PRØVESPILL OG VALGETS KVAL: Hun hadde holdt det for seg sjøl. Johanna Scheie Orellana satt omtrent der hun sitter nå, i kantina på Norges musikkhøgskole (NMH). Knapt noen visste at hun hadde søkt, og nå ringte telefonen.

– Du må komme! Vi sitter og venter på deg.

Johanna tok med seg fløyta, notene, løp opp trappene, fire etasjer, inn på kontoret der hun skulle prøvespille. Det var da som søren at hun hadde skrevet opp feil tid. Men nå sto hun her, lett heseblesende foran juryen på fem. Hun ante ikke hvem de var, men visste at de hadde peiling.

– Jeg hadde egentlig søkt utøvende i tillegg til musikkpedagogikk, men hadde ikke rukket å øve inn repertoaret, så da jeg sto der, måtte jeg bare si: Stryk det! Jeg følte at de ikke tok meg alvorlig i det hele tatt, sier Johanna, som nå er førsteårsstudent på musikkpedagogikk ved NMH.

Hvordan hun forberedte seg mentalt til prøvespillet?

– Jeg tenkte at hvis jeg skal klare det her, kan jeg ikke ta det seriøst. Jeg må gi blanke, dét fortalte jeg meg sjøl. Jeg bryr meg ikke, men selvsagt brydde jeg meg. Etterpå gråt jeg, jeg ville jo komme inn. Og da jeg fikk vite at jeg hadde kommet inn, gråt jeg en skvett da også. Av glede, ler Johanna.

Artikkelen fortsetter under videoen.

https://www.youtube.com/watch?v=ysOULZnIX5k

Fant meg ikke til rette

Du kommer til å bli godt kjent med Johanna, eller Joe, som hun blir kalt blant venner. Vi skal følge henne gjennom opp- og nedturer, begeistring og frustrasjon i studiehverdagen. Oppleve hvordan det er å være musikkstudent. På ordentlig. En serie artikler som publiseres over fire år, hvis hun står løpet ut. Det veit kanskje hun like lite om som oss. Joe har prøvd å være musikkstudent før. Det gikk ikke så bra.

– Jeg begynte i Kristiansand rett etter musikklinja på Foss i Oslo, men jeg fant meg ikke til rette i det klassiske miljøet, forteller hun.

Joe slutta etter et halvt år, gikk inn i en fløytefornektelsesfase.

– Jeg ble litt anti, følte meg utafor: «Hvis det skal være sånn, trenger jeg ikke å være klassisk fløytist, da kan jeg heller holde på med teater!»

Men så klarte hun liksom ikke å la være å øve.

– Jeg spilte sykt mye fløyte!

Og hun dreiv med en hel del andre ting: teater, tok realfag, jobba på Meny, dansa hiphop, og begynte på jazzlinja på Trøndertun folkehøgskole. Til slutt endte hun opp der hun starta, som klassisk fløytestudent.

Saken fortsetter under tidslinja.

Alle usikkerhetene mine slår inn

Hvorfor ble det ikke jazz?

– Jeg hadde dårlig tid til prøvespill, og hadde kun spilt jazz og drevet med improvisasjon i et år. Jeg bestemte meg derfor for å bruke det klassiske repertoaret fra eksamen på videregående. Og så er det en annen ting som gjorde at jeg ville tilbake til det klassiske: Det året jeg spilte jazz, savna jeg håndverket det er å spille fløyte, det som den klassiske musikken tar for seg, hvordan sette an en tone, det å perfeksjonere, ikke teoretisk, men fysisk, det liker jeg. Jeg har kjempelyst til å spille jazz, og har et ønske om å gjøre mer av det når jeg er ferdig på NMH, men jeg valgte kanskje det som var tryggest, for å få en jobb.

Tanken på at hun skal framføre et klassisk verk på konsert om ikke lenge, skremmer vettet av henne.

– Jeg er aldri nervøs når jeg spiller jazz eller improviserer, men med klassisk! Alle usikkerhetene mine slår inn. Har jeg rett til å stå her og framføre dette verket? Åh, herregud, jeg ødelegger dette stykket! Men det er jo bare et avtrykk av hvor jeg er nå, det vil ikke bli stående for alltid, men det viser og avslører hva jeg har gjort i mange timer på øverommet. Alle ser hva jeg ikke får til, og hva jeg får til, den ekstreme vurderinga. Én ting er å vise hvem man er for dem man ikke kjenner. Men jeg spiller sjelden for familien min, det blir for nært og emosjonelt.