måter enn å være fulltidsansatt.

MFO-medlemmene representerer igrunn det som forskere nå omtaler som framtidas arbeidsliv: Det blir minst like vanlig å være ikke-fast ansatt eller selvstendig som å ha en fast jobb. Mange vil ha et sammensatt arbeidsliv, med ustabil inntekt og arbeidstid og mindre sikkerhet i trygdesystemet.

Rasmussen har tatt tak i den virkeligheten. Møysommelig har hun bygd forståelsen i LO av at selvstendige er arbeidstakere, og at de også har et behov for en stor organisasjon som jobber for dem, for å skape så mye trygghet som mulig i et utrygt arbeidsliv.

I mai skal det velges ny LO-ledelse, og Rasmussen vil selv gjerne fortsette. Det er det all grunn til å støtte, ikke bare for MFO. Også for LO bør det være viktig å ha trøkk i arbeidet for ikke-fast ansatte, dersom LO skal være relevant for dem som jobber i det norske arbeidslivet i framtida.

Mona Askerød, redaktør i Musikkultur

Teksten sto først på trykk i Musikkultur på papir, som kom ut 2. mai 2017.