Forestillingen, som har urpremiere under Festspillene i Bergen, problematiserer menneskets overforbruk og utnyttelse av naturen. Den tar utgangspunkt i Chris Jordans bilder av fuglekadavre med plast i magen, og vil vise hvilke utfordringer vi står overfor i dagens samfunn, med all plasten som forsøpler verdenshavene.

Se og hør klipp fra forestillingen her.

– Dette er blitt desto mer aktuelt i det siste, spesielt etter funnet av gåsenebbhvalen på Sotra, sier komponist og utøver Bodil Lunde Rørtveit.

Hvalen som ble funnet syk på Sotra hadde 30 plastposer i magen og måtte avlives.

– Jeg kaller den for martyrhvalen. Den har fått opp oppmerksomheten rundt temaet plast. Nå føles det som den ikke døde forgjeves, sier Lunde Rørtveit.

Nye lyder og tanker

Hun og komponist Jørn Lavoll tok initiativ til å utvikle forestillingen for tre år siden, og fikk med seg scenograf Silje Sandodden Kise og regissør Vibeke Flesland Havre i teamet. Sammen har de fire forsket frem instrumenter og lyd som belyser menneskets forhold til naturen. De har vært på søppeldynger. De har samlet plast og har testet ut hva slags instrumenter de kunne skape og hva slags lyd de kunne få ut av det.

– Nye lyder skaper nye tanker. Håpet er at folk blir berørt og inspirert og får noen nye tanker etter å ha opplevd installasjonen og instrumentene av gjenbruksplast, sier Lunde Rørtveit.

– Hva slags nye tanker ser du for deg at publikum får?

– En ny tanke kan være: «Oj, så mye plast vi omgir oss med, hvorfor drar jeg alt dette inn i huset mitt?»

Nye instrumenter

Resultatet av forskningsarbeidet deres har blitt en rekke nye instrumenter: De har laget et tubulum av takrenner, hvor de slår på toppen av rørene med bordtennisracketer – det fungerer som et bass-instrument. De har utviklet et cellorør, som er et plastrør fra veikanten, som de har satt strenger på, og de har tredd fiskesnører gjennom tomme plastbegre. Det gir en slags glissandolyd og en gnissende lyd i friksjonen mellom snøret og begeret.

– Akkurat den lyden bruker vi når vi går inn i den dystre katastrofe-tematikken. Da høres det nesten ut som om jorda holder på å sprekke, sier komponist Lunde Rørtveit.

Hun opptrer som sanger i forestillingen, og har utviklet både fuglespråk og dyrelyder. Hun har også latt seg inspirere av hvalsang.

– Ja, hvordan synger en hval? Jeg lager en slags knurrelyd i kombinasjon med rulle-r og synger glissando gjennom en trafikk-kjegle, sier hun.

Magisk harpe

Tubaist Magnus Brandseth fikk forespørsel om å bidra som tubaist i forestillingen, men oppdaget ganske raskt at realiteten ble at han bare skulle spille på plastikk. Han har vært med i prosessen med å utvikle instrumenter.

– Det har vært en kompositorisk spennende prosess. Jeg har blitt mer og mer imponert etter hvert som jeg har skjønt hvilke lyder man kan skape av plast, vel å merke med god hjelp av lyddesigneren, som mikker opp instrumentene, sier han.

For Bodil Lunde Rørtveit som komponist har det vært utfordrende å tenke seg til hva slags lyd de nye instrumentene lager og komponere for instrumentene før de var ferdig bygd.

– Det mest spennende har vært alle de unike lydene! Favoritten min er instrumentet jeg kaller magisk harpe. Det er et rør med strenger som ikke kan stemmes, og dermed er tonene og klangene tilfeldige fra gang til gang, sier hun.

– Trafikkjegler, takrenner, brusflasker. Hvor interessant musikalsk er det egentlig?

– Plasten lager faktisk spennende lydbilder. Vi har for eksempel utviklet en plastvariant av droneinstrumentet didgeridoo. Tonen som blåses ut er rå, og kan gi en følelse av fare. Vi har også laget et vannplast-orgel av to 20-liters vannkanner med fire rør som lager hver sine toner. Instrumentet gir en slags overjordisk lyd som ikke er helt i pitch. Alle lydene innlemmer publikum i et magisk rom hvor de blir del av en sterk scenisk opplevelse, sier komponisten.

– Er virkelig alt dere spiller på gjenbruk?

– Nei, ikke helt. Jeg bruker to do-koster som trommestikker. De er ikke brukt før, men tanken er at de kan brukes etter konsertene, sier Lunde Rørtveit.