Bandet er borte, og ikke bare fra hitlistene. Musikk-, dans- og drama-linjene (MDD) sliter med rekruttering til komp-instrumenter. Salget av elektriske gitarer har sunket drastisk i de senere år. Kulturskoler som har brukt store ressurser på å bygge opp et bandtilbud, har ledige plasser. Da MDD-linja ved Sandefjord videregående skole talte opp ved 30-årsjubileet i år, hadde halvparten av elevene hatt sang som hovedinstrument, og det er et synkende elevtall på gitar, bass og trommer. Men er bandet virkelig borte?

Bølgedal

– Som musikksjef i P13 får jeg masse musikk som jeg hører på fem dager i uken og der ser jeg ting som ikke synes på hitlistene ennå, sier NRKs Kristin Winsents.

– For eksempel er det tenåringsmiljøer i London som synes det er kult å spille i band. Hvilken effekt dette eventuelt vil få, er tidlig å si, men disse er såpass unge at deres oppvekst er preget av Idol og Britain’s got Talent, ikke klassiske band. Bandets og rockens død er mange ganger blitt spådd. Om jeg ikke husker feil, erklærte Håkon Moslet, som da var musikkanmelder i Dagbladet, rockens død sent på 90-tallet. På slutten av 90-tallet var hitlistene og store festivaler som Roskilde dominert av artister som Fatboy Slim og Chemical Brothers. Men rocken var ikke død. Bare noen år etterpå var hitlistene og samme festival dominert av band som White Stripes og The Hives, sier Winsents.

– Har kastet bort for mye tid på reality-musikk

EDM (Electronic Dance Music) og diverse musikalske realitykonsepter preger hitlistene, og har gjort det i mange år.

– Jeg synes at platebransjen har kastet bort for mye tid på musikk i reality-format det siste tiåret. Disse formatene dyrker ikke bandet, og det kan være vanskelig å få øye på alternativer i bransjen. Virale hits gir ikke nødvendigvis lojale fans, som man trenger for å kunne bruke tid og ressurser på å bygge opp et band. Det er mye enklere å produsere elektronisk dansemusikk, hyre inn en sanger en kveld, mikse dagen etter og være på Spotify innen kvelden. Slik jeg ser det, er det et vakuum her som det «rette» bandet med riktig sound og holdning, vil kunne være i stand til å sparke rumpe meget hardt!! Jeg skulle ønske bransjen ville bruke mer penger på å utvikle talenter, samtidig som det er all grunn til å feire store norske EDM-sensasjoner som Alan Walker og Kygo, sier Winsents.

Hun mener å se mange eksempler her hjemme på band som har mye for seg.

– På Bylarm kom bergenske 9 Grader Nord og skapte furore med et sound ingen hadde hørt før. Selv om Kvelertak er veteraner, så påvirker de mange her hjemme og har høy status i utlandet.

Færre band i UKM

– Det har vært en trend i senere år at færre band melder seg på, sier daglig leder i UKM, Torstein Siegel.

– Selv om antallet innslag er stabilt, er det færre deltagere. I 2010 hadde vi 23 000 deltagere, i år var det 21 000. Det betyr at hvert innslag består for det meste av en eller to personer, ikke fire–fem, som ofte utgjør et band. Det underlige er at antallet band synker til tross for øvingstilbud. Har vi gjort ungdommen en bjørnetjeneste ved å være for ivrige? I mange år var bandet en del av en motkultur, men nå er det nesten blitt besteborgerlig med opptreden i kulturhus med mor og far tilstede, sier Siegel.

Han er usikker på om det er UKM sin jobb å få opp bandnivået.

– Det er en gjentagende diskusjon om vi i UKM skal stimulere til flere band, eller om vi bare skal reflektere hva de unge faktisk driver med. Vi ser jo at de bandene som deltar, ofte er satt sammen for anledningen via kulturskole/videregående. Disse opphører gjerne å eksistere når UKM er slutt. Det er også påfallende at selv om det er unge band, så spiller de gjerne gammel musikk.

Tror på ny bølge med band

Den idealistiske musikkorganisasjonen AKKS observerer samme trend:

– I alle våre fem avdelinger ser vi at interessen for band har gått noe ned, sier Ane H. Kiran, daglig leder i AKKS Norge.

– Vi har ikke eksakte tall på dette og det er heller ikke snakk om en dramatisk utvikling, men kanskje er vi inne i individualistenes tidsalder, sier Kiran, og viser til at ungdom finner det naturlig å velge individuell utøving, slik som idolene i EDM og DJ-sjangeren.

– Man kan også spekulere i om den overorganiserte ungdommen, med det ekstreme presset de opplever, finner det enklere å sitte på jenterommet og øve gitar eller lage musikk på laptopen enn å starte band. Men jeg tror vi vil se en ny bølge med band om ikke lenge. Vi aner en økende interesse for sjangre som rock og punk, som må inspirere de unge til å starte band. Vi i AKKS oppfordrer alle våre medlemmer til å prøve bandformatet. Vi mener å se en trend i at det er flere av de som går bandkurs som fortsetter å spille, enn de som går på rene instrumentkurs. Samspill og felleskap er nok en stor motivasjonsfaktor her.

Store krav?

– Vi ser at en del unge musikere sitter hjemme på YouTube og har tilgang på instruksjonsvideoer fra høyt kvalifiserte musikere. De sier til oss at «jeg er ikke god nok til å spille i band ennå», sier daglig leder i Stovner Rockefabrikk, Atle Borgeteien.

– Presset er mye høyere for å være god, så i stedet for å bli gode sammen, er det en del som heller sitter og øver på nett enn å spille sammen. Før søkte man til scenen for bekreftelse, nå bruker mange sosiale medier for det samme.

Etter noen år som lokal fritidsklubb og rockeverksted, ble Stovner Rockefabrikk etablert i 1993 som byomfattende musikkhus for ungdom, og har vært med på utviklingen gjennom 25 år.

– Ved oppstart fantes det et etablert musikkmiljø og folk sto i kø for å være med. Trenden med mange band holdt seg helt til et stykke ut på 2000-tallet. Bandidealet forsvant og folk satt mer og mer hjemme og øvde. Nå har hip-hop-miljøet tatt over mye av det som rockebandene sto for. De er stort sett soloartister, men har et samhold i miljøet og backer hverandre. Her ser vi mye av den samme dynamikken og de sosiale mekanismene som man før hadde i band. De er sammen mot verden! Men ungdom flest liker at det er kort vei til ferdige resultater. Dagens teknologi og idealer dyrker ikke alltid den tålmodighet som kreves for å være et musikerband.

Lite forskning

Trendforsker og forfatter Ståle Økland, som blant annet har gitt ut bøkene Tenk som en rockestjerne hvor han følger åtte rockebands karriere og Datakrasj som er et kritisk blikk på den digitale økonomien, sier det er vanskelig å komme med bombastiske konklusjoner.

– Jeg tror at dette skyldes flere forhold som traff samtidig. Mangel på forbilder er viktig. I dag står sangeren og DJ-en i fokus, mens musikerne er redusert til en anonym tilværelse. Forbilder vil skape en underskog som igjen skaper nye forbilder, men denne trenden er brutt. Maskineriet fikk seg en knekk da det fysiske platesalget ble erstattet av en digital økonomi med mye mindre penger i omløp. Samtidig sluttet MTV å være en musikk-kanal. De var enormt innflytelsesrike. Dette betydde at plateselskapene ikke lenger hadde råd til å lage dyr promo samtidig som den største kanalen forsvant. Jeg spilte selv i band på slutten av 80-, og begynnelsen av 90-tallet, og husker hvor viktig grunge og Seattle-bølgen med Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden, var for oss som identitetsmarkør. I dag er det Idol og realitykonsepter som dominerer og man samler seg ikke rundt de store bandene på samme måte. Når det er sagt, så tror jeg ikke det er slik at bandet er dødt. Folk går fortsatt på konserter. Vi er inne i en EDM-periode og den kan fort avløses av noe nytt. Bandet kan komme tilbake!

Økland peker også på at det er kommet andre fritidsinteresser som man kan samle seg rundt.

– Gaming har vært meget viktig i mange år allerede. Det er vanskelig å tallfeste, men man kan spekulere i om man i dag møtes i kjellerstua for å spille spill, i stedet for å spille i band. Musikk var for mange en stor identitetsmarkør, men er det kanskje ikke lenger. Hitlistene er nesten tomme for band, så hvis man drømmer om stjernestatus, er ikke bandet lenger den naturlige kanalen, sier Økland.

Hitlistene

Før singelplata ble «industristandard» for mål av musikksalg, var det noter som sto for omsetningen av musikk. Melodien var viktig, artisten mer sekundær. Dette ble endret for alvor da Elvis Presley slo igjennom og soloartisten rådet grunnen.

Med The Beatles, The Rolling Stones og hele den britiske invasjonen, fikk bandet hovedfokus. Bandets medlemssammensetning var viktig for fansens identifisering. The Beatles satte ubevisst en slags standard hvor kvartetten ble det optimale formatet og The Monkees, det første «konstruerte» bandet, kopierte det: En rebell, en klovn, en stille og en søt.

Utover 60- og 70-tallet utviklet dette seg i flere retninger og popband og såkalt seriøse rockeband eksisterte side om side. På 80-tallet resulterte punkens angrep på svære, oppblåste progband (Yes, Gentle Giant, Genesis, etc.) i at disse ble forvist til nisjene.

Igjen ble popbandet (Duran Duran, The Cars, Kajagoogoo, Spandau Ballet) det rådende. Det kunne virke som om det skulle fortsette slik inn i evigheten og det ble stadig speidet etter et nytt The Beatles.

Men faktum er at etter grungebølgen med Nirvana i spissen, så har bandet mistet mer og mer fotfeste, til tross for britpop, Madchester-bølgen og etter hvert The White Stripes’ blues/garage-punk revival.

I dag kan det se ut som at bandet lever kun i nisjer som metal og indie og sjelden finner veien til hitlistene.